Personlighetsforstyrrelse?

[Anonym bruker]

Jeg har mistanker om at jeg har et par personlighetsforstyrrelser, og lurer på om det er andre her som har det? Og om jeg kan få litt hjelp til å vurdere om jeg har rett i mine mistanker? Går til psykolog, men har nettopp startet, så vi har ikke rukket å prate så mye om akkurat dette. Har vært mest akutte ting vi har måttet jobbet med så langt.

 

Det jeg mistenker å ha er paranoid og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

[Anonym bruker]

Noen som vet? TS.

[Anonym bruker]

Ingen?

[Anonym bruker]

Jeg er under utredning for div. personlighetsforstyrrelser.

Jeg råder deg til å heller fokusere på symptomene, og forklare den nye psykologen om symptombildet, fremfor å buse ut med diagnoser.

[Anonym bruker]

Åh, har du lyst til å si noe mer om dine symptomer, og hvordan den utredningen foregår?

 

Jeg nevnte det for psykologen da, men han ville vente litt til han ble med kjent med fortiden min og livet mitt. Hittil har det bare vært behov for å ta tak i akutte paranoide og depressive ting. Tør nesten ikke omgås venner.

[Anonym bruker]

Utredningen går ikke ut på annet enn en hel haug med spørsmål, i tillegg til observasjoner på sengepost.

 

Jeg har symptomer som ligner emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, paranoid personlighetsforstyrrelse og engstelig personlighetsforstyrrelse.

 

Det sier jo seg selv, da. Symptomene ligger mye i navnene. Jeg er til tider veldig paranoid (men jeg har mest symptomer som tyder på en paranoid schizofreni, fremfor paranoid pfs). Er veldig mistenksom og spør folk altfor masse, selvom de er helt uskyldige.

Så har jeg er bredt følelsesspekter. Mye humørsyk, og ganske ustabilt humør. Driver også med selvskading, som er veldig typisk for Borderline. Så er jeg overengstelig. Engster meg for det meste som folk er ganske rolige på. Mye går på det hva folk synes om meg, og om jeg gjør noe feil hele tiden. Er redd for ting som har med helse å gjøre, men også f.eks hvorfor en bil har en bulk. Tenker det verste, som at noen må ha dødd eller kommer til å dø pga bulken, selvom den er liiiiten.

 

Om det var du som sa nedi her at man ikke skal tulle med psykiske lidelser på den måten "legen" gjør, HI, så er du for hårsår.

Det var ikke så ille å tulle med dette på den måten, for det er viktig å ikke ta alt så grav alvorlig. Spesielt psykiske greier som pfs.

 

- Anonym over her;)

[malingus]

Du er nok ikke ensom nei!

Vi er mange med psykiske lidelser. Dessverre.

Bare for å kommentere det siste du skrev her (17:09) vil jeg si at man skal tulle litt med alt som er seriöst. Man bör derimot holde seg for god for å tulle med en person som kommer med seriöse spörsmål!

 

Jeg har en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Utredningen går som ei nevnte bare ut på en masse spörreskjemaer og intervjuer. Sikkert observasjon på post også, men det vet jeg ikke. Vet bare at jeg selv fikk diagnosen mens jeg var innlagt og da fikk de jo observert meg.

Jeg vet egentlig ikke hva det har gjort med meg å få diagnosen. På en måte var det en lettelse og gav en forklaring til mye. Samtidig har det värt veldig töft og jeg har oppdaget flere mindre flatterende og positive sider ved meg selv jeg ikke för har sett så klart.

Det en diagnose kan gjöre for deg er at det kan gi deg mulighet til behandling du ellers ikke ville fått. Men som alltid, hva du får ut av behandlingen er både avhengig av deg og din "innsats" og av behandleren (typ at kjemien stemmer og sånt).

 

Du får kanskje la dette bero litt og gjöre som psykologen din sier -la h*n bli bedre kjent med deg, ditt liv og ditt reaksjons -og handlingsmönster först. Det haster som regel ikke sånn med å få en diagnose.

Men forstår godt at du vil vite.

För jeg ble diagnostisert önsket jeg også sterkt å få et navn på det og tenkte at da ble det mer virkelig på en måte. Dessverre blir det ikke da, da problemene er akkurat de samme. Og det finnes dessuten masser av mennesker som ikke tar f.eks denne diagnosen så seriöst.

[Anonym bruker]

Takk for at du ville fortelle om det slik du gjør. Det setter jeg pris på Jeg greier ikke forklare like godt som du gjør. Føler meg veldig alene og trenger noen å snakke med. Det er bra du får god hjelp med det du sliter med. Utviklet dette seg over tid, eller har det vært med deg siden du var liten?

 

Jeg driver med psykisk selvskading jeg da, men har noen ganger følt behov for å kutte meg. Men har ikke gjort det. Jeg bør holde meg unna alkohol for da blir impulskontrollen dårligere. Også greier jeg ikke ta vare på økonomi, helse, orden og slike ting. Og takler ikke ansvaret jeg har på jobben.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg kan være selvironisk og tulle jeg og. Men her virket det som om noen bare ville kødde for å være jævlig.

 

Jeg er jo usikker på hva som skal til for å få en sånn diagnose. Det finnes kanskje mildere varianter og mer alvorlige varianter av den?

 

Jeg føler veldig for å få et navn på det, som du sier. Føler at da kan jeg kjempe i mot et "navn", i stedet for å bare føle meg som en latterlig dust.

 

Finnes det noe forum for mennesker med personlighetsforstyrrelser da? Finnes jo sånn angstring, og tvangstanke-forening (noe jeg også har mye av).

[malingus]

Joda jeg er enig! Når man ikke kjenner en person, skal man heller ikke tulle om sånt.

 

Google på den personlighetsforstyrrelsen du lurer på, så er det bare å lete etter forum ol.

http://bpd.about.com/ her har du en bra side omemosjnell ustabil. Står mye bra her!

 

Forstår at du vil ha et navn og kanskje blir ting lettere for deg.

Jeg for min del föler meg fortsatt som en "latterlig dust" til stadighet...

Neida, det er vi ikke. Men mange utfordringer som e flaste andre slipper. Fölelser en har så og si null kontroll på, handler impulsivt, kronisk tomhetsfölelse blah blah blah...

 

Det er så og så mange kriterier du må opfylle for å kunne få diagnosen. Men du behöver langt ifra ha alle. Og ja, noen har större problemer enn andre, som det er med alt.

[Anonym bruker]

Diagnostisering kan ta lang tid og det er ikke nødvendig med innleggelse.

[Voilà]

Hjelper ofte å snakke om det, så det er bra du synes det er greit:)

Hos meg kom det egentlig ganske plutselig, i overgangen mellom det å være ungdom, for så å plutselig skulle være voksen.

Symptomene braste ut da, men jeg tror nok jeg alltid har hatt noe "liggende", som jeg har prøvd å skjule og fortrenge.

Har alltid blitt sett på som veldig rar, da, selvom jeg aldri har blitt mobbet, og var blant de populære på skolen.

Jeg ser innimellom veldig tydelig at jeg ikke er som andre.

 

Sliter selv med økonomi og egen helse. Det funker liksom bare ikke, selvom jeg kan "teorien", så får jeg det ikke til å fungere i prakais. Det med å betale regninger, spare penger eller å vaske opp. F.eks.

 

Signerer med nick, så kan du sende en melding om du føler for det.

 

[Anonym bruker]

Ja, jeg setter pris på at du vil fortelle meg om det. Og fint hvis det samtidig hjelper deg å få snakket om det Jeg tenker i hvert fall ikke at du er rar!

 

Det er vel alltid en årsak bak utvikling av personlighetsforstyrrelser, så litt av behandlingen blir kanskje å finne ut hva som har hendt i løpet av livet? Eller kan man være født slik?

 

Roter til økonomien og sånt jeg og. Har måttet låne penger fra foreldrene i en årrekke, og har alltid en eller annen nedbetaling på inkasso. Og hjemme ser det ikke ut, så jeg kan ikke ha gjester. Jeg vet at det "er bare å gjøre det", men jeg greier bare ikke og skulle ønske jeg fikk hjelp til slike ting av DPS. Kan man spørre om det?

 

 

[Anonym bruker]

Takk, skal lese om det

 

Jeg har også lest at et av mulige kriterier er tomhetsfølelse. Men hva er tomhetsfølelse? Hvis jeg får spørsmål om sånt så vet jeg ikke hva jeg skal svare. Fikk også spørsmål om selvbildet mitt hadde blitt lavere i det siste. Men jeg vet ikke hvordan selvbildet mitt er i hele tatt.

 

Hvordan vet man om man har en tomhetsfølelse liksom? :S Føler jeg spør veldig dumt, men er så forvirret.

[Voilà]

Det sies at det alltid er en årsak bak en pfs. Men, jeg har ingenting i mitt liv som kan tyde på at jeg skal ha det, annet enn symptomene.

Har hatt en ganske bra oppvekt, ingen psykiske lidelser i familien, ble aldri mobbet som sagt, annet enn at jeg har vært rar. Ikke sånn veeldig rar, men litt rar, som sier og gjør ting folk ler av. Er også veldig nerdete.

Så, det kan godt være at noen bare er født slik, eller er født slik at det skal veldig lite til for å utvikle en pfs.

 

Du kan få god hjelp av en DPS. Snakk med fastlegen din for å få en evt henvisning/innleggelse. DPS'en er har hjelpt meg masse, selvom jeg ikke har en pfs-diagnose.

Er jo ikke sikkert du har det heller, så da kan DPS'en hjelpe deg med evt andre problemer, i tillegg til en utredelse.

 

[Anonym bruker]

Ja, jeg går på DPS allerede, men ble henvist pga angst, tvangstanker pluss en forstyrrelse som jeg ikke har så lyst til å nevne her. Men har nettopp startet så psykologen sier at det er litt tidlig å starte med intervju for å påvise PFs. Men etter å ha lest på http://www.nimh.nih.gov/health/publications/borderline-personality-disorder-fact-sheet/index.shtml så virker det som jeg kan ha den.

 

Hva skal forresten til for at man bør innlegges? Jeg har tenkt på det noen gang, for jeg greier ikke endre meg her jeg sitter alene for meg selv.

[malingus]

Du spör ikke dumt i det hele tatt!

Er jo ikke lett hverken å beskrive eller vite åssen det kjens...

Vet ikke hvordan jeg vil beskrive min fölelse. Bare som en tomhet inni meg, som aldri fylles. Akkurat som at noe mangler. Noe viktig?

At jeg savner noe... Nei det er ikke lett å beskrive du!

Det er bare en fölelse jeg alltid har kjent på. Og da jeg ble utredet kom vi inn på dette kriteriet og jeg syntes den beskrev det jeg alltid har kjent veldig godt. Bare tomt inni meg på en måte.

På en måte har jeg altfor masse fölelser. På en annen side föles det tomt. At jeg föler for lite for en del viktige saker.

 

Selvbildet er jo hvirdan du ser på deg selv. Hvilket syn du har på deg selv. Selv har jeg et gjennområttent selvbilde. Er overbevist om at jeg ikke er verdt noenting, at jeg er anderledes enn alle andre på en eller annen (negativ) måte, ikke er like mye verdt som andre, at jeg fortjener alt ondt som skjer meg, at jeg er stygg og ja, hele ramsa du vet!

Hvilke tanker har du om deg selv?

 

Det som er slitsomt med en slik utredning er jo at det er frykteig mange vanskelige spörsmål. Ofte vanskelig å vite hva man skal svare. Man får spörsmål om ting man kanskje ikke har tenkt på för og så er det alltid veldig vanskelig å gradere fölelser.

Men man får jo tid og det går som regle fint tror jeg!

[Anonym bruker]

Takk for at du vil fortelle

 

Synes ordet "tomhetsfølelse" er litt vanskelig å skjønne. For man er jo aldri tom av tanker, eller tom av følelser? I hvert fall ikke helt? Jeg har også alt for sterke følelser knyttet til noen veldig få ting i livet, som gjør at jeg har en indre smerte døgnet rundt. Den handler om at jeg føler meg behandlet dårlig av hele samfunnet. Men føler også en smerte overfor enkelte mennesker i samfunnet som jeg mener blir behandlet helt feil og synes så synd på de at jeg får lyst til å dø av smerten. Så selvbildet mitt er på bunn, og til og med når jeg er til psykologen så føler jeg meg som et problembarn på rektors kontor, som fortjener å bli pisket.

 

 

[Anonym bruker]

Vil psykologen vanligvis merke etter 3-4 timer at man har en personlighetsforstyrrelse?

[Anonym bruker]

Jeg ble innlagt første gangen pgs selvmordsforsøk. Når jeg først kom meg inn i systemet, ble det "lett" å bli innlagt igjen etterpå.

Men om du ikke er suicidal så vet jeg strengt tatt ikke hva som skal til. Man må være veldig dårlig, eller ha spesielt nytte av døgnopphold, vil jeg tro...

 

- Krimi..

[Anonym bruker]

Skjønner. Føler du at du har fått det bedre da?

 

Føler du at det var greit å få et navn og en diagnose og at det har hjulpet?

[Anonym bruker]

Ting er egentlig ikke bedre enda, siden jeg ikke har fått noen diagnose enda. Har kun tatt div. tester i utredningen, men sykehuset har nok ikke funnet ut noe. Kjenner meg dessverre igjen i så mange ting, jeg har liksom litt av alt, i stedenfor alt av litt. Derfor blir diagnosen vanskelig.

 

Men, jeg får jo i hvertfall hjelp. Om ikke det hjelper sånn veldig, så er tanker på at jeg faktisk er i systemet og at folk vet, veldig god.

 

Men, lengter litt etter navnet og diagnosen, da...

 

- K

[Anonym bruker]

Leser med nyskjerrighet her..

Hvordan takler dere å være mor?

[malingus]

Om psykologen vil merke etter en 3-4 timer at man har en personlighetsforstyrrelse? Vel, jeg vet ikke nöyaktig hvordan utredningen går for seg, men de ser vel på forskjellige ting, og leser vel det som finnes å lese om deg. Og så er nok den utredningsmetoden de bruker utviklet over tid, så de vet hva de skal spörre om for å finne ut av ting.

Men greia er jo at det er visse kriterier en må oppfylle som sagt.

Men det er klart at man alltids kan bli feildiagnostisert.

 

Hvordan takle å väre mor?

Ja du... Hva skal jeg si? Det er töft.

Jeg föler jeg ikke har tålmodigheten og interessen/engasjementet jeg föler jeg burde ha. Og jeg dömmer meg selv veldig hardt for de tingene jeg föler jeg ikke takler så godt. Likevel er det vanskelig å ta meg sammen og bare gjöre noe med ting.

En annen ting er jo at jeg er en skikkelig kontrollfreak, og det går jo ikke alltid så godt sammen med det å ha barn. Kjenner at jeg önsker å ha kontroll på det meste, og må ta meg sammen for å slippe litt av kontrollen...

Humöret som svinger gjör det også vanskelig. Blir fort irritert og sur/sint og det svinger så fort. Veldig slitsomt.

Men jeg har heldigvis en fin samboer nå, som stötter meg veldig mye og som kan si ifra hvis ting går over styr. Jeg er vel ikke alltid den letteste å si ifra til da jeg fort blir sint og kranglete, men det går nå.

Og jenta mi virker nå å väre blid og glad og trygg, så jeg stresser ikke.

Men jo, for tiden skulle jeg önske hun kunne få litt mer tid i barnehagen (hun får bare väre der 15 timer i uka), for jeg tror vi begge hadde hatt godt av det. Särlig nå som jeg er gravid igjen på toppen av alt.

 

Nei det å väre mamma har faktisk värt enda mer utfordrende og töft enn jeg trodde. Särlig den tiden jeg var alene med datteren min og måtte ta alt selv. Men jeg elsker henne selvfölgelig og angrer ikke direkte. Men det fölger mange ekstra utfordringer med å väre psykisk syk dessverre.

[malingus]

Öhm, hvor ble det av de siste innleggene her?