Er det noen som fortsatt er i full jobb?

[Mai11Mamma]

Jeg har ikke vært sykemeldt enda, men har en veldig god arbeidsgiver som lar meg avspasere når jeg trenger det.

Men merker nå at det begynner å bli tungt å jobbe 100%, selv om jeg "bare sitter på rævva hele dagen" (kontorjobb).

Går ut i permisjon uka etter påske, og merker at jeg gleder meg veldig til det. Er spent på om jeg klarer å holde meg på jobb frem til da.

 

Hvordan er det med dere andre?

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg er i jobb - og studerer også i tillegg.

Har termin 1.juni da - men satser likevel på mai - siden jeg fødte før tiden sist, og vi vistnok gjør det i vår familie:)

 

Men må si det begynner å bli litt tungt - jeg har ganske vondt i bekkenet, og skal til legen nå snart - har en mistanke om bekkenløsning...og da kan det kanskje være en idé med noe sykemelding - slik at jeg får bedre tid til å trene og ta vare på meg selv. Etter mange timer på kontorstolen er jeg helt stiv og rar - og har mye vondt.

 

Men...så tenker jeg; jeg kommer jo til å kjede meg hvis jeg skal være hjemme også....

[LoveInMyTummy]

Jada, jobber 100%, men merker at jeg trenger mer søvn igjen nå. Har ofte vondt i hodet når jeg våkner om morgenen. Jeg lever som "vanlig" og tar ingen spesille hensyn til at jeg er gravid. Vurderer å roe ned litt og evt. høre med legen om 20% sykemelding.

[Anonym bruker]

Har termin 25/4 og jobber fortsatt 120% i veldig fysisk jobb, så joda, absolutt i full jobb. Setter pris på å være i stand til det, og vet samtidig at mine kolleger vil få en ekstra arbeidsbyrde hvis jeg begynner å sykemelde meg, så det motiverer jo... Samtidig begynner det jo å skrangle i bekkenet nå samtidig som smertene tiltar, så litt redd for at jeg skal straffes for det høye aktivitetsnivået senere. Vi får se det an den neste uken, forverrer det seg får jeg besøke legen. Men det sitter langt inne - tenker mye på hvordan bruken av sykemelding har eksplodert blandt gravide bare siden våre mødres tid og at vi kanskje begynner å bli for bedagelige. Noen andre som tenker slik, eller er jeg ekstremt moraliserende???

[Mai11Mamma]

Du er nok ikke alene om å tenke slik. Syns terskelen for sykemelding er litt for lav uansett type årsak. På en måte er det bra for de som virkelig trenger det, men det er nok mange som utnytter det uten å egentlig trenge det...

Jeg for min del setter pris på å kunne jobbe, selv om jeg gjerne skulle hatt mer energi til trening og klargjøring av huset til babyen kommer. Men det får gå som det går.

[Anonym bruker]

Veel - jeg skjønner litt hva du mener, men ville kanskje ikke kalt det å være bedagelig. Jeg synes på den ene siden det er vanskelig å dømme andre, man vet jo ikke hvordan andre har det. På den annen side er det på sett og vis litt irriterende at en nabodame har vært 100 % sykemeldt omtrent hele tiden - mens hun likevel kan gå på kafé, invitere til selskap og liksom sprudler over av overskudd når jeg møter henne - da kommer jeg helt gåen hjem fra jobb, med vondt i bekkenet og trøtt som en dupp..Da orker ikke jeg sitte rett opp og ned på en stol og være hyggelig, liksom!

 

Samtidig: jeg liker jobben min så godt og synes det er vanskelig med sykemelding - hva skal jeg bruke tiden til? Blir ikke god i bekkenet av å ligge på sofaen heller...Men er selvsagt nervøs for å pushe meg selv jeg også - slik at det vil straffe seg etter fødsel. Enkelte dager tøyer jeg strikken for langt, det kjenner jeg jo...

Hilsen hun over som studerer i tillegg til jobben - (og har barn fra før)

[Anonym bruker]

Jeg er fortsatt i full jobb, har termin 15 mars ;-)

 

Måtte ut i permisjon mandag 21/2 ifølge NAV regler, men jeg jobber nå 0930 til 1500 hver dag likevel. Har en grei deal med arbeidsgiver, at jeg bare skriver opp disse timene som avspasering, så kan jeg ta dem ut når jeg vil, når jeg etter hvert skal tilbake på jobb i slutten av 2011/beg 2012...

 

Tenker da å bruke disse avspaserngstimene til "fri hver fredag", selv om jeg i praksis er tilbake 100% stilling med 100% lønn, men da med 80% arbeidsuke, eller 5 korte dager. Hjemme hos oss liker vi å ha det litt rolig på morgenene og sove "lenge" he he. Må levere i bhg innne 0930.

 

Hver sin lyst sier nå jeg, mht jobbing. Men, jeg må si meg enige med et par av dere her inne. Jeg har også naboer/bekjente/kollegaer på jobb som er gravide, og et par av dem er nok ikke sykemeldt pga noe annet enn "viljen" - de freser rundt på shopping, cafe, ferieturer osv, men er 100% sykemeldt pga graviditet. Forkastelig spør du meg, og de må jo ha en sløv fastlege også.

Har selv slitt en del med bekkenløsning dette svangerskapet, men har ikke kastet inn hånduken av den grunn. Det går jo ann å ta det rolig et par dager, komme litt sent, gå litt tidlig, og kanskje av og til ta en dag med egenmelding? 100% sykemeldt pga graviditet er iallefall litt i overkant spør du meg, det er jo egentlig veldig naturlig for en kvinnekropp å være gravid (selv om mann må takkle trøtthet, kvalme, hodepine, synsforstyrrelser, oppkast, bekkenløsning, vann i kroppen, kynnere osv)

Lykke til damer!

 

[Anonym bruker]

Syns det høres ut som flere av dere er svartsyk på di som er sykemeldte. Dere legger dere oppi om di er på cafe eller gjør andre hyggelige ting. Syns ikke noe om dette. Selv er jeg 27 uker på vei og jeg er 100% sykemeldt. Dette pga jeg er veldig plaget med bekkenløsning. Skulle så gjerne heller ha vært på jobb. Er ikke noe artig å bare gå hjemme. Jeg for min del har som mål og gå i postkassen hver dag, lengere klarer jeg ikke spasere. Og jeg er verken tykk eller lat.Syns di som har behov for det kan med goooooooo samvittighet sykemelde seg. Dette er det legen som bestemmer. Dessuten er det ingen som takker deg for at du jobber. Du skal tross alt ha overskudd og helse til å ta vare på en liten unge etter fødsel. Også syns jeg det blir opp til hver enkelt hvordan di vil bruke dagene sine. Kos dere på cafe/ ha selskap hjemme om dere føler for det. Om ikke lenge har dere en liten å passe på, blir ikke så enkelt å farte rundt da.

[nr2 i mai:)]

Jeg må si meg enig med flere som skriver over her, at det kan virke som det er for lett å få sykemelding for gravide. Nå er dette selvsagt veldig avhengig av hvilken jobb man har, og hvor fysisk krevende den er. Men vet med meg selv at dersom jeg hadde vært 100 % sykemeldt fra jobben hadde jeg aldri kunne dratt på cafe, invitert til selskap eller liknende. Dersom du sliter med å gå til postkassen lurer jeg veldig på hvordan du klarer å komme deg på cafeen? Men igjen, er dette veldig avhengig av hviklen jobb man har...

[Cino]

Jeg synes det er for lettvint å skjære alle over en kam her. Ja, det finnes sikker dem som misbruker systemet, og som fint kunne vært i jobb med litt tilrettelegging. Men vi vet ikke hva som er grunnen til at andre gravide blir sykemeldt. Og det å være sykemeldt er ikke ensbetydende med å ligge på sofaen. Det er ikke alle sykemeldinger som skyldes bekkenløsning eller andre fysiske plager.

 

For mitt eget vedkommende er jeg nå 50% sykemeldt, og det er mange grunner til at jeg ikke klarer å jobbe fullt ut. For det første så har jeg en forhistorie med HELLP-syndrom fra første svangerskap bak meg. Og for å redusere sjansen til at jeg får det igjen bør jeg roe litt ned. Jeg har kontorjobb, og sitter "på rævva" hele dagen, men likevel er det mye stress i forbindelse med jobben min. Både tidspress og leveringsfrister henger over oss hver dag, og jeg merker at jeg blir lett stresset over det. I tillegg har vi krav på oss i forhold til faktureringsgrad, så jeg kan ikke bare sette meg ned og ikke gjøre noe. Det koster firmaet penger.

 

I tillegg sliter jeg en del med nattesøvnen. Mye skyldes at vi på rutineultralyd før jul fikk påvist leppe/ganespalte på babyen vår, og det er mange spørsmål og vanskelige tanker som dukker opp om natta. Og etter flere netter med lite søvn blir det vanskelig å konsentrere seg på jobb. Men har jeg fri kan jeg godt dra på kafe, for det krever ikke så mye tankevirksomhet å drikke en kopp te, eller skravle med en venninne. Ikke stresser det meg heller. Og møter jeg nabodama så er det klart jeg smiler og prøver å virke så frisk som mulig. Jeg vil da ikke fremstå som en sutrekopp heller!

 

Enda er det mange flere grunner til at jeg er sykemeldt, men det blir mellom meg og fastlegen min. Jeg synes alt for mange er opptatt av hva andre gjør, i stedet for å passe sine egne saker. Ja, man er mer sliten når man er gravid. Og nei, graviditet er ikke en sykdom. Likevel handler det om å ta hensyn til de omstendighetene som har betydning for hver enkelt. Å være litt sliten eller trøtt er ikke i seg selv grunn nok til å bli sykemeldt, men det kan være andre grunner som spiller inn også.

 

Avslutningsvis vil jeg bare si at etter rutineultralyden var jeg 100% sykemeldt i to uker. Jeg trengte tid til å akseptere situasjonen, og det passet svært dårlig i kombinasjon med at jeg på samme tid hadde to innleveringer på jobb som jeg ikke klarte å konsentrere meg om. Jeg hadde derimot et stort behov for å prate om situasjonen, og det er det ikke noen arena for på min jobb. Skulle jeg da holdt meg hjemme (jeg gjorde stort sett det fordi jeg gråt så mye), eller var det greit at jeg dro på garnbutikken og kjøpte garn for å strikke klær til babyen i magen? Jeg ville gjerne tenke positivt, og å strikke er terapi for meg. Men hva om jeg møtte kollegaer på butikken? Og hva med juleselskapene? Skulle jeg ha avlyst de og skuffet ungene? Nei, det blir for enkelt. Og tror dere alle naboene våre visste hvorfor jeg var hjemme? Tror dere jeg gikk rundt og gråt for å vise at det var en grunn til at jeg var hjemme? Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg smilte, og sa "ja, det blir en jente" og "ja, jeg gleder meg til å få litt rosa i huset". Og hvis noen mente jeg gikk rundt og drev dank eller var lat så får de tro det. For jeg VET hvorfor jeg var hjemme, og jeg VET at jeg trengte det.

[Anonym bruker]

Som jeg skrev i innlegget mitt så er dagens høydepunkt for meg og gå i postkassen. Så jeg hører ikke til disse som går på cafe eller holder selskap om dagene. Det eneste jeg klarer er som sagt denne korte turen til postkassen.

[Frøken Tussi]

Er enig med Cino om at det er forskjellige grunner til sykmelding og at det ikke alt man vil dele med omverden..

Jobber selv 30% nå pga bekkenløsning, men er blitt anbefalt av manuellterapauten å vurdere 100% sykmelding. Jobber i helsevesenet med en del gåing og stell av pasienter. Det er vanskelig å ta pause på jobb når jeg kjenner jeg har behov for det, så det gjør at jeg får enda mer smerter. Uttrykker ikke smertene mine på jobb pga hensyn til pasientene, vil jo ikke at de skal få dårlig samvittighet for at jeg får smerter når jeg skal hjelpe dem.

Skulle ha jobbet mer hvis det ikke hadde vært for bekkenløsningen. Ønsket at jeg hadde en kontorjobb da jeg ble plaget med bekkenet (er ikke behagelig å sitte på huk å kle på andre bla sokker), men som jordmoren sa, det er heller ikke bra å sitte i ro.. Så har forsonet meg med at jeg liker jobben min, men ikke utfordringene bekkenløsningen gir meg i den.

 

Vi får møt utfordringene vi får på en best mulig måte og respekter at andre møter utfordringene på en annen måte. Tror de fleste prøver å gjøre det beste ut av situasjonen de er i.

 

Vil bare avslutte med at det er lettere å løfte en kaffekopp på en kafe, enn å løfte pasienter, ergo jeg drar på kafe med god samvittighet!

[Anonym bruker]

Jeg er 100 % sykemeldt og er bare i uke 13, og har vært frem og tilbake sykemeldt siden uke 6.

Dette er ikke fordi jeg har "ondt i viljen" , men rett og slett fordi jeg kaster opp omtrent alt jeg spiser, har ikke klart å spise middag på snart på to mnd, og jobber i en veldig aktiv jobb.

Hadde jeg sittet på et kontor og ikke hatt kontakt med andre mennesker hadde jeg kanskje klart å jobbe litt, men når en jobber i en jobb der i det går i hundre hele dagen, og kollegaer er avhengig av at e n er tilstede og ikke ligger over doskålen hele dagen, har jeg ikke mye valg.

Skulle gjerne vært en av disse som klarer å jobbe helt frem til termin, og håper selfølgelig at jeg kan klare å komme meg tilbake til jobb.

Har mer enn nok med å samle krefter til min 3 år gamle sønn kommer hjem fra barnehagen så jeg kan ta meg noenlunde av han til han skal ligge seg.'

Er lett å dømme når en ikke har vært i den andres situasjon.