usunt forhold

[Anonym bruker]

 

Jeg og sambo har vært samboere i 7 år, og har to barn sammen. Nå skal vi straks gifte oss.

 

MEN, vi har så mange issues.

Vi krangler ganske mye, og sambo er en hissigpropp verbalt.

 

Det ropes og kalles stygge ting, som gitte, hore, du er den styggeste jeg vet om, taper, lavmål, lille dritt osv.

 

Jeg kan også si mye stygt, men i litt annen grad.

 

Det ene barnet mitt kom å hvisket meg i øret her om dagen "mamma, du er ikke stygg, han er det sjøl"

 

I dag så sa sambo at jeg var stygg og ville avlyse bryllupet.

 

Jeg VET at jeg ikke er stygg, så kommentarene hans vet jeg at han ikke mener, og at det er en form for frustrasjon og sinne.

 

Han bruker å si unnskyld etterpå når det har roet seg, eller så går det bare over av seg selv.

Ofte så tenker jeg at vi VIRKELIG IKKE burde gifte oss, men på den annen side så vil jeg jo også....

 

Huff, noen som har noe lignende hjemme og kan trøste meg og si at jeg SKAL gifte meg?

[Anonym bruker]

Hvorfor skal dere gifte dere når dere krangler mye og tilsynelatende ikke engang liker hverandre?

 

[Anonym bruker]

Hvis du er glad i de to barna dere har så skjønner du vel at du ikke sal gifte deg med ham?

 

 

Hvorfor vurderer du i det heletatt å gifte deg med ham?

[Anonym bruker]

Du skal IKKE gifte deg med en mann som kaller deg så stygge ting mens barnet ditt hører på!!!

[Anonym bruker]

Om du syns du selv fortjener å fortsette å bli kalt stygge ting, så få ihvertfall barna dine ut av dette forholdet! Det er barnemishandling dere driver med!

[Anonym bruker]

Dere burde ihvertfall utsette bryllupet og skaffe dere hjelp. det er ikke normalt eller sunt å si masse styggt til personen man elsker om man er sint eller ikke.

Og det er ikke bra å gjøre dette slik barna hører det. Du vet karnsje at han ikke mener det men barna vet ikke dette og blir utrygge

[Anonym bruker]

Du får tenke over hva du vil ha? Vil du bare ha bryllup eller vil du ha et ekteskap, et sunt og godt ekteskap?

[Anonym bruker]

Anger management-kurs....

[Anonym bruker]

Hmm kanskje ikke det beste å krangle sånn foran barna.. Det er det jeg stusser over. Men ellers så synes jeg at dere ikke burde si så stygge ting til hverandre??! Høres ikke sunt ut for noen av dere..

[Anonym bruker]

 

 

Vi har tidligere gått på familieterapi, uten at det funket noe særlig.

 

Så gjorde jeg det slutt, men han tryglet og ba om å ta han tilbake, da krevde jeg at han gikk på sinnemestringskurs.

-Han gikk dit, men ikke på alle møtene pga jobb.

 

Har forsøkt å gå en gang i ettertid også, men det er UMULIG.

Han blir helt fra seg, han truer med å ta livet sitt, han har slått seg selv nærmest bevisstløs, han har krøpet og bedt og grått flere dager i strekk, ringer meg non-stop, elsekr meg og barna over alt på jord, og klarer seg ikke uten meg.

 

Vet at han elsker meg ubegrenset, eneste er jo at han er stygg i munnen.

 

Prøver så godt han kan å ikke hisse seg opp foran barna, men en og annen gang hører de det jo.

 

Jeg er veldig påpasselig med dette rundt ungene, og det er svært viktig for meg at de har et trygt og godt hjem..

 

HI

[Anonym bruker]

...og flere bortforklaringer....

 

HI, tenk deg om. Ja, han elsker deg. Og hvis du går, slår han seg bevisstløs, ringer, truer med å ta livet sitt, gråter og trygler og ber.

 

Alt dette har han tid til, men å gå på sinnemestringsmøtene har han ikke tid til, for da skal han jo jobbe. Ser du ikke? Han trenger ikke gå på de møtene, for du vil jo ha ham likevel. Så da "mente" du jo ikke noe med det da du gikk fra ham. Det nytter ikke å si "du skal behandle meg skikkelig, eller går jeg" hvis resultatet er at dere er sammen, og han kan behandle deg så stygt han vil.

 

Vil han ha dette forholdet (vil han det sterkt nok!) så får han for pokker sørge for å bli sykmeldt de timene og dagene det gjelder, si til arb.giver at han skal i behandling så og så ofte, og at det er viktig for helsa hans. Det er jo sant, jo! Og for helsa til ungene hans. Du lærer dem opp til at slik er menn når de er sammen med kvinner. Så får de et vrengt forhold til hvordan man skal leve sammen!

 

 

[Anonym bruker]

 

 

Sinnemestringa var over for et år siden, så han gikk kurset ferdig, men var ikke på absolutt alle møtene.

 

Jeg VET og er så inderlig klar over problemene våre. men det er svært vanskelig å gå når jeg vet alt som skjer i forbindelse med det. Det er grusomt å være inne i det når han blir så innmari desperat.

 

I tillegg skal det jo sies at han er verdens beste pappa, han er virkelig flink med barna og viser de masse masse kjærlighet, han er som regel snill og god mot meg også, og jeg vet at han elsker meg på tross av alt.

 

har aldri vært bekymret for utroskap eller lignende.

 

Vet liksom ikke om det humøret hans er nok til å ikke gifte meg..

Er jo veldig veldig glad i han, men samtidig lei de utbruddene...

 

HI

[Anonym bruker]

Gift deg du, men da må være klar over at resten av livet ditt vil være som dette. Muligens verre, men lite sannsynlighet bedre.

[Anonym bruker]

Det usunne i forholdet deres er vel egentlig ikke at dere snakker ufint til hverandre, men at han truer med både det ene og det andre om du går fra ham. Selv om det er en forferdelig tung avgjørelse, så er du ikke ansvarlig for hans liv og lykke.

Jeg tror ikke du vil orke å leve slik i det lange løp. Nå som barna er små så skjønner jeg at man ønsker å holde sammen, men hva med når de blir eldre? De blir preget av dette, det er du jo klar over selv. Jeg ville stillt et ultimatum. Enten skjerper han (/dere) seg, ellers så blir det ikke noe bryllup. Ett sted må man sette en grense, og du kan ikke ofte både deg selv og barna for at han skal ha det fint.

 

Ta opp problemet når dere ikke er sinte på hverdandre, og etter at barna har lagt seg. Noe må skje, og jeg kommer nok dessverre heller ikke til å si at du bør gifte deg. Dvs, jeg kommer ikke til å si at du bør holde sammen med denne mannen i det hele tatt.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Selv om det ikke er så sunt at han kaller deg disse tingene ovenfor barna så høres det ut som at du tenker riktig og det er flott at du ba han gå på sinnskurs. Jeg syns du skal sette et krav til han om at han utfører et slikt kurs uansett. Og det høres ut som at han trenger å snakke med en psykolog. Det er ikke riktig at du skal gå å prøve å ikke hisse han opp, for det får du selv psykiske problemer over tid med å leve slik.

 

Barna får det også tøft når de blir "tvungen" til å velge part i deres krangler og trøster deg.

Jeg synes ikke det er galt å gifte seg med han for det er tydelig at han virkelig prøver og at han elsker deg høyt. Men vil nok råde deg å legge bryllupet på is til han har fått hjelp. Er sikker på at han vil kunne forandre seg med hjelp.

 

Det at han må på møter osv slik at han ikke kan delta på kurs det må han rydde vei for. Legen hans vil også sykemelde han de behandlingsdagene han har.

Når alt kommer til alt så går det mest utover ungene så du må bare sette ned foten og sette krav til han. Fortell han at du gjør det fordi du vil dere skal ha en framtid sammen og har tro på at han klarer dette...

 

En slik behandling vil nok gi han dårlig selvbilde og være tøft for han, men han blir mer styrket når han kommer over denne "kneiken". Du og barna bør være nok motivasjon for han og så lenge du er der for han og ikke truer med å gå fra han så tror jeg ikke han kommer til å skade seg på noen måte.

 

Lykke til!

Varme klemmer fra sykepleier i psykiatrien

[malingus]

Höres ikke trivelig ut! Virkelig ikke!

 

Dere har ikke tenkt tanken at han kan ha noen form av personlighetsforstyrrelse? Kunne jo höres litt ut som en ille variant av bordeline f.eks. Har han andre type problemer? Han sliter ikke med perioder hvor han er "höyt opp" eller " langt nede"?

[Anonym bruker]

 

 

Tusen takk for svar,

 

og 20.17 det var veldig bra sagt!

 

Vet han sliter med veldig dårlig samvittighet etter utbrudd, og har det nok veldig tøft inni seg selv, for da vet han at han allerede har tapt.

 

Før var det ekstremt mye verre, og vi kranglet hele tida.

Men nå er det ikke like ofte, da vi begge er mer bevisste. Så vet jo at ting faktisk kan bli bedre.

 

Foreldrene hans er veldig på "min side" og sier han alltid har vært slik, og skjønner at det er veldig slitsomt for meg, de støtter meg og jeg kan alltid snakke med de og få gode tilbakemeldinger.

 

Vet jeg prøver å snakke meg bort, men det er fordi jeg så gjerne vil at det skal fungere....

 

 

HI

[Anonym bruker]

HALLO HALLO HALLO!!!!

 

Varselblinker i lang bane her..

 

Ene ungen din kom til deg og forsvarte deg...?!?!?!?!?!?

 

 

Voks opp kjerring...!

[Anonym bruker]

 

 

Ja, ungen vår kom til meg, for han visste at det faren sa ikke var pent.

 

Han skiller veldig mellom rett og galt.

Jeg er veldig lei meg for at barna har hørt dette.

 

men jeg vil tro at alle barn vil høre noen ukvemsord i løpet av oppveksten. De er ikke bare smør og sukker bestandig hos alle.

 

HI

[Anonym bruker]

20.17 her.

Det er positivt at du har støtte i foreldrene hans og at det var verre før. Det tyder bare på at jeg nok har rett. Personlighetsforstyrrelse og de med manisk depresiv diagnose blir desverre nesten aldri så mye bedre, selv om medisinene kan gjøre mye.

 

Forstår godt at de andre her ser rødt og reagerer som de gjør. Men når en jobber med psykiatri så ser man MYE verre tilfeller og mer alvorlige ting. Dette er noe som faktisk kan "kureres" og han har kommet langt allerede som har vært villig til å gjøre noe med det.

 

Noen ganger så er det faktisk verd å kjempe for forholdet selv om den ene partneren er syk. Han trenger ikke ha noe psykisk sykdom og det kan vare være at han har hatt et tøft liv som gjør at han er slik. Men uansett så må han be fastlegen om å få komme til psykolog for å komme videre.

 

Ang. barna så må du være bevisst på å skåne de når dere krngler. Ta de ut av rommet og snakk med de i ettertid slik at de ikke holder noe inni seg. Han må starte fort på behandling for barnas skyld. Kanskje kan de være litt hos besteforeldre i en overgangsperiode også..

 

Å selvfølgelig ønsker du at det skal fungere for du elsker han jo og omvent. Du må bare være sterk og streng nå mot han og sette krav om at han må få hjelp. Så kan dere feire siden med bryllup :-)

 

Klem

[Anonym bruker]

Høres ut som om HIs samboer har store psykiske problemer. Dette burde fikses omgående. Tenk litt fremover, barna blir større og litt mer irritasjonsmoment, tror du ikke at han da også vil klikke?

[Anonym bruker]

Jeg har svart deg før, og sa det der med "flere bortforklaringer".

 

Det er det du kommer med nå. "Det er ikke sukker og smør bestandig hos alle", eh nei, men ingen har kalt meg fitte, hore, taper etc så barna mine hørte på!!!???!! Hvor er stoltheten din!

 

"han er verdens beste pappa" - ja vel, bra, det får han bruk for hvia han blir skilt, da trenger han å pleie og dyrke de relasjonene han får til å dyrke, for et voksent kjærlighetsforhold klarer han IKKE! Det er da mannens eget ansvar at han ikke klarer være høflig mot sine nærmeste?!

 

NEI, mine barn har ikke hørt slike ukvemsord i hjemmet. Ikke fra meg, ikke om meg. Når 12-åringen kan dem, er det fordi de lærer dem av andre ungdommer som det de er: tabuord. Ikke som omtale av deres mor.

[Gjest ->>-]

Du bør ikke gifte deg med ham.

 

Dere bør ikke oppdra barn sammen.

[Anonym bruker]

Digger pilas evne til å si alt, på to linjer. Sikker på hun til og med kunne skrevet et bedre dikt en "baby shoes, for sale, never worn".