Noen her med barn med generell skepsiss til fremmede ?

[Anonym bruker]

Akk og ve som jeg lurer på hvordan det skal gå med guttungen i agust da han begynner i barnehagen.

Han vil da være 16 mnd gammel.

Han har vært og er en såkalt "high need baby"

dvs at han protesterer høylytt, kan sjeldent ligge alene og har behov for mye nærkontakt.

 

Også er han så redd for fremmede. Begraver seg ned i halsgropen min og hyler av redsel dersom andre barn og babyer kommer for brått eller fort innpå han.

Det er slitsomt, men må jo bare være der å trygge han i situasjonen.

[Anonym bruker]

du, dette tror jeg vil rette seg opp når han begynner i BHG jeg Sosialiser så mye du kan nå frem til BHG start. Ta han med MYE ut blandt folk, oppmuntre ham til å være sammen med andre barn, vær ved siden av ham når han er på gulvet med andre barn, slik at han kan kose seg uten å være redd. Flytt deg gradvis mer unna osv.

 

Min erfaring er at barna bare gråter de første minuttene etter at foreldrene har levert, og at de fort kommer inn i siget etter tilvenningen

 

Lykke til ^^ dette retter seg opp

[Anonym bruker]

Ja, det håper jeg på!

Er mye ute blandt folk med han altså, men det virker til å ha motsatt effekt på han. Jo flere mennesker han treffer jo blygere blir han. Selvfølgelig er han godt kjent med øvrig familie av oss så det er overhodet ingen problemer at mormor eller farmor passer på han uten at han roper sårt etter mamma.

[Anonym bruker]

Hvis du da bare holder han inntil deg og trøster han, bekrefter du at de fremmede er skummle. Du på pushe han litt og la han forstå at de ikke er farlige. Avlede og avdramatisere, tulle og fjase det bort.

venninnen min sine beskjedne barn fikk alltid gjemme seg i fanget hennes, hun gjemte dem inntil seg og lot aldri noen holde ungene hennes. Ved den minste lille protest når andre holdt de (ekstremt sjeldent, har aldri fått holde ungene hennes) tok hun de tilbake og trøstet og trøstet. det har resultert i unger som er paralysert av innesluttenhet. de snakker ikke med andre enn foreldrene, svarer ikke når man spør de om noe, er aldri med på aktiviteter og kan ikke være alene i et sekund..

[Anonym bruker]

Vel, klart man skal sosialisere. Men det er liten effekt å gjøre det hvis barnet er stivt av skrekk - da går ingen ting inn og lagrer nok bare hendelsen som enda en god grunn til å være skeptisk mot fremmede. Her gjelder i aller høyeste grad KVALITET og ikke kvantitet!

 

Har selv sønn som var slik helt fra start, bortsett fra at dette mest gjaldt babyer/barn! Hos oss har det hele tiden handlet om å gi trygghet, delta i lek, å være der som støtte og oppmuntring. Gitt han mye pauser, passe på at han ikke blir pushet for mye. Har grått ved levering i bhg i flere år, men bhg har tatt veldig hensyn, så langt det lot seg gjøre latt en voksen han er trygg på ta i mot og andre små tiltak. Det har gått ganske fort over etter at jeg har dratt. Jeg har vært den mammaen som har gjort akkurat det samme hver gang i leveringssituasjon og ikke sett meg tilbake. Hadet er hadet... Heldigvis har bhg ringt/sendt sms/bilder av at han hatt det bra. God dialog og det å kjenne at man stoler på bhg er viktig! (Det er jo alltid viktig)

 

Sakte men sikkert har vi fått stor bedring, selv om usikkerheten er der enda. Han har god hjelp av at vi voksne tar litt styring, snakker med de andre barna, blir med/tar initiativ til lek (krever jo en del av de voksne, vi hat liksom ikke kunne dra på kaffebesøk og slappet av mens barna leker for seg selv) Han har oså god hjelp av at vi gir han setninger, som f eks si til han at han kan gå å spørre om noen vil leke. Si "vil du leke med meg". Legger også til at det er ikke sikkert vedkommede blir med og at det er helt i orden også.

 

Vel, jeg tror på å bygge selvtilitt bit for, fysisk mestring har også mye å si. Vi "trener" på slike ting hele tiden.

 

En annen ting som er viktig er at du/dere er komfortable med det som skjer. Små barn oppfatter fort om det er samsvar mellom det dere sier/gjør og det dere kjenner inni dere...

[Anonym bruker]

Jupp, sønnen min er det. Og han har gått i bhg i over 1 år nå og er like skeptisk. Han er skeptisk til de han kjenner også, så dette er nok ikke noe som kommer til å gå over sånn med det første...

[Anonym bruker]

Ja, noen barn er faktisk født sjenerte. Og det er ingen skam! En får stadig høre i dagens samfunn hvor negativt det er å være sjenert. Det passer ikke inn, du skal opp og fram og bl.a tvinges til foredrag av idiotiske lærere. Dette hjelper ikke den sjenerte, når den ellers bare blir oversett.

Vis at du bryr deg, ta kontakt og vær en tygg og oppmuntrende støtte.

 

Sjenerte barn sliter ofte også med dårlig selvtillit, noe som kan gjøre det lettere å utvikle pyskiske problmer, som feks depersjon senere i livet. Så igjen ikke overse de sjnerte barna, selv om de er "så snille, flinke og stille". De trenger også å bli sett!

 

Å være sjenert er ingen skam!