Litt gode ord til en som sliter litt? Fødselsdepresjon...

[Anonym bruker]

Hvordan var det for dere, når etter fødselen ante dere at det var en depresjon på gang og hvor lenge hang den i? Fikk dere noen behandlinger, i såfall hva da? Eller hva gjorde dere selv for å komme dere opp igjen?

 

Selv synes jeg vinteren har vært tung. Gleder meg til våren!

[Anonym bruker]

Har ikke noen råd, for jeg har ikke opplevd det selv. Jeg fikk bare lyst til å skrive noen gode ord om at jeg håper det ordner seg for deg, for det høres tøft ut å ha det slik. Snart er det vår og sol, og så sommer. Håper det hjelper deg litt, en lang og iskald vinter kan knekke nakken på noen og enhver!

[Anonym bruker]

Jeg oppdaget ikke at jeg hadde hatt depresjon før 6 måneder etter fødselen, da begynte jeg å bli bedre. Når jeg begynte å bli bedre så gikk det opp for meg hvor flink jeg er til å skjule følelsene mine. Ingen så hva jeg slet med, ikke mannen min en gang. Jeg gråt aldri foran folk, men var utrolig trist inni meg hele tiden. Jeg kunne gitt bort barnet mitt til den som ville tatt imot barnet for jeg hadde ikke fått utviklet morsfølelsen, kun omsorgsinstinktet. Ingen reagerte på noe for jeg ammet (hatet det) og jeg gjorde det som var forventet av meg. Det gikk gradvis over fra 6 måneder til 12 måneder etter fødselen. Når vi feirte 1 års dagen til barnet fortalte jeg det til en venninne og hun trodde meg ikke for jeg hadde jo vært så lykkelig.

Jeg fikk ingen behandlig siden jeg ikke turte å snakke om følelsene mine til noen. Jeg kom meg gradvis oppover, men det tok lang tid.

 

Vil bare gi deg en stor klem og anbefale deg å prate med noen.

[Anonym bruker]

Grunnen til at jeg fikk en mild variant av depresjon (Har skjønt det i ettertid) Var at jeg fikk svært lite søvn. Mannen min var i utlandet og babyen hadde kollikk. Hun gråt opp mot 15 timer i døgnet.

Gråt en del og følte meg nedstemt.

Tror ingen merket det for jeg holdt fasaden når jeg var ute.

Det gikk over da jeg fikk mere søvn og barnet ble litt større.

Jeg fødte i november så jeg satt inne de første mnd. Det hjalp veldig når jeg kunne gå turer ute.

 

Det går nok bra. Har du noen å snakke med?

 

[Anonym bruker]

Husk at babyen din elsker deg og ser på deg som verdens beste mor, selv når du føler deg som verdens dårligste.

 

Søk hjelp, og så er jeg sikker på at du går en fin vår i vente. Trøsteklem!

[Anonym bruker]

Vet ikke egentlig om jeg har hatt en depresjon, men det jeg har hørt, er at mange ikke forstår at det er det de har hatt før etter en god stund.

 

Derimot synes jeg overgangen til å bli mor var ganske stor, og det var mye som tok meg på senga. Det tok tid å innse at livet var så forandret, at man hadde en som var så avhengig av en, og at man ikke hadde tid til mye av det som var viktig for en selv lenger.

 

Råder deg til å snakke med helsesøster om dette. De har mye erfaring med dette, som er vanligere enn du tror.

 

Til slutt: Den tiden du er i nå, er ikke for alltid. Prøv å slå deg til ro med at ting er litt annerledes nå, men at det vil komme en dag da ting føles bedre. Hva liker du å gjøre, f.eks. lese blader, bøker? Prioritere det litt, og ikke bli så stresset over f.eks. husarbeid. Med barn i hus må man rett og slett øke terskelen for rot mm. Kom deg ut i frisk luft hver dag, og kanskje en liten tur selv når mannen din eller en i familien kan passe babyen. KLEM

[Anonym bruker]

Siste natta på sykehuset begynte panikken og spre seg for min del, når jeg lå der men en liten baby ved siden av meg og jeg følte inni meg at jeg ikke ville ha den. Jeg ble kvalm av tankene mine, men jeg kunne ikke noe for det. Jeg ville ikke ha babyen. Jeg lå og gråt og tenkte på hvor forandret g fælt livet mitt kom til og bli.

Jeg kunne jo ingenting om babyer. Så kom en barnepleier og prata med meg, og ga meg en beroligende tablett og tok med seg babyen min ut så jeg fikk sove.

 

Jeg fikk god oppfølging dagen etter på sykehuset. Dro hjem og var bare lei meg og følte at dette mammagreine var ikke som jeg hadde trodd og slettes ikke noe for meg. Jeg skulle ønske man kunne lever baby tilbake. Jeg tok test på sykehuset og scorte litt over cutoff.

Fikk tilbud om psykolog og prata litt med helsesøster.

 

Jeg har egentlig klart meg uten så mye hjelp.

Er ikke så nedstemt lenger g føler ting begynner og gå fremover.

Babyen min er blitt 3 mnd. smiler og ler og skriker ikke så mye. Og det hjelper mye. Det værste for meg var de 2-3 første ukene når babyen bare skreik og vi sov på skift her hjemme. Jeg klarte ikke at babyen skreik leenge uten at jeg kunne gjøre noe med det..

 

Det beste rådet jeg kan gi er atdu må tenke at det blir bedre.

Du må bare komme deg igjennom det. Snakk ut med mannen din og/eller gode venninner.

Ta imot all hjelp du kan få, hvis ting er litt vanskelig. Bare husk at det går over:)

 

 

 

[Anonym bruker]

Ante fort at noe var galt, allerede før jeg kom på barsel. Men alle jm mente det var barseltårer. Da jeg satt på senga natta vi kom hjemfra sykehuset og jeg tenkte "jeg vil dø", mente jeg at dette måtte være helt galt. Holdt fasaden. Da jeg tenkte at "hvis barnet er dødt nå, vet jeg ikke om jeg blir lei meg (ca tre uker var barnet), så googlet jeg symptomer og mente det var fødselsdepresjon og fødselsrelatert PTSD jeg måtte ha. Fikk hjelp på helsestasjonen, etterhvert privat psykolog. Fikk en opptur etter tre måneder, men gikk opp og ned hele første året. Etter det, så har det gått bedre og bedre for hver dag. Du blir frisk! Det er helt sikkert! Men få hjelp.