Sinne i svangerskapet (inspirert av tråd)

[Anonym bruker]

Er i uke 30. Har en sv.depresjon, ikke så altfor dyp og sterk, men den er der.

Nå siste par ukene har jeg merket at jeg er mer sur, sint, mye mindre toleransegrense og klikker oftere. Og vil bare sove og trekke meg unna alle. Liksom tom, fått nok av alt, lengter bare etter overstått fødsel og det å få tilbake livet og kroppen min. Samboeren min går det hardest utover, nå har jeg vært sur og sint på ham i 1 døgn og kan egentlig ikke forklare hvorfor, men er sint bare han snakker til meg. Og nå har han blitt sur på meg... Ikke så rart. Og jeg har ikke lyst å be om unnskyldning, ei heller ta tilbake alt som har blitt sagt.

 

Noen flere som har det sånn??? Er hormonene virkelig så "sterke" at de kan hjernevaske en helt??

[Anonym bruker]

Jepp...

[Anonym bruker]

Jepp. Jeg var mannevond i omtrent ni måneder. Samboer og mamma var nær ved å gå i skjul. De var de det gikk verst utover.

Det er den enorme økningen av progesteron som skaper irritasjonen, forklarte legen min meg. Han fortalte også at kona hans hadde hatt det slik i ett av sine svangerskap. Hun hadde blant annet klikket i vinkel en dag da han hadde laget seg frokost av knust knekkebrød og kefir - "for det var jo så dyrt, og hva tenkte han på?" : ) : ) : )

Vis denne tråden til samboeren din, du. Og hver gang det klikker for deg, så heis opp en liten plakat der det står "Progesteron" : ).

[Anonym bruker]

Ja! Hormonene er så sterke! Har det ganske likt selv, og små ting som kan irritere meg til vanlig blir blåst opp i dimensjoner! Og nåde den som sier imot meg eller ikke tar hensyn Huff, vi får bare tenke på at det går over. Jeg er 25 uker og har litt lenger enn deg, men dog - vi har ikke mange ukene igjen. Du får be sambo bite tenna sammen og være overbærende med deg Lykke til.

[Anonym bruker]

Dytter...

[Anonym bruker]

Jeg var snill som et lam i første svangerskap, nå med nr 2 er jeg en illsint okse. Helt tragisk. Jeg er så sint at jeg ikke finner ord, og bare på samboeren min. Alt han gjør er feil, jeg går nærmest etter han for å kjefte. Han noen få gode øyeblikk, som den siste uka, hvor jeg unnskylder meg og prøver å gjøre det bra igjen. Stakkars stakkars mann.

Begynte å grine fordi han ikke spurte om jeg ville ha vann til middagen gen her om dagen (han helte opp til seg selv, og så satte vannmugga ned igjen) Sa at han var verdens største egoist som ikke var mann nok til å gi sin gravide samboer NOE SOM HELST omsorg under svangerskapet. Mens tårene sprutet snufset jeg at jeg måtte komme meg vekk, og gikk en lang tur på over en time. Når jeg kom tilbake hadde han shinet kjøkkenet og tatt opp noe godt til kaffen til meg. Snille kjæresten min, som holder ut med monsterdama si (og er verdens beste pappa for sønnen vår)

 

30 uker på vei, og tror samboeren min teller ned uker ivrigere en det jeg gjør..