Gå til innhold

Jeg kan lett bli sjalu på min kjære, heldigvis!


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Ja!

Jeg synes det virker som om det er om og gjøre å være minst mulig sjalu på sin mann/sambo/kjæreste her inne!. For dersom man er sjalu, så stoler man ikkje på sin kjære. Og da er man enten ikke voksen nok, eller så må man bite i det sure eple å skjerpe seg. Stoler man ikke 100% på sin kjære så er man ei drittkjerring , mannen fortjener det ikke, og han må faktisk få lov til å gjøre som han vil, uten at man skal vise så mye som litt snev av sjalusi.

Det er kun DA man har et skikkelig og voksent forhold og DU er kvinne nok.

Noen er så stolte når de sier: Jeg er overholdet ikke sjalu...nei vet du hva...vil han være så dum at han gjør noe mot meg (noe han aldri gjør), så får han bare gjøre det.

 

Hehe,,nå satt jeg det ikke på spissen engang. Men vet dere hva!??

Jeg er ooofte sjalu på min kjære! Og den dagen jeg slutter å være det, da skal jeg lete etter grunner for å være det. For hva er vel ikke mer sunt enn d?

Det er mange ulike grader av sjalusi, det er jeg fullt klar over. Men litt sjalusi er veldig sunt, og jeg kjenner at jeg trenger av og til å være det.

F.eks så er min kjære sjømann. Forpleiningsassistenter kommer og går, og er alltid damer, som regel. Dersom han nevner en av disse i en eller annen sammenheng, så spør jeg alltid : "!Er hun fin da, hun nye dama"? Haha! Jeg mener det oppriktig, og han bare ler av meg. Men han elsker at jeg spør, det vet jeg! Han svarer alltid ærlig, og dersom hun er fin, så furter jeg litt og snakker om hvor mye penere dama hans hjemmer er :) Hallo, han er der tross alt tett oppi henne i en hel mnd i strekk... klart at jeg lurer :)

Men JA, jeg stoler på han, men samtidig vet jeg at en mann er en mann, og de har drifter som vi kvinner aldri kan skjønne oss på.

 

Jeg har også tatt min kjære på fersken i å nistirre på unge jenters stramme rumper (bare en gang da). Mens jeg var gravid ög småfeit vel og merke. Jeg KJENTE den :( "Står du her og glor på rumper"? Spurte jeg da, og han ble flau. Men jeg ble skikkelig sjalu, men gjorde så klart ingenting mer ut av det. Faktisk så kjente jeg på at dette var sunt, fordi den flotte mannen er faktisk min, og til vanlig er jeg ganske fin jeg også :) Ble liksom litt ekstra redd for han.. haha!

 

Sjalusi er sunt, og det er bra og en gang i blant få kjenne på det. Det er da man kjenne at man lever, og elsker sin kjære ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Sjalusi handeler da ikke om å være usikker på partnerern sin, det handler om å være usikker på seg selv. Jeg er ikke sjalu, for jeg vet at han aldri vil finne noen bedre enn meg.. ha ha ha!!

Men jeg pleier å late som jeg blir litt sjalu en sjelden gang på spøk, bare for å undertstreke at han er viktig for meg og at han skal vite at jeg fortsatt synes at han er attraktiv og verdt å "passe på" litt. men i virkeligheten har jeg aldri blitt sjalu, bortsett fra i begynnelsen av forholdet vårt, hvor jeg var sjalu på den vakkre eksen hans som jeg vet han fortsatt setter veldig høyt. (fordi jeg var ung og usikker på meg selv..)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du sier det jo selv HI.

Mannen din stirret på en ung pen rompe, mens du følte deg feit selv, hva sier det? Jo det sier at du der og da var usikker på deg selv, og derfor så ble du sjalu.

Jeg kan garantere at din mann ser på pene unge romper ofte når du ikke er tilstede også!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo du som har det vondt når du er sjalu - ikke han. Jeg var sjalu i et tidligere forhold, og det gikk da virkelig bare ut over meg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

skjønner hva du mener 18.36 ..men er ikke enig.

Da tenker jeg at dersom du er så sikker på deg selv, så er det ikke sunt det heller :)

Jeg er også sikker på meg selv, til en viss grad...men drifter er det ingen som kan regjere over,,, det er vel helst der jeg av og til kan kjenne på det.

Jeg er bare et menneske jeg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg er ikke sjalu fordi jeg har full tillit til mannen min, og jeg har god selvtillit iflt forholdet vårt. Vi har vært sammen i 7 år, deitet i ca 6 mndr før vi ble kjærester, har vært gjennom godt og vondt, og bygget et solid forhold.

 

Jeg blir ikke sjalu fordi jeg ikke har noe å bli sjalu for, vi har rammer rundt forholdet som gjør at vi ikke havner i situasjoner hvor vi kan bli sjalu. I starten av forholdet var jeg mye sjalu, fordi jeg var usikker på meg selv og forholdet (kjæresten jeg hadde før var velsig slem mot meg og det preget meg lenge) men dette jobbet vi oss gjennom og jeg ble kvitt gamle demoner. Men da jeg var sjalu trivdes jeg ikke, jeg ble deppea, sint, oppfarende og veldig lite koselig å være rundt. Derfor ble vi enige om å lage rammer rundt forholdet som gjorde at sjalusien ble holdt borte.

 

Vi jobbet med rammene i noen år, og nå går alt på skinner. De krangler vi har kommer mest av hverdagsstresset. Når vi valgte å få barn, så snakket vi lenge om dette og hvilke forventinger vi hadde til det å bli foreldre. Det er så deilig å ikke ha noen negtavive følelser rundt forholdet, med unntak av når vi er slitne og har korte lunter begge to :P

 

Så jeg er uenig med deg HI, det fungerer nok bra for dere, men jeg hadde mistrivdes i et forhold hvor det var mye sjalusi, uansett grad.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har aldri sett sjalusien som noe hyggelig i et parforhold. Sammen med sjalusi kommer det ofte sinne, irritasjon og irrasjonelle handlinger og ord.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm, her var det ikke mange sjalu damer nei :)

Kanskje det bare er jeg som føler det sånn da...

Til deg lengre oppe: Så klarthan stirrer på mange flotte rumper når jeg ikke er tilstede, Jeg sier bare at jeg er glad for at jeg fikk kjenne på følelsen av sjalusi da jeg fersket han i å gjøre det. For hadde jeg ikke kjent noe, så hadde begynt å lure.

Jeg prøver å forklare at jeg nyter å være litt sjalu i blant. Og jeg ELSKER at jeg ikke er så sikker på meg selv at jeg aldri får kjenne på følelsen. Det gir meg både mer sexlyst og en følelse av å leve!

Synes synd i dere som aldri får kjenne på det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

men eg kan ikke styre min partners drifter, og om han skulle finne på noe tull/være utro er det ikke mye jeg kan gjøre med det. (bortsett fra å gjøre det attraktivt og hyggelig å være sammen med meg;-) At han ser på andre, blir betatt av andre skulle nesten bare mangle, hvem blir ikke det gjennom et langt liv. Jeg er ikke redd for det heller. Vi har vært sammen i 16 år og han har aldri gitt meg en grunn for å bli sjalu eller usikker og jeg vet at han elsker meg svært høyt og setter familien vår foran alt!

Jeg er ikke en innbilsk, skråsikker, overlegen, hardhudet ,selvsikker blei, (som man kan tenke når jeg sier jeg er sikker på meg selv) men jeg stoler på mannen min og vet at forholdet vårt er solid og godt!

(18.36)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gi meg noen statistikker, forskningsmateriell etc som viser hvor sunt det er med sjalusi da! Og da mener jeg denne "sunne" sjalusien du snakker om, som absolutt ikke har noe å gjøre med egen usikkerhet å gjøre.

Dette vil jeg SVÆRT gjerne vite, for dumme meg har gått rundt og trodd at sjalusi muligens kunne være med på å ødelegge forhold. Så teit jeg har vært.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har nok ingen kilder å henvise til nei. Det jeg har skrevet er kun basert på mine erfaringer rundt venner, familie og kjente. Mulig jeg bor i en rar bygd da. Og hvorhen har jeg skrevet at sjalusi ikke har noenting med usikkerhet å gjøre? Det jeg sier er at da er jeg glad for at jeg ikke er så sikker på meg selv at jeg aldri får kjenne på følelsen.

Hadde jeg ikke kjent snevet av sjalusi overhodet noengang så hadde jeg kjeda ræva av meg i forholdet.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner godt hva du mener, HI. Jeg var ikke sjalu på eksen min, men så elsket jeg han ikke på den måten jeg trodde heller.

Mannen min derimot, kan jeg være litt sjalu på. I starten av forholdet vårt hadde han altfor mye kontakt med x'n sin, og han var også psykisk utro endel ganger. Men vi har jobbet oss gjennom det, og er idag gift og har det helt suverent. Jeg blir ikke sjalu hvis noen jenter snakker med han, for all del, men noen ganger kjenner jeg litt på den følelsen av at han er attraktiv for andre, og det stikker litt, men ikke nok. Han er jo min :)

 

Men som sagt, jeg forstår hva du mener!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hehe endelig noen som har skjønt d! Takk 21.11 :)

Ja jeg kan ikkje skjønne at du ikke skulle kjent litt på sjalusien i tilfellet med xèn. Men er ikke det litt godt ? spennende? :)

Har også en mann som får lange blikk fra damene, og da er det godt å legge armene rundt å vise at han er min. Jeg får også lange blikk fra andre menn.. og jeg ser jo på reaksjonen på min mann at hadde nok tenkt seg at de heller fant noe annet å glane på :)

Men det er så klart ingen som blir sinte eller noe! VI nevner kanskje ikke noe engang.

Men jeg får i alle fall en påminnelse om å sette pris på det jeg har :)

HI

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt sjalu av og til, men det er da helt normalt?Og de som sier de ikke er det vil jeg tro innerst inne lyger litt,eller så er de vel kanskje ikke så forelska i mannen sin :P

Ikke sykelig sjalu,men normalt sjalu.Vil tro det er litt sunt. Og er godt å vite at den andre bryr seg og fremdeles er interressert i deg.Syns det er fint når mannen er sjalu og.Så lenge det ikke er noe overdrevent eller sykelig sjalu som ødelegger forholdet så er det ikke noe gale i det.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, bare hyggelig :)

 

Mannen min er ikke sjalu da, og det er egentlig litt deilig. Jeg kan komme hjem fra byen og fortelle at jeg har dansa med den og den, og han bryr seg ikke om det. Han håper bare at jeg har hatt det bra. For jeg har levd med ekstremvarianten også, hvor jeg ikke kunne sende sms, prate i tlf, bruke nettet uten at han var der, osv osv. Så for meg er den "friheten" viktig, samtidig som jeg vet at han ikke er sjalu fordi han vet akkurat hvor han har meg :)

 

21:11

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en av de damene som kan si helt ærlig at jeg sammen med min partner faktisk aldri har vært sjalu.

Det ligger tydeligvis ikke til min natur. Jeg er riktignok veldig glad for akkurat det, siden jeg slett ikke liker sajlusi og håndterer det enormt dårlig hvis noen reagerer med sjalusi rettet mot meg.

Jeg har tidligere vært i et forhold med en sykelig sjalu, voldelig mann og sjalu reaksjoner skremmer vannet av meg, minner meg om noen år jeg nødig vil gjernoppleve. Og jeg vil heller ingen andre så vondt, så de gangene etter jeg kom ut av det forholdet og kjente noen stikk av sjalusi, så gjemte jeg dem veldig godt bort. Etterhvert som jeg ble eldre forsvant de helt, og sammen med min nåværende mann, gift i 6 år, så har jeg faktisk ikke engang kjent et lite stikk av sjalusi, han gjør ikke ting som kan gjøre meg sjalu heller, noe som selvfølgelig hjelper en hel del!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns som du, HI; at en del glorifiserer sin antisjalue holdning. Jeg blir faktisk sjarmert, jeg, hvis kjæresten min bekjenner at han innimellom er sjalu. Og hvorfor blir jeg det? Jo, fordi han da forteller meg på en indirekte måte

1) at han anser meg som såpass attraktiv at han tror jeg kan ha sjans på mange andre

2) han tillegger vårt forhold tilstrekkelig verdi til å frykte den dagen det blir slutt.

 

Han er ingen gal stalker som vil ha kontroll over meg for det, han er forelsket. Samme er jeg, og jeg kjenner meg noen ganger litt pirrende sjalu. Men aldri redd.

 

Og jeg har vært i forhold der utroskap og tillitsbrudd var en del av ligningen. Jeg startet (også i det forholdet) som aldeles trygg og overbevist om at tilliten var begrunnet og gjensidig. Men da min magefølelse etterhvert fortalte meg at noe var galt, måtte jeg finne ut av det. Og jeg hadde rett, det pågikk et bedrag.

 

Om jeg ikke hadde hatt nok interesse for min mann til å bli en _smule_ sjalu når jeg hørte ham hakke i vei med tekstmeldinger, så ville jeg den dag i dag ha vært Norges grovest bedratte dame, tenker jeg. Mister man interessen for hva kjæresten driver med og hvem han deler sine tanker med, kan man gå på en smell.

 

Men det er selvsagt _grusomt_ umoderne å være sjalu. I stedet skal man være vakker og langbent som Angelina Jolie, ikke sant, og hvile trygt i sin suverene kvinnelighet, uten noen gang å undres på hva mannen tenker?

 

Utopi, i mine øyne. Å være i et forhold innebærer da også å vise interesse og oppmerksomhet for hverandre!!!

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner akkurat hva du mener! Det handler ikke nødvendigvis om hvem som er usikker på hvem eller segselv o.s.v.

 

Jeg spiller ofte sjalu for mannen min. Han er veldig attraktiv og får alltid MYE oppmerksomhet fra begge kjønn. Heldigvis er jeg ikke sjalu av natur, og velger og tro på det gode og kjærligheten.

 

Men så klart er det deilig når mannen aser seg opp over noe jeg ser på som helt idiotisk, bare fordi han er litt sjalu... Det betyr jo bare at han vil ha meg for segselv og setter pris på mitt nærvær. Snakker NORMAL sjalusi, og ikke over på det sykelige eller besatte nå da ;)

 

Det er jo godt å vite at den du har kjær, er redd for å miste deg, vel?? Og omvendt. Det finnes mange trusler for et parforhold og tillitten dem i mellom. Ser ikke noe galt i at man kan oppføre seg litt sjalu innimellom...for å bevare den der..spenningen som du nevner, HI.

 

.....Hm...er visst enig med deg jeg altså :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

må si jeg er glad jeg har kommet over den sjalusien for lenge sida..stoler 100% på min mann. bryr meg ikke om han snakker med andre jenter på byen engang.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...