Alt skulle bli bedre, men ble det egentlig det...?

[Anonym bruker]

For litt over ett år siden sluttet jeg i jobben min som daglig leder i ei lita bedrift som ikke gikk så veldig godt økonomisk, grunnen var at jeg hele tiden måtte være tilgjengelig, fikk lite hjelp av mine sjefer til opplæring av meg selv, og at jeg er mye alene med barna og dermed måtte ha en del barnevakt, hadde ikke samvittighet til dette mer.

Jeg sa opp, fikk med meg gode attester, og fikk den jobben jeg ville ha med en gang. 100 % jobb, dagtid, trenger aldri noen til å passe ungene.

Samboeren min jobber på sjøen og er borte ca annenhver mnd.

Den tiden samboeren er på jobb, har jeg aldri tid til meg selv, og får/fikk aldri tid til å hente meg inn. Dette (og andre ting privat) har gjort at jeg har "møtt veggen", og er nå sykmeldt pga utbrenthet.

Jeg ser tilbake til tiden jeg var daglig leder, og savner den tiden litt kjenner jeg, jeg jobbet da kortere dager, gjorde noe kontorarbeid hjemme, jobbet innimellom dobbel-vakt (10-22.30), og fikk dermed jobbet inn slik at jeg kunne ta en fridag når jeg hadde behov. Jeg hadde lett tilgjengelig barnevakt (bestemora), og i arb.helgene mine, så hadde jeg også litt alenetid. I tillegg hadde jeg mye mer lønn enn nå.

Jeg har blitt slik at jeg sender aldri ungene bort, og heller ingen spør om å ha de da, men føler at jeg kan ikke spørre om barnevakt ettersom jeg er hjemme, gjelder da spesielt den perioden før jeg ble sykmeldt.

Måtte bare få ut noen tanker.

Var det kanskje dumt å bytte jobb? (for min del tja..., for ungenes del NEI..)