Noen med MEGET aksepterende barn iflt fremmede??

[Anonym bruker]

Min sønn, verdens herligste, finens ikke sjenert eller redd mennesker, AT ALL. Han tar imot alle med åpne armer.

 

I dag var snømåkeren her, han er kjentmann av både meg, gubben, svigers og folka mine. Vi har vært på besøk hos dem mange ganger, men sønnen vår har aldri møtt ham. Sønnen vår fikk lov til å sitte på og kjøre litt på gårdsplassen, og når de var ferdig med snømåkingen gikk jeg for å hente ham. Nei, det ville han IKKE, han skulle kjøre mer traktor han! Vi skulle på butikken, og lokket med en tur dit og bolle (han er i trassen, så vi må lirke litt om dagen). Nei, det kom ikke på tale. Snømåkeren sa at sønnen vår gjerne kunne sitte på i traktoren hjem til ham, siden det er på vei til butikken, så vi kunne heller kjøre etter og plukke ham opp på gårdsplassen hans. Vi sa ja, men jeg tenkte at sønnen vår ville begynne å protestere idet de kjørte vekk, men neida, han bare vinket og var lykkelig som bare det!

 

Vi hentet noen panteflasker og satte oss i bilen. Idet vi kommer frem til snømåkeren, hadde de gått inn, og sønnen vår var i full gang med å kle av seg dressen, for han ville være hos den snille mannen med traktor og den snille dama (kona). Hehe, vi ble litt forlegne, for vi syntes det ble litt kleint at sønnen vår ba seg selv inn på besøk hos dem, men de bare lo av det, og sendte oss på butikktur uten sønnen. Når vi kom tilbake, tenkte jeg at han sikkert hadde angret seg og begynt å gråte eller noe mens vi var borte, men neida, han satt på syuegulvet og lekte med noen gamle leker kona hadde funnet frem og smilte som en solk når vi kom inn. Vi ble på litt kake og kaffe, og når vi skulle dra, måtte sønnen vår klemme både snømåker og kona mange ganger, og han ville tilbake og kjøre traktor og leke en annen gang sa han

 

Han er slik ovenfor alt og alle, selv totalt fremmede som jeg ikke kjenner. Folk i butikken, ute i gatene osv, han bare vandrer bort og vil hilse på, snakke og sitte fanget. Han eier ikke et fnugg av skepsis for andre folk, ikke engang de narkomane ved oslo-s, når vi har gått forbi der, og han har sittet i vogna, har han vinket, sagt hei, og villet at de skulle komme og hilse på ham

 

Jeg er litt nervøs på hans vegne siden han er lett å ta med seg vil jeg tro :/ Jeg må alltid være ekstremt påpasselig, for han forsvinner til nærmeste interresante menneske når vi er ute. Jeg har måttet venne meg til å hilse på mange fremmede når vi er ute, for han drar meg med til gud og hvermann for å si hei

 

Flere med slike barn? Og når kan vi begynne å lære ham dette om farlige mennesker og det å være forsiktig rundt fremmede? Liker at han er så sosial, men til hvilken pris?

[Anonym bruker]

han blir forøvrig 3 år til sommeren..

 

HI

[Anonym bruker]

En treåring kan godt være slik uten at det betyr noe. Men er han fortsatt slik når han er 5 ( at han ikke diskriminerer fremmede), er det et signal om alt ikke er som det skal.

[Anonym bruker]

hø? alt ikke er som det skal?! Hva mener du med det? Jeg var visst også slik når jeg var liten, eller ihvertfall ganske så lik. Ba en mann som mamma og pappa kjente, men ikke jeg, om jeg kunne få sitte på skuldrene hans når vi gikk i 17. mai tog når jeg var 4-5 år. Spurte etterhvert mannen om hvem han var

 

Hva galt kan det feile ham hvis han fortsetter å være slik når han blir eldre da??

[Anonym bruker]

f.eks asbergers syndrom

[Anonym bruker]

hæ? Aspberger syndrom fordi han er sosial? Han klarer alle sosiale kodekser veldig fint, er flink til å leke med andre barn, har sympati og empati, fungere helt normalt på alle måter, er bare ikke folkesky i det hele tatt.

 

HI

[Anonym bruker]

Å være ukritisk til fremmede kan være et tegn på tilknytningsproblematikk. Det trenger forøvrig ikke være noe galt.

[Anonym bruker]

hvis en fem seks åring for eksempel går bort til enn fremmed og roter i veska hennes, da mangler en sosial kompetanse. Ikke at han er utadvendt og snakker lett med andre.

[Anonym bruker]

hva mener du med tilknytningsproblematikk da?? Huff, nå blir jeg jo bare stresset da!

 

HI

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg har 3 barn, og alle er/var sånn som du beskriver din sønn.

Eldste er nå 10 år, og da hun var en 5-6 år begynte hun å sile litt mer.

Da sluttet hun å "kaste" seg etter fremmede.

 

De andre to er 2 og 3 år, og den eldste av dem har nå begynt å begrense seg litt. Lille kaster seg over alle med åpne armer.

Eller inn i deres armer...?

 

Noen barn er bare sånn, tror jeg. Mine er sosiale og trygge barn, også de eldste. Ikke redd for å overnatte hos venner osv.

 

Jeg synes dette bare er fint.

[Anonym bruker]

Barn med tilknytningsproblematikk kan være ukritisk til fremmede, ikke skille veldig mellom mennesker (inkludert primære omsorgspersoner) og en del andre ting.

 

Samtidig kan helt velutviklede barn med god tilknytning ha perioder hvor de er ukritiske og overbevist om at hele verden er god og snill og festlig.

[Anonym bruker]

Jeg kan en del om asbergers, og dette minner meg IKKE om det:)

 

Han er sikkert en veldig kul gutt, hi:)

[Anonym bruker]

nei, han ville aldri rotet i andres vesker o.l nei, han er fullt klar over at man ikke snoker i andres ting, må spørre om lov osv, og det er han utrolig flink til å forstå og skjønne. Han spør feks alltid om lov før han tar mat av fatet på bordet hjemme og når han er borte.

 

Han fungerer veldig godt sosialt, men han eier altså ikke skepsis mot fremmede, ihvertfall ikke som jeg har merket. De vi møter, sier at han ikke kan ha møtt mye motgang eller slemme menensker i sitt liv, og det er helt korrekt

 

HI

[Anonym bruker]

Slik du beskriver din sønn, slik er min datter. Ikke har hun fylt 2 enda. Det gjør meg ingenting. Går vi i butikken så sier hun aboslutt HEI til alle som er der. Noen svarer, og mange blir rare. Jeg er nå med henne hele tiden, så ser ikke hvordan det skulle eller bli et stort problem. Hun skal nok læres, at det finnes vander.

[Anonym bruker]

00:10: Det gjør min yngste også. Haha. Noen ganger roper hun også. "Hei" og "Ha det braaaaa!"

 

Er så søt så.

[Anonym bruker]

godt å høre andre med lignende barn! Ble svett av noen av svarene her! Aiai, kan ikke sitte på nettet for mye merker jeg Bare noen tastetrykk unna å finne frem google og lese om aspberger og tilknytningsproblematikk!

 

Ja, han får forhåpentligvis litt mer skepsis når han blir eldre, for jeg tenker med gru at han kan bli lett bytte for slemme mennesker :/

 

Hehe, ikke engang nissen, med full maske og utstyr var han redd når han møtte for første gang. Han strenet rett bort og spurte hva nissen het, og hva som lå i posen

[Anonym bruker]

Haha, nissen kan man ikke være redd for, nissen har jo pakker!

Mine er også sånn.

 

De elsker forresten leger og tannleger og. Haha. Raringene.

[Anonym bruker]

hehe, ja leger ja, han har vært borti en del av dem pga medfødt fotfeil, og han strener rundt i sykehusgangene og hilser på alle i frakk "Heeei, du legen min?" Hehe, de er rare disse små

 

Vi får prise oss lykkelig med barn som ikke har opplevd mye vondt i livet

 

HI

[Anonym bruker]

Min gutt er vel noe av det samme, men han er bare 17 mnd. Jeg har aldri opplevd fremmedfrykten som "alle" snakker om.

 

Han går rundt og sier "Heeeei" og klatrer på alle han møter. Null skepsis what so ever. Ikke er han redd for å hente vafler ol. fra fremmede på kafe heller. Pinlig! Heldigvis er han liten enda, så folk flest har sånn noen lunde forståelse for nettopp det. Hehehe. Jeg husker spesielt godt en episode på legevakten for et par måneder siden. Det satt en mann i grå joggebukse på venterommet. Så kom gutten min bort og skravlet og pratet med mannen, før han hev seg mot mannen, med ansiktet først, RETT i skrittet hans! Da var det en mamma som var rød i toppen, kan du si, jeg kjeftet på gutten og sa noe om at han ikke må antaste fremmede menn - noe fortumlet ja

 

Noen barn er vel bare sånn! Både på godt og vondt. Men tilknytningsproblemer ville jeg ikke vært redd for hvis alt er i orden i heimen

[Anonym bruker]

Haha, herlig.

Jeg har bare opplevd dette som positivt hele veien med mine 3.

 

De lærer tidsnok at verden kan være fæl.

 

 

[Anonym bruker]

Hvorfor skal det være noe galt med barn som er slik, eller ha en form for diagnose??

Våres barn som er sånn, har det på alle måter veldig bra. Trygghet og alt er tipp topp. Derfor de har lett for å vise det tilbake til fremmede.

 

Tror ikke du skal være noe bekymret. Jeg er nå hvertfall ikke bekymret, det er faktisk noe jeg slett ikke har tenkt så mye på. Jeg tenker heller hvor deilig det er å ha en glad jente.

[Anonym bruker]

haha, antaste fremmede menn! Ler så jeg nesten dævver

 

Tror vi innehar humorbarna i tillegg til sosialbarna

[Anonym bruker]

Mitt barn var også slik da hun var liten. Ga gjerne gamle damer på bussholdeplassen en klem, og snakket og tullet med alle. Jeg brukte mye tid på å forklare at hun ikke fikk snakke med fremmede når hun ikke var sammen med meg eller faren sin, fordi alle faktisk ikke er snille med barn. Jeg har vært veldig ærlig på hva som kunne skje, og hun stilte mye spørsmål så det var tydelig at hun tenkte på det og at det "gikk inn" liksom - selv om hun iblant glemte seg. En gang kom hun hjem fra skolen - hun gikk på 2. trinn - og fortalte om den blide mannen hun hadde sagt hei til på skoleveien. Jeg spurte om hun hadde glemt at hun absolutt ikke hadde lov til å snakke med fremmede, og da sa hun "men jeg SNAKKET jo ikke med han. Jeg sa bare hei"

Da måtte jeg ta en liten prat med henne igjen... ;-)

[Anonym bruker]

Høres ikke ut som noe du skal bekymre deg for. Du er kanskje sosial selv? Eller han kan være veldig nysgjerrig av seg, dette trenger jo ikke å være noe negativt. Sønnen min har alltid vært sånn han også, han er 6 nå. Jeg har selvfølgelig fortalt han at det finnes både snille og slemme mennesker og at han ikke skal gå bort til noen han ikke kjenner når han er alene, men man kan jo aldri stole 100% på barn, de må jo passes på. Synes bare det er hyggelig at sønnen min er så sosial, er ganske sosial selv også, men dersom det ikke passer seg eller det blir for intenst så ber jeg han begrense seg.

 

Den som skriver over her at man bør bekymre seg hvis barnet er like utadvendt når det er 5-6 år vet jo ikke hva hun prater om, det dummeste jeg har hørt!!

[Anonym bruker]

ja, jeg er sosial selv, og vi har alltid tatt ham med til folk, latt andre ha ham på fanget osv.

 

Ja, vi får ta en prat med ham når han blir et par år eldre. Er mest det å bli med fremmede folk hvis han forsvinner fra meg nå jeg er redd for :/ Vurderer faktisk å kjøpe slikt "barnebånd" å sette på ham når vi er på kjøpesenter osv, for han er ikke like glad i å sitte i vogn lenger Og det er fort gjort at en liten barnehånd forsvinner fra en voksenhånd hvis det er mye folk som presser rundt

 

HI