Eksen "hjemsøker" meg...

[Anonym bruker]

Jeg var sammen med en fyr i 2,5 år.

Han var kontrollerende og sykelig sjalu. Han hadde et voldsomt Temperament og misbrukte narkotika.

Nå tenker vel mange at jeg bare var dum som rota meg borti en sånn fyr. Men jeg var 16 år og blei lurt trill rundt..

 

Jeg ville ikke ha han til og begynne med. Men han oppførte seg som den mest sjarmerende typen. Og klarte jo og sjarmere meg på et vis.

Etter 6 mnd. Blei vi sammen. Jeg visste at han røyka hasj, men han sa at han skulle slutte. Så jeg stolte på han.

 

Men så begynte helvete... Jeg trodde han hadde slutta. Men opptil flere ganger tok jeg han i og røyke. Til og med på skolen. Jeg kom ut døra i kjelleren en dag, og der stod han med jointen. Prøvde og skjule det til og med. Med når man har kjent den lukta en gang er det ikke til og ta feil av. Han løy og løy og løy om røykinga, og jeg tilga han igjen og igjen. Han var så god på og snakke for seg. Snakke seg ut av problemene. Jeg prøvde alt for og få han til og slutte.

 

Så en gang trodde jeg på han "for real". Fordi jeg hadde ikke tatt han på lenge, og han hadde tatt pisseprøver med mora si.

Og så virka han så kvikk og normal..

En dag når jeg kom hjem til han ramla han ut døra og så ut som den værste junkien. Helt oransj rundt øynene sprengrød inni øynene og snøvla når han prata. Ikke engang da, ville han innrømme det.

Tilogmed denne gangen klarte han og overbevise meg.

Han hadde hvert sammen med en kamerat så hadde de hvert hos noen folk for og levere noen penger. Han fikk et glass vann og mente ham hadde få ghb i vannet sitt. Jeg var vel det man kan kalle hjernevaska og forelska. Så jeg beit på dum som jeg var..

 

Han blei også bare mer og mer sjalu. Jeg fikk ikke lov til og være med andre gutter, hvis jeg prata med noen ville han vite hvem det var.

Han sa han at ikke likte at jeg skulle på byen når jeg fylte 18. Han sa det på en sånn måte at han fikk meg til og tenke at han hadde rett.

Han sa at han ikke ville at jeg skulle være russ. Så jeg var ikke russ.

Til slutt trodde jeg selv at det var normalt og måtte spørre kjærsten om lov til og gjøre ditt og datt. Han nekta meg og dra på ferie med veninner. Jeg tenkte bare at det måtte jeg jo ikke.

Hvis jeg skulle på jentekveld måtte han være med..

 

Han var umettelig når det gjaldt sex. Vi hadde sex hver dag opptil flere ganger om dagen. Til slutt blei det jo litt nok. Orka ikke ha sex så ofte. Men han maste og han maste.Han fikk meg til og få dårlig samvittighet, så jeg ga meg, vi hadde sex selvom jeg ikke hadde lyst.

Det blei til slutt vondt og ha sex. Hver gang han prøvde og trenge inn i meg blei det vondt. Jeg dro til gynekolog og tok prøver og testa meg for det meste. Men ingenting var galt, jeg hadde ingen sår innvendig.

Men likevel gjorde det vondt og ha sex.

Til slutt klarte jeg ikke mer. Men da endte det med at vi hadde analsex istedet. Noe som også gjorde vondt.. Jeg lå og gråt hver gang vi hadde sex. Og når han var ferdig kysset han meg på kinnet og sa: så

snill du er.. Blir kvalm av tanken den dag idag..

 

Den siste tiden vi var sammen var alt vanskelig. Han merka at jeg ikke ville mer.. Så han bestemte deg for og ta meg med ut på byen.

Da så jeg et lys i tunnelen og tenkte kanskje han forandra seg.

Men da vi kom ut på den lokale puben på

mitt hjemsted. møtte jeg en venn at fetteren min som også kjenne min far. Jeg gikk bort til han og spurte og pappa på denne puben. Han hørte ikke hva jeg sa p.ga den høye musikken og lente øret sitt mot munnen min så han skulle høre hva jeg sa.

Det skulle aldri skjedd.. Typen min kom bort og dro meg ut.. Han skjelte meg og ropte og reiv i armene mine.

Etter denne kvelden blei det nok. Jeg dumpa han og kom meg vekk.

 

Han har tatt kontakt et par ganger etterpå. Men heldigvis ikke mer.

Har ikke møtt han ute på gata enda, og går bare og venter på at det skal skje. Gruer meg.. Han sa at hvis han så meg sammen med en annen visste han ikke hva han kom til og gjøre. Tror ikke det gjelder nå lenger, siden det er en stund siden, men man vet aldri.

 

Nå har jeg fått ei lita jente med en helt fantastisk mann.

Det er nesten fire år siden det blei slutt mellom meg og eksen.

Men fortsatt drømmer jeg vonde drømmer om han, tenker på

han, bråvåkner av at han tar meg bakfra, men da er det bare den nye kjæresten min som vil holde rundt meg.

Det er jo så mange som har opplevd myye verre enn meg, hvordan har de det da, når jeg ikke klarer og glemme etter 3,5 år..?

 

Dette blei myye lenger enn jeg hadde tenkt.. Forventer egentlig ikke at noen gidder og lese det. Men det var deilig og likevel "fortelle" det til noen..

 

 

[Anonym bruker]

Nr 1. Du skal aldri sammenligne din smerte med andres.

Nr 2. Tror nok du har post-traumatisme og bør oppsøke hjelp for å behandling.

Snakk med fastlegen din slik han kan henvise deg videre til psykolog.

Lykke til.

[Anonym bruker]

Huff må jeg bare si først og fremst.. Og gi eg en klem!

Jeg skjønner hvordan du har hatt det og har det enda. Jeg fikk et barn med en slik manipulerende "mann", og det var bra du ikke fikk det! For det er også et lite helvette;-/

Men nok om det, jeg tror at du enda bearbeider den prosesen inni deg jeg, at det er derfor du drømmer og er så skvetten og litt redd. Du har jo opplevd på en måte traumer med han, og klart det sitter i lenge det.

Det vet jeg så alt for godt. Nei du er ikke dum, og ja det er faktisk mange kvinner som tilogmed er smarte og veldig selvstendige som kan la seg lure slik, om de bare er forelska nok til det.

 

Vi bearbeider ting videre i livet, ting som har skjedd før, og man henger på en måte litt etter i denne "verden" hvor man bearbeider tingene som har skjedd i livet. Så at du drømmer og skvetter litt er helt normalt. Og jeg skjønner deg godt, og håper det blir bedre etterhvert, noe jeg også tror det vil bli

 

Har du vert og snakket med noen etter dette med han? eller har du hatt det for degselv til nå? Kan være godt å få tatt en prat eller to med noen helt utenforstående, en voksen person som kan hjelpe deg litt på bearbeidingsprosessen. Selv om mange synes det er litt teit, så sier jeg bare at jeg synes alle burde hatt sin egen private psykolog, fordi v skal hele tiden bearbeide noe, og det er alltid godt å få prate litt, og få utenforstående synspunkter.

 

Håper at du får det bedre omsider, og vit at det er bearbeiding, noe som er en bra ting

 

Klem til deg og lykke til videre med din lille familie

 

 

[Anonym bruker]

Wow! Hadde ikke trodd at noen kom til og lese aalt det.

Men tusen takk for fine ord. Jeg har ikke snakka med noen om dette annet enn at veninner vet litt. Så det var en lettelse og skrive egentlig.

Jeg var hos psykolog en gang. For jeg skulle bare høre hvordan det foregikk og sånt. Første jeg gjorde var og begynne og grine.

Uten og ha sagt noenting. Så det var litt rart. Men jeg har ikke hvert der etterpå , fordi jeg har tenkt at jeg ikke har råd. For ho Skulle ha 500kr. timen. Men kan vel hende at jeg bare må bruke de kronene.

 

Men PSD trodde jeg man kunne få bare hvis man opplevde noe sterkt og fikk sjokkskader?

[Anonym bruker]

Mener selvfølgelig PTSD...

[Anonym bruker]

Det kan komme av en sterk engangsopplevelse, eller det kan komme av en langvarig traume, som det virker som du har hatt.

Jeg tror det er best om du oppsøker fastlegen din. Det er godt mulig han kan henvise til en psykolog. Da tror jeg du bare må betale en egenandel.

 

Jeg er usikker. Hør med legen.

[Anonym bruker]

Så godt å høre at du har kommet deg vekk fra denne mannen og har en snill kjæreste og en nydelig liten jente! Men det er ikke bra at du sliter med vonde tanker ... Anbefaler deg å finne en du kan prate med om det. En god psykolog kan gjøre underverker. En psykolog vil kunne hjelpe deg med å bearbeide traumene, peke på hva du sliter med slik at du kan jobbe med det, og komme med gode innspill.

 

Går ut fra at din nåværende kjæreste vet om tankene dine?

[Anonym bruker]

Må jeg altså til fastlegen. Må jeg da fortelle han alt?

Kan ikke si jeg har veldig lyst til det.

Er det sånn at et er billigere og få henvisning fra legen enn om man går selv?

[Anonym bruker]

Fortell ham at du sliter med et traumatisk forhold du har bak deg, og at du mistenker at du kanskje har ptsd.

At du gjerne skulle ha hatt noen å snakke med om dette for å bli bedre.

 

Det er mulig han spør om flere detaljer, men da forteller du bare så mye du orker å fortelle.

 

Jeg har vært hos fastlegen for det samme, og det var mest snørr og tårer, men det har nok legen sett mange ganger før:)

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Okei. Takk for svar.. Da får jeg høre med legen.

[Anonym bruker]

Du har opplevd noe sterkt og blitt sjokkskada! Mange, mange voldtekter (som det jo er når han tvinger deg til analsex du egentlig ikke ønsker) samt langvarig manipulering, hjernevask og trusler. Du kan godt lide av PTSD.

 

Eller det er enda enklere, vhis vi forklarer det uten diagnoser: du er fortsatt redd, fordi noen har skremt deg, og fortsatt trist, fordi noen har gjort deg vondt. Det fins ingen øvre tidsgrense på hvor lenge slikt kan gjøre vondt, men det fins ting å gjøre for å få det bedre. Masse, masse lykke til

[Anonym bruker]

Huff, føler med deg. Har gjennomgått noe liknende selv.

Jeg tror også du burde gå til legen og få en henvisning til psykolog. Kan være godt og få pratet litt om dette.

 

Sender en god klem

[Anonym bruker]

R, er det deg??

 

 

-Maria

[Anonym bruker]

Nei, det er nok ikke meg.

 

Hi