Hjælp! jeg splitter søskenflokken....

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg ikke klarer å gi det eldste barnet mitt det han trenger og tenker han skal bo hos faren som han er mye mer knyttet til...

Vi fikk en skikkelig skeiv start og jeg følte ingenting for ungen før han nærmet seg to år. Så gikk noen år med dårlig samvittighet og nå sliter jeg veldig med ungen.Klarer ikke være tålmodig med han og kjenner jeg forskjellsbehandler ungene veldig. Prøver hardt men det går ut over eldste.

 

De to minste er omtrent ikke knyttet til faren i det hele og jeg tenker å beholde dem hos meg. De er veldig knytt til meg og jeg er bare full av morskjærlighet for dem. De blir møtt på sine behov og det er litt sårt siden jeg ikke kalrer å føle sånn med eldste.

 

Føler meg som verdens værste mamma, men ser det som den beste løsningen.

 

Hva er best for barna? man skal jo liksom ikke skille søsken, men alle barn fortjener å vokse opp i kjærlighet og få dekket sine behov å føle seg ønsket...

 

Og selv om de bor forskjellige steder vil de jo få treffe hverandre å ha gjevn kontakt. Enestse jeg sliter med er at alle ungene er veldig knyttet til hverandre da....

 

Og det er ikke et alternativ at lle bor hos faren, for han har ikke kapasitet til å ta seg av småungene. Han "liker" best større barn sånn i det daglige.

 

Vi bodde foresten sammen som familie meg og faren og ungene de første 5 årene til litt etter minsten ble født.

[Anonym bruker]

I utgangspunktet er jeg imot å skille søsken for jeg mener veldig sterkt at alle søsken fortjener å vokse opp sammen i samme hus. Men: Det finnes selvfølgelig unntak og kanskje ditt tilfelle er et slikt unntak.

 

Hva vil barnet selv? Vil han bo hos pappa fordi han vil være hos pappa eller tror du kan føler seg "forvist" av deg?

Kanskje dere kan prøve for en periode og se hvordan det går? Du skal vel ha fast samvær med gutten og så ser dere det an?

[Anonym bruker]

Uff, jeg vet ikke om dette er sant eller ikke, men jeg fikk så vondt av gutten din! Det høres ikke ut som om han skal bo hos deg, så pappa er nok ikke så dumt alternativ.

 

Om han føler seg forvist eller ikke blir jo vanskelig å vite, men det høres jo litt ut som om det er nettopp det han er.

 

Jeg håper dere kommer til en løsning som er til det beste for gutten. Kanskje dette hadde vært noe å lufte for Jesper Juul, han synes å ha så gode råd når det gjelder hvordan man skal fremlegge slikt for barn, og hva man kan forvente seg tilbake.

 

Jeg tror ikke du kan forvente deg at dette ikke skal få noe å si for dere/han/deg senere, men da kan det jo være godt å vite at saken var gjennomtenkt og veloverveid i forhold til barnets beste.

[Anonym bruker]

Jeg har det forferdelig ovenfor gutten min. Det er jo ikke hannes skyld, og det er derfor jeg må gjøre noe så drastisk.

 

Bare så det ikke misforståes, jeg er forferdelig glad i gutten min, og jeg vil helst at alle ungene skal få vokse opp sammen, men det er ikke riktig at han skal vokse opp sånn. Vi har det fint og men det blir anstrengt fra min side og unger merker sånt...Jeg gjør ikke forskjell med vilje, men jeg merker at jeg møter han på en helt annen måte enn de to andre. Og det må være forferdelig sårt for ham, for han merker det nok han og.

Men jeg gjør ikke bevisst forskjell, det er ikke sånn at han får mindre fine ting, eller blir brukt mindre tid på, det er bare at jeg kjenner det er et ork når det er "hans" tur. Det er ingenting jeg heller vil enn å glede meg til å gjøre ting med han og ha det kjekt sammen med han, men jeg klarer det bare ikke.

 

jeg tenkte at han kunne bo 50/50 kanskje men det er ikke faren intrisert i for da får han ingen støtte for han og da klarer han det ikke økonomisk, for han må jobbe mindre om han skal ta seg av ungen.

 

har selvfølgelig bedt om hjelp fra barnevern om avlastning og sånn, men eneste jeg kunne få hjelp med fra dem var veiledning i å sette tydelige grender osv. og det re ikke der skoen trykker. det er den følelsesmessige biten som ikke er i orden..Er ille å inrømme det men jeg misliker nesten min egen unge...Om jeg visste jeg ville bli en sånn mor hadde jeg ALDRI fått barn.

[Anonym bruker]

Før du/dere går til så drastiske skritt som å skille en søskenflokk, og å la en liten gutt føle på kroppen at han er minste "verdt" for deg, hadde det ikke vært en idé å tatt kontakt med profesjonelle for å bearbeide disse følelsene du har?

Må være mulig å arbeide seg gjennom dette mener jeg. Virker som at det vanskelige fra de første årene ikke har sluppet tak hos deg, kan det stemme?

[Anonym bruker]

Joda, har prøvd i mange år, og det blir faktisk bare værre av den profesjonelle hjelpen...

 

Vil IKKE at min lille gutt skal føle på kroppen at han er minst værdt, vil han skal føle seg like mye verdt som de andre, er jo derfor jeg ikke kan la han ha det sånn.

Vil at han skal vite at jeg elsker han over alt på jord og at jeg har noe som ikke er helt frisk i følelsene MINE og at derfor selv om jeg er kjempekjempeglad i han og vil synes det er forferdelig vanskelig, så skal han få bo mer med pappan sin en stund.

 

Hadde bare "de profesjonelle" kunne hjelpe oss litt *sukk* tenk hvor mye bedre det hadde vært da...

[Anonym bruker]

Du vil helst ikke ha det eldste barnet, og han vil helst ikke ha de yngste barna. Er dere ikke riktig vel bevarte noen av dere. Kanskje dere ikke skulle hatt noen av barna deres.

 

Du sier du er så glad i han, men samtidig at det er et ork å være sammen med han. Og slik har det vært i hele oppveskten. Du sier du er glad i han, men samtidig sier du at du bare har morskjærlighet for de yngste.

 

Gutten er i midten av tenårene og du har ikke søkt hjelp for dette enda? absolut hårreisende. Helt vanvittig.

 

Jeg vet ikke hva som er det beste for dere, dette er litt av et dilemma. Det som er det beste for dere alle sammen, er at du tar deg sammen, at du tar deg av alle barna dine, eller at faren tar seg av alle barna sine, og slutter å si barnslige ting som at han liker beste større barn.

[Anonym bruker]

Jeg syns absolutt du skal la ham flytte til far. Asap. Han merker garantert at du behandler ham annerledes, og skjønner sikkert at du ikke er like glad i ham som i søsknene. Barn skjønner myye mer en du tror. Det må være helt forferdelig for et lite barn! Grusomt. Jeg tror ikke jeg tar i når jeg sier at dette kan ødelegge ham fullstendig.

 

Jeg syns det er positivt at du ser at det ikke er sunt for ham å bo hos deg, og også at du unner ham en lykkelig oppvekst.

 

Jeg syns også du bør snakke med psykolog. Disse følelsene, og din dårlige samvittighet kan innhente deg når som helst.

 

Jeg kan ikke si jeg forstår deg, eller dine følelser men håper det går godt med deg og gutten din.

[Anonym bruker]

Liker ikke denne løsningen..

 

Tenk hva en følelse av å være lite velkommen kan gjøre med et barn. Og det får han av sin egen mor???

 

Fy faen, sier jeg. Og jeg har sluttet med banning.

[Anonym bruker]

Helt enig med 21.16, du MÅ skaffe deg profesjonell hjelp. Hva skal du si til gutten din når han spør deg om dette når han blir eldre? Du MÅ kunne forsvare deg med at du prøvde alt, og det inkluderer å søke hjelp. Dette er ikke hans feil, men det er det vanskelig for han å forstå. Jeg vet litt hva du mener, jeg har selv to 'enkle' barn og et vrient, men tanken på å gi slipp på den 'vanskelige' gjør meg kvalm. Ting endrer seg, barn endrer seg; det kan fort gå bra HVIS DU JOBBER med det. Vær så snill og vær der for gutten din, han trenger det.

[Anonym bruker]

Hvis det ikke har hjulpet å gå til psykolog i flere år så bytt psykolog!!

[Anonym bruker]

Jo takk. det hjelp virkelig 21.24

Jeg søkte hjelp når eldste var 4 mndr Bare for å få med litt fakta her. Siden det har jeg fortsatt å prøve å få hjelp. Jeg går gjevnlig til psykolog, Gutten er heller ikke i tenårene på lenge enda.

jeg har prøvd å ta meg sammen i mange år, og faren kan jeg ikke gjøre noe med.

 

Jeg har og vært alene om alt ansvarsfylt med ungene hele tiden. faren har vært der som en lekekompis men har aldri tatt en våkenatt eller bestilt en legetime. Vel er mye som ligger til grunn for at vi ikke bor sammen, meg og faren...

 

[Anonym bruker]

Hi her

Jeg bor på en liten plass der jeg er prisgitt den psykologen jeg har fått tildelt.

Har flere ganger spurt barnevern og lege om ikke de går an å få "behandling" for meg og guttungen noe sted for å "reparere" det som tydeligvis ikke er i orden i meg. Men vi har det iflg lege og barnevern alt for bra til å få noe sånt til.

 

Har så lyst å gi eldste ungen min og ubetinget kjærlighet å føle samme morsfølese for han.

[Anonym bruker]

Men hva sier legen når du forteller dette, da? Ingenting?! Og har du fått noen råd fra psykologen som har funket? Synes det er ille at flere instanser vet at denne gutten er i denne situasjonen og ikke gjør noe!

[Anonym bruker]

Uff, dette var jo bare tragisk. Tragisk for gutten,hovedsaklig. Tragisk for mor, hvor mislykket må hun ikke føle seg, som ikke klarer å elske sitt barn? Ellers nesten litt verre, ikke elske ett av tre. Tragisk at moren ikke ble tilstrekkelig fulgt opp, etter det som helt tydelig var en alvorlig fødselsdepresjon. Tragisk at hun heller ikke får god nok hjelp nå.

Trist, fra ende til annen