Hvor lenge skal jeg vente med å fortelle det??

[Konepone_83]

Hei alle sammen!!

Jeg har et spørsmål til dere: Hvor lenge har dere tenkt å vente med å fortelle om graviditeten til folk?? Jeg vet jo at mange anbefaler å vente til uke 12, men synes det er fryyyktelig lenge...

Har to døtre som jeg vil at skal få vite det først, men vet jo at de kommer til å fortelle det til ALLE;)

I jobben min blir det en del tunge løft, så det spørs jo hvor lenge jeg kan la være å fortelle det på jobben... Men vil jo ikke at de på jobben skal få vite det før ungene mine...

[Anonym bruker]

Med førstemann fortalte vi det etter ca 3 mnd, men nå er jeg sannelig ikke sikker... Mannen min kunne godt fortalt det til alle den dagen vi fikk positiv test, men jeg holder litt tilbake.. Synes det er litt koselig at jeg og han har denne "hemmeligheten" sammen, og at det bare er vi to som vet om det;)

Men jeg tror nok kanskje ikke vi kommer til å vente helt til det har gått 3 mnd heller.. Har allerede kjøpt t-skjorte til jenta vår med "jeg skal bli storesøster" på!

Skal på legesjekk 23.mars, så hvis alt står bra til da kommer vi nok sikkert til å fortelle det rundt begynnelser på april tenker jeg:)

Har fortalt det til storesøster da, men hun er bare 2,5 år så tror ikke hun skjønner så mye av det enda. Sånn bortsett fra at hun klappet meg på magen her en dag å sa "mamma du ahr baby i magen din!"... Håper ikke hun plumper ut med det ute blant folk riiiiiktig enda...

[mamma til 5 , fødeklar :)]

Prøver å vente med å fortelle det til jeg er ca 10 uker på vei.

[Skrømti]

Jeg vet ikke helt hvor lenge vi venter, til uke 12 er sannelig lenge til, ja.

 

Forteller det nok i tur og orden til mor & far, et par gode venninner. Om mannen forteller det til sin familie så blir det spredt ut over hele bygda han kommer fra i løpet av 2 min ( skjedde sist gang), det har jeg ikke lyst til.

 

Gleder meg til å fortelle det til noen som jeg vet kommer til å reagere på en normal måte. Da jeg fortalte han det presterte den snodige mannen min å si ( mens han hele tiden kikket i avisa):" Huff og huff, ja, ja." Med andre ord, han har hele tiden vært noe halvhjerta med i forsøket på nr tre. Ble likevel såååå skuffet og lei meg over reaksjonen hans!!!

[1 Gulljente + gull i magen <3]

Jeg har så lyst til å si det til ALLE, føler at det syntes på meg og at magen har blitt større, føler alle ser på magen min men det må bare være innbillning hehe

Har bestilt UL 15. April så jeg sier det nok da, da er jeg 11+3 altså i min 12 uke. Å rett før påske så da må jeg jo si det uansett.

 

Gleder meg

[Lollo83 <3]

Jeg er litt uenig med meg selv ang. det. Snakket litt med mannen om når vi skulle fortelle det, og han mente at jeg godt kunne fortelle det til bestevenninnen min med en gang. I tillegg har vi to vennepar som vet at vi prøver, så de kommer nok til å få vite det fort. Det ene paret hadde en MA for et år siden, og vet da hva vi kommer til å gå gjennom hvis det mot formodning skulle skje noe (men det skal det selvfølgelig ikke gjøre). Både jeg og mannen er enige om at det burde være mer åpenhet om SA/MA fordi det er så mange som går gjennom det.

 

Hvis ikke familien får vite om det før, så komme vi uansett til å si det i påsken. Da er jeg 9 uker på vei.

[Romantic]

10 uker i påsken, og da er hele min familie samlet, så passer bra, men syns det er så leenge til.... Har sagt det ti 1 venninne, hun viste at vi prøvde, og det føltes rett å dele nyheten med noen, og hun er ei jeg stole helt på, som jeg vet holder ting tett til brystet.

 

Var hos svigermor i dag, hun legger ut bunaden min, og jeg hadde såå lyst å si at det ikke er sikkert den går på til 17. Mai likevel, men hodt det inne. Har en litt kul ide om å spørre henne om svangerskapsbøker etc, hun driver bokhandel, men får se.

 

 

Ellers, så er jo 1. April også en kul ide, for de nermeste, kan jo bare si aprilsnar om sjokket blir for stort dette blir vår første, og ingen av de vortende besteforeldrene er klar over at vi har prøvd, så veldig spent på reaksjonen...

[Anonym bruker]

Hei

 

Har lest at før var det vanlig å vente til uke 12, men da hadde de nærmeste funnet det ut selv allerede. Jeg blødde litt tidlig i svangerskapet og har en del tunge løft på jobb som jeg ønsket å slippe en periode, så sjefen min visste det tidlig.

 

Nå er jeg en del kvalm å brekker meg og vi har observante tenåringer i hus. Vi ønsket ikke at de skulle bekymre seg, mente at det var bedre at de visste hvorfor jeg er så dårlig. Så vi fortalte det, med visshet om at de ikke klarer å holde på hemmeligheter. De hadde også hørt noe tisking i krokene og ble ikke kjempe overrasket, men likevel glade. Vi trodde jeg var i uke 9, men tidlig UL satte meg tilbake 10 dager til uke 7. ( så nå er jeg i novemberklubben, ikke i oktoberklubben )

 

Vi syns også det er greitt de vet hvis det skulle gå galt, blir mindre skummelt for dem å vite hvorfor vi er lei oss da...

[Stjernepiken]

Sjefene på jobb og nærmeste venninne, + mamma og lillesøss vet om lille spiren

Ellers tenkte jeg at påska er en grei tid å fortelle det på! Da er jeg 10 uker på vei, og jeg vet det kommer endel spm da om hvorfor jeg ikke drikker på påskefest

 

[Konepone_83]

Jeg har nå måttet fortelle det på jobben nå, selv om ungene ikke vet det enda:( Ble sykemeldt i forrige uke pga voldsom kvalme og smerter i bekkenet, så da var det liksom ikke så godt å holde det hemmelig... Har klart å "holde masken" ovenfor familie og venner enn så lenge. Skal på kontroll 7. april, så dersom alt står bra til da, kommer jeg nok til å offentliggjøre det da (er da 10 uker på vei). Lenger enn det tror jeg faktisk ikke jeg klare å holde det hemmelig;)

[Kjærlighetsbarn1111]

Vi hadde tenkt å holde det hemmelig til påsken, for da er jeg 12 uker på vei. Men jeg bestemte meg for å si det til ei venninne som er selv gravid, jeg måtte ha noen å dele gledene med siden mannen er på sjøen å han måtte få vite det over telefon Men så plutselig ble jeg så utrolig kvalmen med mye oppkast, hadde nettopp fått en liten jobb som passet perfekt. Men kunne ikke ta den pga av kvalmen osv, noe så var utrolig trist. Så da måtte sjefen der få vite det, men hun hadde taushetsplikt. Så fant jeg ut at jeg nesten måtte si det til mamma, jeg kunne ikke være hjemme alene. Så da fikk hun vite det og jeg har fått bodd hjemme nå til mannen min kommer hjem, og siden jeg er her hos moren min så måtte storesøstera mi også få vite det siden hun er her så mye. Så det me å holde det til etter bryllupet vårt ikke så lett. Foreldrene hans får vite det nå når han kommer hjem, siden vi har et bryllup så trenge vi nå litt ekstra hjelp siden jeg er så dårlig. Så planen vår gikk rett vest. Skulle også ha utdrikningslag for meg, jeg måtte bare si til forloveren min at jeg ikke ønsket det lenger. Det var litt trist, men er slikt det er av og til.

[Tippi 26.11.2011]

Tror det er veldig individuelt når man forteller det. Jeg var gravid i fjor sommer, og ventet i 12 uker med å fortelle det. Etter å ha sagt det til alle, og gått inn i uke 13 fikk jeg konstantert MA. Det var kjipt, men ekstra kjipt å måtte fortelle det til alle, bare noen dager etter at jeg hadde fortalt at jeg var gravid. Nå er jeg gravid igjen, og bare samboer vet. Jeg holder det for meg selv denne gangen, blir ikke å si noe før det vises på magen.

Hvis man skal se på det fra en annen side da, så fikk jeg utrolig mye støtte fra familen og venner etter MAen og det var godt at de visste om det. Men nå jeg tørr rett og slett ikke si det til noen før jeg kan se at magen vokser.

[mamstil2]

Jeg er 8 uker på vei nå og har sagt det til mange allerede. Grunnen er at vi leste på nettet, og tenkte at det var egentlig ganske riktig, at å fortelle det til folk tidlig var bare greit. For ved en eventuell SA var det en del av sorgen og bearbeidingen og måtte gå ut å snakke med andre om det. Lykke til med svangerskap og gleden ved å fortelle det, uansett når det måtte bli

[mia engel&fia frøken]

vi fortalte det med en gang. og i dag fikk jeg blødninger på jobb, klarte ikke holde meg så begynte å gråte. og da var det deilig at de visste jeg var gravid. for når jeg fortalte jeg hadde blødninger så sa de bare dra hjem å legg beina høyt. da trenger jeg ikke sjule noe også får jeg litt ekstra støtte. dritt i miste,men da fikk jeg oppleve gleden av å si det da, selv om det ikke ble noe. var jo ille glad et ar uker hvertfall.