4-åringen vet virkelig å treffe under beltestedet :(

[Anonym bruker]

Vi har to til som er eldre og betrakter oss som erfarne foreldre som ikke lar seg vippe av pinnen så lett.

Men hun her har virkelig funnet seg noen hersketeknikker for å hevde seg.

Nårhun blir hentet i barnehagen hilser hun med et int ansikt og sier hun ikke vil hjem. Dette er jo ikke så uvanlig.

Etterfulgt av kjefting om at feil foreldrer henter.

Så kommer 5 minutter blid, pedagogisk godnakking (man er jo tross alt i plenium) før ungen kommer.

Rett utenfor døra er hun smørblid og gleder seg til å komme hjem.

 

Hver gang hun må irettesettes så er det hat og gremmelse mot den som gjør det og hun løpet hylende mot den andre foreldreren. Later som hun er blitt omtrent banket.

For så snu om og løpe inn til den andre som var grusom for 2 timer siden når den andre må gi beskjed.

 

Hun knytter seg til kun en om gangen og svitsjer hyppig.

Som hun hater den ene og elsker den andre.

Dette er litt pinlig ute blant folk som ikke vet at dette skifter 2-3 ganger på en dag.

Er jeg ute og mannen har besøk så er det jamring etter mamma, mamma skal lese, mamma skal datt, GÅ VEKK PAPPA!

Og omvendt.

Synes det begynner å bli litt slitsomt.

Vet jo at små barn har ulik tilknytning. Men dette synes jeg har blitt litt for mye av.

Andre som har opplevd det i så stor og skiftende målestokk?

I

[Anonym bruker]

Ou, litt feil. Mangler 11 taster på dataen ;-)

[Anonym bruker]

Dere må begynne å jobbe sammen. Om ho er sur på en så skal det ikke hjelpe å løpe til den andre da må den hun løper til ta henne med til utgangspunktet.

Og la denne foreldren ta seg av sitvasjonen.

Hun har sett at hun kan bruke dere mot hverandre, og hun har sett hva som gjør dere flaue og bruker dette. Små barn er smarte.

 

Ser hvor utspekulert min 4 åring kan være for å få vilja si også, man må jaggu være føre var og følge nøye med for å henge med i svingene noen ganger.

[Anonym bruker]

Det høres litt ut som min bestemte lille frøken. Hun er riktignok snart 6, og det er ikke fullt så mye uling i full offentlighet lenger, men hun bruker de samme metodene som din, bare enda mer utspekulert.

 

Jeg oppfatter det ikke som at hun svitsjer tilknytning, derimot, som du sier, som hersketeknikker og forsøk på manipulering. Derfor behandler vi det også som det - vi overser det fullstendig og lar henne ikke vinne frem! Hvis jeg er streng og bestemt og hun hyler at jeg er slem og at hun liker pappaen mye bedre, svarer jeg som regel at det kan jeg fint leve med.

 

Ettersom hun bruker akkurat de samme metodene og utsagnene overfor oss begge på skift vet vi jo godt at dette ikke handler om at hun egentlig liker den ene så mye bedre, men at hun faktisk forsøker å få viljen sin gjennom å såre den av oss som setter grenser. Det har bekymra meg litt, men foreløpig trøster jeg meg med at en 5-åring ikke har utvikla så mye empati enda at hun er bevisst på hva hun egentlig gjør.

 

Mitt forslag om hun hyler at pappaen (eller du) skal gå vekk er at han sier javel, og går sin vei. Hvis hun vil at mamma skal lese når du ikke er hjemme er det bare å svare at da blir det dessverre ingen lesing idag, for mamma er ikke her og omvendt. Det funker ihvertfall ganske greit hos oss, hun ser at hun ikke kommer noen vei, at det hun sier får umiddelbare konsekvenser og ikke minst klarer man selv å bevare roen og blir ikke så sliten som hvis man prøver å overtale og forklare.

 

Ikke la deg såre! Dette er en ganske utspekulert måte å forsøke å få gjennom viljen sin.

[Anonym bruker]

Det gjør vi. Hun får ikke klem og kos når hun kommer løpende altså.

Den som er "godkjent" for øyeblikket sier den er enig med den andre.

Vi er heldigvis helt enig der og konsekvent.

Og når hun sier "vil bare ha mamma, pappa er bæsj" eller omvendt så får hun null-reaksjon. Vi stiller oss likgyldig.

Men som sagt, litt lei nå. Håper det går over!

 

Hi