Katastrofetanker... noen som også har det?

[Anonym bruker]

Jeg går rundt og venter på "dommedag". Ikke noen spesiell grunn til det, egentlig.

Men jeg hadde en barndom hvor ingenting var tatt for gitt. Mamma er/var narkoman. Mange flyttinger, mamma var i fengsel, usikre tilknytninger, barnevern og mobbing. Pappa ga beng i meg så snart han fikk barn med sin nye kjæreste.

 

Nå er jeg voksen og gift med en fantastisk mann. Vi har et godt og solid ekteskap. Sammen har vi tre friske og sunne barn.

Vi bor i et koselig hus og har et trygt og godt liv. Vi er ikke rike, men vi har til tak over hodet, mat på bordet, klær på kroppen og ferie en gang i året. Jeg har mange gode venner og vet at om det er noe, så har jeg alltid noen å snakke med.

 

Alt er så a4 og totalt annerledes enn min egen oppvekst. Jeg tenker at dette er for godt til å være sant... noe tragisk kommer til å skje. Jeg var ikke ment til å ha et så godt liv som jeg har i dag!

 

Noen flere som også føler det sånn? At livet deres er for bra til at det kan vare, eller er jeg helt rar?

[Anonym bruker]

Jeg har det ikke slik som deg, men kan godt forstå at det er slitsomt...

Virker egentlig som om du trenger hjelp til å vri tankegangen din - i alle fall om du mener det går mye utover deg i hverdagen.

 

Hjelp til å tenke balanse fremfor at ting er dømt til å bli en bestemt ting?

Jeg tenker hvertfall sånn i flere situasjoner.. Har det skjedd noe veldig dumt, er jeg sikker på at det kommer noe veldig bra, for å balansere det hele, og veie opp for det dårlige...

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en del angst, panikkangst opp igjennom årene og har tenkt sånn jeg og. Hadde jeg vunnet i lotto hadde jeg holdt meg inne redd for å få en meteoritt i hodet. For godt til å være sant liksom. Men det er lov å ha det bra:) Kanskje karma gir litt igjen fordi du hadde en tøff barndom? he he

 

Bare nyt det, trenger ikke skje noen katastrofe. Livet går opp og ned uansett, uavhengig om du har fint hus, mann og grei økonomi;)

[Anonym bruker]

hei ikke unaturlig med slike katastrofetanker etter en slik oppvekst du har hatt. veldig bra at du selv ser at det ikke er "realistisk" og at dette er en konsekvens av en stressende og uttrygg barndom. det er dette du har sett fra du er barn, og det er noe som sitter i "nervesystemet" ditt. tror det du kan gjøre er å snakke om dette med de du stoler på. få bearbeidet det. dette var før, ikke nå. og det har tydeligvis "satt skrekken i deg".

 

det er ikke ukjent at en etter traumatiske oplevelser/oppvekst ol. hele tiden føler at en må være på vakt, økt oppmerksomhet, hyperoppmerksomhet. og at ting sikkert går galt uansett hva en gjør.

dette kan bli en form for stresslidelse. angstlidelse. som også kan medføre depresjoner. du kan og snakke med legen din om dette. bruk de du har rundt deg. kanskje en psykolog. men, tror det er mye hjelp i å få støtte av de nærmeste:)

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke si jeg har det, akkurat, men jeg "fantaserer" ofte om samfunnets fall og katastrofehendelser, som en ny istid eller at tre fjerdedeler av jordens befolkning dør av en sykdom og det blir survival of the fitest... Men det er kanskje fordi jeg er dilla på den type filmer.

Hos deg er det nok en sammenheng med usikker barndom. Du må nok bare finne deg i at livet ditt vil nok alltid være like kjedelig, trygt og godt

[Anonym bruker]

Jeg har det og. Det gikk fra å være sjeldne angstanfall over at verden skulle gå under i 2012, til å bli hyppigere som nå er hyppige angstanfall, standhaftig angst daglig og depresjon på toppen av det hele.

 

Nå får jeg medisiner, og prøver å få bort den vonde klumpen som er inni magen min og gjør meg kvalm, fjerner matlysta og gjør at jeg er konstant redd og urolig, uten å vite hvorfor jeg er det og. I tillegg kan jeg begynne å grine uten grunn.

 

Heldigvis har jeg også gode dager, men jeg håper medisinen snart virker, for det er så vondt og jeg blir så hjelpesløs.

[Anonym bruker]

13:18, stakkars deg! Så ille er det ikke for meg, heldigvis for min del. Jeg fikk helt vondt av deg nå! Håper medisinen hjelper deg og at du får det bedre! Stor klem!

 

Tusen takk for mange svar. Jeg er mest redd for at barna mine skal dø eller bli alvorlig syke. Og hver gang mannen min går ut døra, så er jeg redd for at han ikke kommer tilbake, at han kræsjer eller noe.

 

Ofte når jeg legger meg og skal sove, mens jeg er halvveis på vei i drømmeland, så kan jeg bråvåkne av en realistisk drøm om at mannen og barna mine kjører utfor veien og dør. Da tar det ofte noen sekunder før jeg skjønner det er en drøm og ikke sant.

 

Jeg er veldig takknemlig for livet jeg har nå og er redd for at det skal endre seg.

 

HI