Hva forventer dere av bf utover det avtalte samværet?

[Anonym bruker]

Har nettopp blitt alene med 2 barn, og det ene er bare noen uker gammelt. Jeg har ikke tilgang til bil og triller med begge til og fra barnehage, butikk og etc.

 

Vi har standard avtale, 20/80 for det eldste barnet og har ikke avtalt noe spesielt ang den lille. Bf vil gjerne bli sammen igjen og ønsker etterhvert å øke samværet med barna. Han vil gjerne ha 50/50.

Jeg har jo gått fra han blant annet fordi han ikke klarer å engasjere seg i barnet vi har fra før, og ikke klarer å følge henne opp, leke med henne, stå opp med henne osv...

 

Han er veldig opptatt av at jeg har valgt å bli alene med barna, og derfor kan jeg heller ikke kreve at han skal stille opp utover det avtalte samværet. Virker som om han livredd for at jeg skal nyte godt av at han hjelper med kjøring til helsestasjon, legging av barna hjemme hos meg osv. Jeg har jo aldri valgt å komme i denne situasjonen, har jo skjedd ting som har tvingt meg inn i denne situasjonen. Har valgt å flytte for at våre problemer ikke skal gå utover barna. Men det er få som klarer å forstå, jeg får gjennomgå fordi jeg flyttet fra han, og med et så lite barn.

 

Jeg forventer at han skal hjelpe meg uten at jeg må tigge om det. Jeg har jo et nesten nyfødt barn som jeg er alene med døgnet rundt. Jeg trodde kanskje han ville være her noen kvelder inni mellom for å avlaste meg, for å være sammen med den lille, eller bare vise at han virkelig prøver. Det er jo deres barn åsså, selv om moren har hovedomsorgen.

 

Hvordanavtale har dere ang barnebidrag? Bf vil ikke være med å betale utgifter til mat, barnehage, og andre leveutgifter. Han vil vi skal spleise på utstyr barna trenger... Blir ikke engie om dette og jeg vet vi blir uvenner om jeg går til NAV og krever det...

 

Og jeg som trodde selve bruddet var det verste... Peace of cake i forhold... :S

 

[Anonym bruker]

Ble alene med en nyfødt baby jeg også... og det ble ikke lettere da bf fort fant seg ny dame. Da klarte ikke bf å prioritere lenger....

 

Nå som jeg har "tvunget" han til å prioritere minstemann, er det bare mas - bytting av tidspunkt, komme leenge for seint osv.

Så jeg hadde vært glad om han bare holdt avtalene sine i det store og hele.

 

Så for ryddigheten sin skyld. Få en KLAR avtale, hvor han skal treffe minstemann - bygge relasjon, skape trygge rammer osv, - med tanke på normalt samvær seinere.

 

Du har kanskje lest her flere steder, at familivernkontoret anbefaler at bf treffer baby 3 ganger i uka. Uansett hyppige samvær.

Her har jeg "bare" fått til to ganger i uka etter MYE kjemping.

 

Så... jeg forventer og vil helst ikke treffe/ha noe med bf å gjøre utenom vanlig samvær. Årsaken er bytting og styring i ett kjør - og det er faktisk slitsomt.

 

Håper dere finner ut av det.

Men ikke forvent så mye utenom samvær.....

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du kan forvente at han er der noen kvelder for å avlaste deg i hvertfall, eller hjelpe til med legging osv. Du og barna har jo deres eget hjem nå, og der er det du som har ansvaret. Så har barnefaren ansvar for de tingene når barna er hos han. Hyppig samvær hjemme hos mor anbefales for minste ja, det må dere finne en ordning på.. besøk en times tid om gangen, eller ta minste ut på trilletur? For meg ser det ut som at dine forventninger til far er vel høye, men jeg vil tro at du "lander" litt etterhvert.

[Anonym bruker]

Har vært alene med babyen siden hun ble født og jeg forventer, og krever, ingenting av BF utover samværsavtalen og at han betaler bidrag som han skal.

 

Jeg har gitt beskjed når hun har vært slik og døra mi er åpen for ham om han vil stikke innom, men jeg forventer ikke at han gjør det og tar det som en bonus når han kommer på besøk.

 

Du kan komme til å gå på mange smeller og mang en skuffelse om du skal gå rundt og forvente for mye. Du må bare forberede seg på å klare deg selv og heller ta det som en bonus om han skulle stille opp litt ekstra.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har gitt beskjed når hun har vært slik = Jeg har gitt beskjed når hun har vært syk

 

12:12

[Anonym bruker]

Jeg forventer absolutt ingenting utover det avtalte samværet! Jeg har spurt han et par ganger, ene gangen pga jeg var syk og andre gangen pga det hadde vært fint med litt ekstra tid til å lese til eksamen.

Da poengterte han veldig hvor snill han var som hjalp meg!

 

Vi snakket litt om barnebidrag, men fant fort ut at vi ikke var enige, så da sendte jeg bare inn skjema til NAV med en gang. Gadd ikke lange diskusjoner med han om det.

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg forventer at han tar del i møter med fagpersoner og div vedr vår datter, siden vi holder på med utredning. Holder seg så mye som mulig oppdatert!!

 

Bf har samvær annenhver helg og er IKKE interessert i mer, noe jeg synes er trist for hennes del.

 

Tok bidrag igjennom Nav Innkrevning, så slipper det å bli mas hver gang de ikke er inne på konto.

[Anonym bruker]

HI!

 

Du kan ikke forvente en dritt utover den samværsavtalen som dere har, f.eks 50/50 60/40 eller 90/10

 

Når du har barnet må du klare deg selv. Er du syk, må lese til eksamen, skal på fest så får du få hjelp fra familie eller skaffe trillepike eller noen andre til å passe på barnet. Er langt i fra Fars ansvar dette.

 

Far har ansvar for barnet på lik linje når han har barnet.

 

Forstår ikke tankegangen deres, dere skal være alene men dere forventer at far skal stille opp når det passer dere.

 

Dere er faen meg helt hjelpesløse og kravstore!

 

Er du alenemor så er du alenemor, da får du jaggu meg klare deg selv!! Så klarer far seg helt fint når han har barnet.

[Anonym bruker]

Jeg forventer ingenting.

når man velger å ha en prosentdel med barnet hver så er det den tiden man kan forvente at faren tar ansvar. Man kan ikke forvente at han stiller opp utenom den oppsatte tiden.

I en perfekt verden burde det være slik at far stiller opp når mor har behov hvis han selv ikke har planer og omvendt.

Fordi det er bedre for barnet en en masse andre barnevakter og fordi man da får mer tid med eget barn både som mor og far.

 

Men det er ikke en perfekt verden det er en verden der far ofte ikke vil "hjelpe" mor for da har hun et eget liv, og der far bare ikke stiller opp når han skal fordi han ikke gidder eller igjen for å straffe mor.

Og mor kan ikke gjøre noe som helst med dette desverre.

 

Men man må huske er man alenemor så er man man kan ikke sette krav og forventninger til bf lengre.

[Anonym bruker]

Blir litt sjokkert når jeg leser disse innleggene. Er det ingen som ønsker eller har mer kontakt med barnefar utenom avtalt samvær? Det er jo kjempetrist for barna.

 

Jeg forventer faktisk at bf hjelper meg litt ekstra, men kun fordi vi har en to tette og den ene er nyfødt. Hadde nok vært annerledes om vi bare hadde en eller store barn. Jeg spør han om han kan tenke seg å hjelpe meg inni mellom, og han får selvsagt velge dette. Han stiller opp, men ikke uten å poengtere dette som dere sier. Jeg er alene, og det må jeg forstå. Jeg sier til han at jeg har ikke valgt å bli alenemor til to barn, men jeg vet at de har mest tilknytning til meg og derfor er det best at de bor fast hos meg. Dette er ingen fribillett for han, han har ansvaret for barnas ve og vel selv om det ikke er hans helg eller hans dag i uka. Hvis en av de blir syk eller trenger pappan sin, så får han stille opp.

 

Jeg tror det er viktig å fortelle bf at man ønsker dette, men forklare at det ikke er fordi du skal få "fri", men for barnas skyld. De har det bedre hvis foreldrene har god kontakt og at begge viser at de er interesserte og ønsker å være mest mulig sammen med de. Vi prøver å spise middag sammen noen dager og finner på aktiviteter. Jeg forventer også at dersom det er mulig, vi kan feire jul & bursdager sammen. Det skal ikke gå utover barna at foreldrene har ødelagt familien!! Barna elsker foreldrene sine like mye og kan føle at det er trist om far eller mor ikke er der på julaften eller i bursdagen.

 

Men jeg skjønner jo at man har ulike utgangspunkt her. Noen har kanskje aldri bodd sammen tidligere, eller vært sammen veldig lenge. Å da har man kanskje ikke samme forholdet som de som har bodd sammen noen år og kanskje har et sterkt forhold og følelser som enda er tilstede. I mitt tilfelle ønsker vi jo egentlig begge to at ting kanskje ordner seg etterhvert og derfor blir det kanskje enklere å forvente at bf skal stille opp mer enn ellers.

 

Men jeg mener fortsatt helt bestemt at man skal kunne forvente at barnefar stiller opp utenom samvær, fordi det er jo hans barn på lik linje som mora og vi ville jo stilt opp for han om det gjaldt barna!!

[Anonym bruker]

Jo mer man forventer jo mer skuffet blir man.....

[Anonym bruker]

Det er nok en smule "ja takk- begge deler" mentalitet her.

 

Når man har gått fra hverandre som foreldre så har man tatt ett valg som innebærer mindre samvær for barna med begge foreldre samtidig.

 

Samværfordelingen settes og utover dette kan man ikke forvente eller kreve at den ene eller den andre skal stille opp.

Ja, man kan ØNSKE seg hjelp, at faren stiller opp (utenom samvær) når barna er syke osv, men det er i så tilfelle fordi far ønsker det, ikke fordi mor krever det.

Alternativet er at man setter opp fordelingen 50% slik at barna ser mor og far like mye. Og da vil det også bli mer rettferdig i forhold til beregning av barnebidraget.(dersom mor forventer at far skal stille opp utenom fast samvær så trekker hun vel ikke det i fra på bidraget vil jeg tro?)

 

Når man etterhvert skal gå inn i nye forhold er det lurt å ha helt klare rammer rundt samvær, ellers kan det være kimen til mange unødvendige konflikter....

[Anonym bruker]

I mitt tilfelle har jeg og bf ingen konkret samværsavtale enda, fordi barnet er så lite (under et halvt år gammelt). Men han stiller opp så mye han kan, og dersom jeg trenger avlastning, kan jeg bare ringe han, også kommer han. Sånn sett er jeg kanskje heldig, i forhold til mange jeg leser om her inne. Det er ikke sånn at jeg har "valgt å bli alenemor", men omstendighetene gjorde at jeg ble det. Selvom barnet bor hos meg, er det like mye barnet til faren, og han er opptatt av at jeg skal ha det bra, for da er det lettere for meg å være en god mor, og det er viktig for at barnet skal ha det bra.

 

Fedre (eller mødre, for den saks skyld) som ikke vil stille opp utenom avtalt samvær, synes jeg bare er barnslig og egoistisk. Det er ikke for moren sin skyld at de skal stille opp, men for barnet. Hvis mor f.eks blir syk, er det bedre for barnet at far stiller opp, enn at en tredje person som barnet ikke kjenner så godt. Selvom man er alenemor, er det ikke nødvendigvis sånn at man har valgt å bli det. Og uansett årsak til at man blir det, burde det være far sin interesse at mor har det bra, ikke for mor sin skyld, men for barnet. Dersom far også stiller opp, vil han få mer tillit fra mor, og alt blir mye lettere dersom man har tillit til hverandre og er samarbeidsvillige. Jeg ville aldri ha gått med på å ha delt omsorg dersom jeg ikke hadde fullstendig tillit til faren.

 

[Anonym bruker]

Jeg forventer heller ingenting av barnefar....Men...nå er vi såpass gode venner at vi hjelper hverandre der det trengs. Har 3 barn sammen, og må vel ærlig innrømme at det første året var ganske tungt....For begge to.

Det var jeg som valgte å gå, men det var en kjempetøff avgjørelse... og det var mye sårhet og bitterhet det første året...

 

Nå har det gått over 3 år, og de siste årene har vi klart å bli venner, gudskjelov for det egentlig, for vi ser jo at ungene har det veldig godt

 

Vi kan finne på å spise middag sammen, feirer bursdager sammen, de to siste julaftener har vi feiret sammen. Jeg har heller ikke lappen, så han kjører meg innemellom, selv om det ikke alltid har noe med ungene å gjøre..(som i butikken o.l)

 

Vi tar et par utflykter sammen med barna et pa ganger i året sammen (aking på vinteren, grillkveld ved havet på sommeren f.eks..) I sommer dro vi på bilferie sammen 1 uke, med barna selvfølgelig

 

Det fungerer kjempebra. Men, klart jeg tenker innemellom at om en av oss finner oss en partner...Hvordan vil det bli da? Håper i allefall at vi fortsatt skal klare å feire bursdager sammen, og kunne gå innom og ta en kaffe el.l uansett. Dette er jo noe også de eventuelt nye partnere må finne seg i, at vi er venner, for ungenes del!!!

 

:0)

[Anonym bruker]

Glemte og å si at vi bor såpass nærme hverandre, at det tar bare 5 min å gå. Så om en av ungene (da gjerne vår sønn) ønsker å være hos faren en dag eller to, så har det enda ikke vært noe problem

 

Synes det er veldig deilig at vi har så bra kontakt. Men, klart - det har krevd mye av oss begge to. Men, vi har valgt/eller klart å sette oss selv til side for å få det til. Og jeg forstår at det ikke alltid er lett. Det krever tross alt ganske mye - fra begge to.

 

Husk at det gjerne er det første året som er verst! Vi var heller ikke verdens beste venner da nei.... Det tok litt tid, men har falt på plass etter som tiden har gått.

[Anonym bruker]

Det virker ikke som han vil jobbe så veldig mye for at dere kanskje skal bli sammen igjen hi.

 

Selvfølgelig skal ha betale for mat, hus, bhg og annet for ungene sine.

Ta det gjennom NAV med en gang ellers får du ingen ting.

[Anonym bruker]

Jeg forventer at bf holder samværsavtalen, og at han prøver å stille opp når det er opplegg i barnehagen eller når jenta vår skal være med på et arrangement hvor foreldrene skal/kan være med. Bidraget har vi gjennom NAV. Etter å ha kranglet og vært uvenner mesteparten av dattern vår sitt liv pga samvær og penger, har vi endelig funnet en ordning som funker for oss alle, og vi har begge måtte svelge noen kameler for å få det til å funke. Trenger jeg hjelp/barnepass utenom samværstiden, så spør jeg familien min. Bf vet veldig godt at dersom han ønsker samvær utenom den avtalte tiden, så er det bare å åpne kjeften og si ifra. Enkelt og greit. Har ikke skjedd så langt, da...

 

Nå er snuppa vår bare 3 år, så vi har fortsatt 15 år igjen som vi må få samarbeidet til å funke for oss alle, og det innebærer å gi og ta, svelge kameler og sette barnet i fokus..så da er det like godt å legge vekk urealistiske forventninger, for det gjør de neste X antall årene uholdbare..bare et lite tips..

[Anonym bruker]

Jeg forventer ikke noe hjelp utover avtalt samvær, dog har vi avtale om å hjelpe hverandre dersom vi er syke. Blir han syk på sine dager tar jeg ungene og omvendt. Det synes jeg funker veldig greit. Vi er begge åpne for å bytte dager, og selv om vi ikke bytter ofte, så er det helt klart lov å spørre hverandre.

 

Barnebidrag har vi regnet ut fra bidragskalkulatoren på NAV og det overfører eksen hver måned når det er lønningsdagen hans.

 

Vi er vel et av de foreldreparene som fungerer mye bedre sammen som skilte enn som gifte, så sånn sett er jeg heldig. Nå er det klare retningslinjer for hvem som har barna når og jeg ser at han nå også ser gleden av barna sine, ikke bare byrden.

 

Jeg synes ikke du kan forvente at eksen kommer og hjelper deg de dagene du skal ha barna. Det var ikke akkurat lett da jeg ble alene heller, med flytting, oppussing og etablering av en ny tilværelse. Det var faktisk veldig tøft mens det stod på, men jeg kom meg hel ut på den andre siden og det kommer du til å gjøre også, du må bare venne deg til situasjonen og det tar litt tid.

[Anonym bruker]

Etter å ha lest gjennom svarene over vil bare presisere at jeg synes det er stor forskjell på å stille opp for å avlaste deg og det å stille opp på ting ungene skal. Er det forestilling i bhg, juletrefest, osv kommer vi selvsagt begge. Er man dødssliten og helt på felgen er det selvsagt noe annet, men det blir jo unntaket heller enn regelen. Synes ikke man skal forvente jevnlig avlastning utenom avtalt samvær.

 

Har en kompis som hjelper eksen med kjøring hit og dit, handling, mye pass utenom avtalt tid, osv. Det er rimelig tydelig for alle andre enn han at eksen utnytter han og at han er dumsnill. Skjønner ikke sånne damer, for det må da være en viss tilfredstillelse i å kunne klare seg selv?

[Anonym bruker]

Anonym 8:28 = anonym 8:26

[Anonym bruker]

8:08 = 8:26 skulle det stå. Det kan være på tide med en formiddagslur...

[Anonym bruker]

Det kan hende du blir sur nå, men jeg føler du trenger å høre dette. Du skriver at du forventer at han skal bevise at han virkelig prøver, ved å komme og avlaste deg noen kvelder. Men hvorfor i alle dager skal han det? Du har jo flyttet fra han! Trenger du avlastning burde du ikke ha flyttet, men heller krevd det av han da dere bodde sammen. Du har valgt dette, ikke han. Det eneste du da kan forvente er at han overholder sin del av samværet. Jeg er alene med 3 barn på 2 mnd, 4,5 år og 2,5 år. Han dro fra meg da jeg ble gravid. Det eneste jeg forventer av han er at han stiller opp om en av ungene må på legevakta e.l. Han får snart en samværskontrakt med tidspunktet han skal være sammen med dattera, noe mer er ikke vanlig. Hvor mye samvær han skal ha, må dere bli enige om. Jeg kan godt forstå at han ikke gidder å stille opp som taxisjafør eller barnevakt for deg når det er du som dro fra han. Du kan ikke først gjøre det slutt og så kreve at han stiller opp når det er beleielig for deg. Er det slutt så er det slutt, da må du klare deg selv. Du kan selvfølgelig være grei å la han se barna utover samværsavtalen, men da fordi du vil at han og barna skal ha mer tid sammen og ikke fordi du har en skjult agenda.

 

Dere kan selvfølgelig bli enige om en avtale om bidrag uten å gå via nav. Men da må det stå svart-på-hvitt hva hver av dere skal bidra med. Hvis dere ikke samarbeider spesielt godt, er det kanskje best å få det fastsatt via nav. Da betaler han, og så må du dekke det barna trenger.

 

Jeg forstår at han ikke vil hjelpe deg, beklager; men det gjør jeg virkelig. Det er ikke du som er offeret her. Det er han og BARNA! Ikke fraskriv deg ansvaret ved å si "Jeg har jo aldri valgt å komme i denne situasjonen, har jo skjedd ting som har tvingt meg inn i denne situasjonen". For jo, det er du som har valgt å bli alene. Da skal du ikke utnytte eksen ved å forvente noe heller. Veldig mange problemer kunne vært løst på andre måter enn et brudd, familieterapi o.l. Man gir ikke bare opp, og så forvente at den andre skal synes det er greit og hjelpe deg. Beklager, men du hører ut som eksen min. Han vil ikke bo her mer, men gud så god jeg er å ha når han f.eks er syk o.l. DA skal han være her med barna når det er hans samværshelg, for "vi må jo kunne hjelpe hverandre".. Nei, vettu hva. Han valgte å bli alene, da får han ta det negative alene også..

 

Sorry, men jeg som sitter i "hans" situasjon, jeg klarer ikke ha sympati med deg