Har noen det sånn som meg??

[Anonym bruker]

Jeg er gift med en flott mann og har 2 sunne og friske barn. Er selv ei utadvendt og sosial jente. Er veldig fornøyd med livet mitt, men føler at selv om jeg har familien min, så er jeg også litt ensom innimellom.....

 

Har alltid hatt mange venninner, og har dem forsåvidt nå også. Men føler liksom ikke at jeg virkelig KJENNER dem lengre, hvis dere skjønner hva jeg mener. Synes de fleste er så overfladisk hyggelige og at de dype, gode samtalene er blitt borte..Ønsker nesten ikke å ta opp ting som kan være vanskelige for meg, i frykt for at jeg nærmest skal bli analysert....Spesielt en god venninne som er slik, og som jeg synes det er vanskelig å plassere nå. Det snakkes liksom ikke om problemer og ting som er vanskelige lengre.....Føler jeg blottlegger meg dersom jeg utleverer meg selv. Slik var det ikke før...

 

Nærmer meg 40, og tenker at det muligens er en modnings-prosess, at man slutter å snakke om personlige problemer og slikt etterhvert.....?

 

Noen andre med samme inntrykk? Erfaringer?? Synes det er litt vanskelig og leit, at jeg liksom ikke har noen ordentlig nære venninner igjen.....

 

[Anonym bruker]

Hei:)

vet hvordan du har det. Jeg har heller ingen og snakke med om ting. Utenom samboeren min da. Veninnene som jeg har er jo der og jeg kan snakke med de. Men, vi prater liksom ikke sammen sånn som ordentlig nære veninner gjør. Det er ikke sånn at vi gråter og trøster hverandre. Savner det og ha en ordentlig god og nær veninne, som jeg kan prate med om alt.

Så du er ikke aleine.

[AnonymeAnine]

Jeg forstår hva du mener. Selv om jeg fortsatt har én venninne jeg kan snakke om personlige problemer med. De andre venninnene mine har liksom blitt mer overfladiske venninner. Vet egentlig ikke hvorfor men det skjer vel noe med en når man får barn, de fleste har ikke barn, kun hun ene jeg deler alt med. Jeg tror også det har noe med om man har vært del av en gruppe venninner eller ikke. Mine venninner kjenner hverandre i liten grad så jeg treffer dem sjelden samtidig, men jeg tror at om vi hadde vært en "gjeng" så hadde man kanskje vært litt mer sammensveiset om du skjønner hva jeg mener. Jeg fyller 39 i år og har egentlig tenkt det samme som deg, at man modnes. Det er jo egentlig sånn jeg har sett på voksne tidligere, at de holder mer for seg selv og har ikke det samme behovet for å snakke om følelser og hendelser enn man hadde som ung voksen.

[Anonym bruker]

Godt å høre at det ikke bare er meg..:.-)

 

Synes bare det er så trist at det er blitt slik, hva er det som gjør at man ikke kan være 100% seg selv iblant? Før hadde jeg det sånn med venninner, men det er liksom helt borte nå....

[Anonym bruker]

Jeg tenker også på dette i blant.. Kan det ha noe å gjøre med at man før var like mye en del av en venninnegjeng, som man nå er det i en familie? At før fortalte man alt om den eventuelle beileren, flørten, nye kjæresten, fordi ennå var venninnene nærmest..

 

Men så skjer det noe, man velger MANNEN, får barn, og plutselig er mannen den nærmeste.

Og jeg merker det selv, jeg vegrer meg for å snakke med venninner om de "feil" han har.. Ikke av skam tror jeg, men kanskje av lojalite overfor ham?

 

Jeg savner å bli sett på som søt og rar, det klarer ikke han å få frem i meg. Han syns heller ikke jeg er fantastisk morsom, som tidligere kjærester har syntes. Dette tar fra meg noe STORT vedrørende min identitet, jeg trenger å tulle og le! MASSE!

 

Ikke har vi verdens beste sexliv heller, jeg har aldri lyst lenger..

 

Og disse tingene klarer jeg ikke snakke om.

Om det er dem eller meg, vet jeg ikke.

[AnonymeAnine]

Hmm... det var en logisk måte å se det på, at mannen på en måte har overtatt etter venninnene. For jeg kvier meg også for å fortelle mine venninner om min manns feil og mangler, bortsett fra hun ene. Jeg vil liksom ikke at de skal vite det om ham eller meg.

Og jeg kjenner meg veldig igjen i det å være seg selv helt overfor mannen:-) Sammen med venninner er jeg absolutt den morsomme men får liksom ikke samme responsen av gubben.

[Anonym bruker]

Likevel er jeg fryktelig glad i ham, og syns han er den beste, snilleste kjæresten jeg har hatt, på mange vis.

 

Tror mange som gir opp et forhold ønsker seg ALT I ETT, i en mann, og det er jo ikke så lett.

Derfor må vi være flinke til å omgås våre venner/veninner, og fylle ut de hull som måtte være i forholdet, og la oss få føle oss morsomme igjen!

 

Meg over her

[AnonymeAnine]

Ja, men det var den tiden, da... :-)

[Anonym bruker]

Ja, jeg vet!! Og energien...!

Jaja, det blir vel bedre etterhvert, når barna blir større?

[Anonym bruker]

Så godt å høre at det finnes andre også som har det sånn, jeg trodde bare det var meg... Vi er en venninnegjeng hvor flesteparten har barn og noen ikke har enda. Vi er i begynnelsen av 30 årene. Jeg også savner den nærheten vi hadde tidligere. Nå er det nesten sånn at alle er så "forbanna lykkelige" at jeg nesten føler meg litt utenfor som ikke er så utrolig lykkelig hele tiden. Etter at jeg fikk barn selv, har vi slitt litt i forholdet jeg og samboeren min. Jeg hadde heller ikke den helt store lykkefølelsen av å bli mor i begynnelsen. Misforstå meg rett, jeg har vært helt sinnsykt glad i barnet mitt hele tiden, men jeg var bare ikke sånn helt i ekstase som de fleste venninnene mine har vært. Jeg er kanskje den som er den ærlige i gjengen, som forteller når ting ikke er helt på topp. Noen ganger får jeg helt dårlig samvittighet. Det er ikke sånn at jeg forteller stygge ting om samboeren min eller noe, men forteller sånn generelt om utfordringer vi står ovenfor og at det ikke alltid er like spennende å være småbarnsforeldre med liten tid, dårlig søvn etc. Føler meg nesten som et utskudd blant de andre perfekte...

[Anonym bruker]

Du er vel den ene ærlige blant alle de liksomperfekte, tror jeg heller...

 

Jeg nærmer meg 40 som Hi, men syns jeg opplever det motsatte. De vennene jeg har NÅ, de vennskapene som faktisk har holdt og holder ennå, er kun de vennskapene der det er åpning for å ta opp mange slags ting, og der det er lov å ikke være perfekt eller dyrke en fasade.

[AnonymeAnine]

For min del har det ingenting med fasade å gjøre, at jeg ikke deler alle utfordringer og problemer med alle mine venninner. Mest tror jeg det er fordi mange av dem ikke har barn selv så jeg tror de ikke ville forstå, men ha problemer med å sette seg inn i det, derfor gidder jeg heller ikke dele disse tingene med dem. Jeg åpner meg fullstendig for en eneste venninne og det er fordi jeg får konstruktive tilbakemeldinger. Hun er dønn ærlig med meg fordi hun vet hva jeg snakker om. Dette går begge veier. Hadde jeg hatt flere venninner i samme situasjon som meg hadde jeg sikkert delt ting med dem også men siden de aller fleste IKKE er i samme situasjon som meg blir det til at det blir litt overfladisk, men for all del. Det kunne ikke falle meg inn å lage en fasade og late som alt er perfekt om det ikke er det, men jeg forteller ikke ALT om mine følelser og tanker eller om alt samboeren min gjør/ikke gjør.

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg er yngre enn deg, 26, men jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

 

Jeg kunne føle et hint av demotivasjon da jeg leste ditt innlegg siden jeg iløpet av de siste åra har opplevd mye av det du forklarer og har et håp om at det en dag skal bli annerledes.

 

Jeg giftet meg ung og fikk barn ung. Har aldri trivdes i venninnegjengen, var usikker og ensom. Mye forandret seg da jeg traff min mann og spesielt da jeg fikk barn. jeg fikk selvtillit og livet fikk en mening.

 

Men jeg bærer fortsatt på mye ensomhet. Venninnene fra ungdomsåra falt bort ganske så automatisk etter at jeg ble gift. Det er jo ikke noe å skyve bak en stol at slike vennskap kan være overfladiske og kanskje ikke livslange.

 

Mennesker er kompliserte, sammensatte og sosiale. Til tross for min usikkerhet og lave selvtillit har jeg alltid likt å slå meg litt løs. Være fjollete og impulsiv i sosiale sammenhenger, sagt litt keitete.

Selv om jeg nå hadde en mann, har jeg funnet ut at han kan ikke tilfredstille meg som person på alle områder. Jeg vil ikke at han skal de heller. For meg er det viktig å ha rom for å definere meg som et eget individ, ikke som en halvdel av et ekteskap.

 

Jeg traff en venninne i barseltiden med førstemann. En periode var det slik at jeg kunne snakke med henne om mye. Men langt fra alt. Det var lettende. Men samtidig ga hun mer uttrykk for å være firkanta og mer anstrengt enn meg og det la en demper på min lyst til å åpne meg. Hun var ikke så opptatt av å fremstå perfekt, men svært opptatt av seg selv og sine problemer at det var ikke rom for meg i vennskapet. Jeg gav og gav, men fikk ingenting tilbake. Hun ble etterhvert sjalu da jeg fikk et barn til, og ble anstrengt og frekk. Jeg snakker ikke med henne lenger.

 

Jeg har ved anledninger truffet på gamle og nye bekjente og får et inntrykk av at dette å ha mann og barn er er et mål som blir glorifisert og misunnet av de som ikke er der enda. Dette er vel dels menneskelige instinkter, samtidig som jeg tror at det foreligger en samfunnsoppfatning, en mal på hvordan ting bør være, som vi forholder oss til. Det ligger nok mye i folk vil fremstå med en innbydende fasade.

Da kan man jo lett tenke seg til at det må være mange mennesker der ute som føler deg ensomme..

 

Men det som avgjør hva angår forholdet individer imellom, til tross for oppfatninger, holdninger o.l, tror jeg rett og slett er kjemi. Jeg tror det er avgjørende å ha fokus på kvaliteter som ydmykhet, tillit, toleranse og hjerterom i møte med andre. Evne til å være et oppriktig balansert menneske krever kanskje innsats, erfaring og flere oppvåkninger.

Jeg er slett ikke der enda, jeg er en bitter grinebiter som kverner på den samme dritten dag inn og dag ut. Jeg tror dette er mer på å forsterke min ensomhet.

 

For meg høres det mer ut som du er en åpen og tolerant person, som omgås mennesker som ikke er helt der hvor du er enda, av ulike grunner. Jeg tror neppe det er en modningsprosess at man slutter å snakke om problemer og vanskeligheter. Det høres usunt ut.

 

Det er viktig å finne en slik tilhørighet, uansett alder. Kanskje er det andre steder du kan rette fokus for å finne slik kjemi med mennesker enn å se tilbake i vennegjengen.

 

Lykke til.