Kan noen hjelpe meg??

[Gjest]

Pappa døde for noen måneder siden, av kreft. Mamma og søster'n likte han aldri, etter at mamma og pappa skilte seg for ca 26 år siden. Jeg var alltid en pappajente. Enda jeg bare var 6 år når skilsmissen fant sed. Mamma har ALLTID snakket stygt om pappa. Søstern min, som er 5 år eldre, lot seg drive med. Men jeg elsket pappa hele veien. Nå sliter jeg. Pappa er i mine drømmer hver natt. Jeg har valgt en retningsvei gjennom medisin (altfor seint, men dog). Mamma sier hun synes det er flott, men jeg vet at pappa ville ha blitt i ekstase. Jeg vil ha tilbake pappa. Vet det er klisjé, men jeg savner han sånn.

Jeg skal inn i et yrke der man skal takle andres sorg. Og det VET jeg at jeg kan.

Men hvorfor ser inge MEG? Hvorfor skulle mamma i pappa's begravelse, for så å slenge masse dritt om han, når jeg kom på kvelden og ville ha støtte? Hvorfor hvorfor hvorfor?? Jeg er så sår og lei....

og nå vet dere det..

[Anonym bruker]

Så trist. Jeg skjønner godt at du er en pappajente når mammaen din er av sorten som alltid skal slenge dritt - selv i en begravelse. Du får ta godt vare på alle de gode minnene dine om pappaen din.

 

Klem

[Anonym bruker]

Huff så trist!

 

Jeg syns du, som voksen, skal si til din mor at hun har ødelagt en del for deg ved å "ta fra deg" den kjærligheten. Ikke for å klandre henne for skilsmissen eller noe, de forhold som er negative, må ta slutt. Men med ødelagt mener jeg at hun har sabotert din glede ved kjærligheten.

 

Min mor skulle også snakke stygt om pappa etter at de var skil, og særlig rakke ned på gavene vi fikk til jul osv. Det var aldri bra nok, Og det året vi alle fikk nye ski, presterte hun å si "ja, det var også den ene gangen dere endelig fikk noe!"

 

Hun skjønte ikke at på den måten framsto hun ikke selv som mer gavmild(noe hun kanskje ville vi skulle se, og det var sikkert sant også), men i stedet gjorde hun OSS mindre. Ved å påpeke at han brydde seg for lite, kjøpte for knuslete gaver, ringte for sjelden, skreiv for sjelden osv innprentet hun bare et inntrykk av at vi ikke var elsket.

 

Hun mente nok å "realitetsorientere" oss omkring pappas foreldreevner (som er mindre enn mammas, det innrømmer jeg), men oppnådde bare å ødelegge gleden over de skiene jeg faktisk fikk, de besøkene vi faktisk klarte å stable påbeina osv. Tenk om jeg hadde kunnet nyte det i fred. Jeg ville ha følt meg elsket og verdsatt, fordi jeg ikke visste om annet! I stedet vokste jeg opp med å få gnidd inn hvor lite pappa brydde seg.

 

Jeg klarte endelig å si det da jeg var blitt voksen; i en rolig samtale, uten å fornærme henne eller lage en scene, men jeg var ganske nådeløs i min beskrivelse, og veldig ærlig. Jeg fikk henne til å skjønne at dersom målet var å framstå som en bedre person enn pappa, så var det vel ingen av oss ungene som var i tvil om hvor vi hadde et hjem - men å ta fra oss opplevelsen av å være unik og innprente oss hvor lite han brydde seg, var bare med på å gjøre at jeg følte meg verdiløs, og følte at jeg fortjente lite. (Og jeg flettet også inn at pappa aldri har snakket stygt om henne! Han har mange dårlige sider og et farlig temperament, men han er ikke stygg i munnen....)

 

Etter den gangen har en del endret seg radikalt. Når hun snakker om pappa nå er det sjelden rosende, men det har et helt annet ståsted. Jeg tåler å høre hennes versjon av ekteskapet, fordi det er noe annet å høre om hvordan det var å være gift med ham, det er som å høre en hver skilt kvinne si noe om sin voksne relasjon. Det kan jeg kommentere som jeg ville kommentere en venninne. Hun sier aldri mer noe om pappas relasjon til oss. Det er en lettelse, fordi opplevelsen av nedvurdering traff meg også, selv om hun mente å treffe en fyr hun var bitter på.

 

Jeg tror, hvis du klarer å finne en situasjon da ingenting er stressa eller hissig, og hvis du kan finne andre ord enn du normalt bruker, og overraskende vendinger, så kan du få din mor til å lytte. Man "våkner" litt når folk svarer på en helt annen måte enn man hadde ventet.

 

Jeg syns du godt kan være ærlig om din sorg. F eks si noe om at selv om du ikke brydde deg om Lady Diana, så kunne du se at andre følte sterkt for henne og felte tårer da hun døde. Deres sorg var legitim selv om den var rettet mot en person du selv aldri ville ha grått for. Og nå har du mistet faren din, (for annen gang, egentlig) og selv om moren din ikke kan leve seg inn i hvordan det er å sørge over ham, fordi hun ikke likte ham, så burde hun likevel anerkjenne ditt behov for å bli trøstet.