Nå kollapser jeg!

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke mer, kroppen min klarer ikke mer. Hvorfor er det ingen som hjelper meg? Hva skal jeg gjøre?

 

Har vært fryktelig langt nede siste året og vært gjennom et heftig samlivsbrudd. Jeg biter tennene sammen til de grader men nå har jeg nådd bristepunktet. Verker i hele kroppen av utmattelse, svimler, får nesten ikke i meg mat og det er tungt bare å puste og eksistere.

 

Har fått oppfølging av lege og psykolog hele veien men det største læringsutbytte jeg har hatt der er at jeg har mange ressurser, klarer litt til..litt til..litt til

 

Herregud jeg har barn og ta meg av og nå klarer jeg ikke mer!! Når det gjelder det psykiske så har jeg hatt det verre men jeg er så totalt bunnsliten at det skremmer vettet av meg. Når jeg blir så sliten så blir jeg redd for å kollapse, begynner å stresse og prøver å holde det gående, er redd for å ikke få sove siden jeg absolutt trenger å sove.

 

Kan noen berolige meg med at jeg ikke kommer til å slutte å puste i natt når jeg sovner? For det føles ut som kroppen min er ødelagt og ikke klarer mer

[Anonym bruker]

Kjære deg. Legg deg i sengen og prøv å tenk på de fine tingene i livet ditt. Barna dine, deres latter og smil. Prøv å tenke på at i natt skal du sove godt og at du skal sove godt. Vær positiv mot deg selv og livet. Ting kan være slitsomt til tider men det meste ordner seg skal du se. Hvis det er noen trøst så er jeg helt utslitt også til tider. Jeg håper du får sove godt i natt:-)

[Anonym bruker]

Kan de ikke sykmelde deg, gi deg noen dager eller uker da presset på deg er mindre?

[Anonym bruker]

Uff, dette høres slitsomt ut! Men har du fått en skikkelig utredning av legen, uten bare fokus på det psykiske? Mulig dette har sammenheng med samlivsbrudd, men ikke nødvendigvis. Kanskje en eller annen fysisk sykdom som forsterkes når du har det tøft psykisk? Stoffskifte, ME, kvikksølvforgiftning, proteinintoleranse etc etc. Jeg er ikke lege, og aner ikke, men syns i hvert fall du må be om en grundig utredning med blodprøver etc og evt henvisning videre, ikke bare til psykolog. Ikke alt vanlige leger har kompetanse på heller.

 

Selv har jeg hatt ME, er heldigvis veldig mye bedre nå, men da jeg var på det verste, ble jeg helt utmattet bare av å gå 100- 200 meter. Måtte bruke lang tid på å hente meg inn igjen. Fikk god hjelp på Balderklinikken i Oslo. Der tar de mange prøver vanlige leger ikke tar. Dyrt å gå der, men for meg var det i hvert fall verdt det.

 

Vel, jeg vet ikke, men håper i hvert fall legen har utelukket andre dsykommer...Uansett trenger du nå en sykemelding. Høres svært tøft ut å ha det slik som deg!

 

Håper virkelig du får det bedre!

 

Trøsteklem

[Anonym bruker]

Jeg har tatt mange blodprøver hos legen og de er fine. Har tenkt mye på ME selv, jeg kjenner meg ikke igjen og er ikke normalt sliten men helt tom for krefter. Det er der hele tiden men blir verre under press. Skal ørlite til før jeg kræsjer og det tar dagesvis og samle litt krefter igjen.

 

Hvor lenge hadde du ME og er du bra igjen nå?

[Anonym bruker]

Jeg som skrev 09.56. Litt opptatt nå- svarer i kveld eller i morgen.

[Anonym bruker]

Jeg som skrev over også....Spørs om du leser dette nå så lenge etter, men ok.....

 

Fikk ME i 2006. Kom gradvis. Jeg var i god form og trente 2- 3 ganger i uka. Men det tok lenger og lenger tid å hente seg inn igjen etter trening. Jeg brukte flere dager på å hente meg inn igjen, og trodde jo, uvitende som jeg var, at det bare var sunt å trene. Måtte kutte ned på treninga, og så skjedde det samme når jeg gikk turer. Slik fortsatte det, og jeg klarte mindre og mindre. På det verste klarte jeg knapt å gå 200 meter. Måtte da hvile lenge. Så ballet det på seg; var for lyder og lys, fort stresset, ukonsentrert, hukommelsesproblemer, slet med for eksempel mattestykker som tidligere var superlette, vanskelig for å holde en samtale i gang, orket ikke være sosial etc.

 

Vel, fikk mye hjelp på Balderklinikken, med spesialister innen miljø- og ernæringsmedisin. Fikk påvist kvikksølvforgiftning, så fjernet amalgam hos en spesialist på det (superviktig å gjøre det hos en spesialist hvis man er kvikksølvforgiftet), hadde parasitter i blodet og fikk antibiotika for det, samt kuttet ut melk og gluten fra kostholdet.

 

For meg var det nok summen av belastninger som ble for stor.

 

Er jo slett ikke sikkert det er ME du har, men noe høres likt ut. Er jo ikke lege, og vet lite om deg. Dessuten er ME litt av en sekkebetegnelse. Jeg fikk diagnosen etter utredninger hos nevrolog etc, men det sier jo lite om årsaken. Så har jeg egentlig hatt ME? Vanskelig å si. Kanskje "bare" parasitter, kvikksølvforgiftning og proteinintoleranse? Vanskelig å si.

 

Sjekk gjerne ut mer på www.menin.no, www.me-forening.no og www.noamalgam.org.

 

Lykke til! Håper du finner ut av det. Mulig jeg er helt på villspor her, men tror du trenger grundigere utredning enn du har fått til nå. Du får ikke henvisning til for eksempel Balderklinikken, da den er privat, men de kan mye vanlige leger overhodet ikke har kompetanse på.

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Vil bare si at jeg vet hvor du befinner deg nå, var igjennom samlivsbrudd for snart 2 år siden, og synes at den perioden var tøff, var en stor omveltning i seg selv og med barna som hadde sine reaksjoner. I tillegg ble min pappa syk av kreft, og døde brått på 3 uker , Så var det spenningen med om fikk beholde huset alene, noe jeg gjorde, hadde bedrift her hjemme.. Bretta opp armene og sto opp som om alt var vanlig.. Gikk vel nesten et år, før jeg knakk sammen og traff veggen, svimte rett og slett av en dag, så måtte sette meg ned å revurdere livet mitt.

 

Første valg var å legge ned bedriften, ble alt for mye som falt på meg alene i tilegg til 3 barn, var en skikkelig nedtur, for følte meg skikkelig mislykka som person.. Måtte bare ta tak og gjøre det alikevel:) Så måtte jeg bare innse at jeg ikke klarte å være både, mamma, pappa og superwoman samtidig, jeg senka skuldrene og lot standaren for rot synke litt, var jeg sliten satte jeg meg ned på sofaen, eller la meg når ungene gjorde det !

 

Så ble det sykemelding, og har nå vært sykemeldt i 10 mnd. Fikk i orden skikkelig rdning med far så det ble 50/50 ( til han valgte å flytte til en annen kant av landet, så har jeg dem alle 100%) . Når jeg hadde fri fra barna slo jeg løs håret, og fikk avreagert litt, eller soooooooooooov.

 

For et halvt år siden traff jeg verdens hærligste mann som jeg nå skal flytte sammen med, vi pakker og flytter vi også, og jeg kjenner at sakte men sikkert kommer arbeidslysten min snikende tilbake også..

 

En mager trøst : Men alt ordner seg tilslutt, du må bare gi det tid, og lytt til kroppen før det er for sent.. Få deg sykemelding og noen til å passe ungene i blant , så du får lufterom til å gjøre det du må for å overleve. Snakk med barnehage og skole osv, så vet de hvordan du har det, jeggjorde det .. Så greit, de har utrolig god forståelse og grupper for ungene som også står midt oppi.

 

Lykke til.. Det kommer til å ordne seg

 

Klem fra medsøster !!