Dere som har delt omsorg

[Anonym bruker]

Er det ikke hlt grusomt å ikke se barnet sitt på flere dager?

 

Blir man vant til det? Gleder man seg til fri? Jeg synes det kan være deilig en natt imellom uten barn, men blir kvalm av tanken på at vi kan måtte dele 50/50

 

Og hva hvis far har ny dame dere ikke kjenner, tror jeg kommer til å ex- kjærste fra helvete

[Anonym bruker]

har ik delt omsorg, men pappaen har en langhelg i mnd eller en uke hver 1,5 mnd.

Det er godt å ha barnefri, utrolig godt å kun tenke på seg selv noen dager, men SÅ kommer savnet Man blir vant til det på en måte.

 

BF har enda ikke fått seg kjæreste, nå 3 år siden bruddet. Jeg derimot har fått meg samboer. Jeg kommer til å sette min tillit til bf, selv om jeg av å til får brekninger av hele fyren Ser ikke for meg han kommer til å finne noen dame som ikke behandler barna våre bra.

[Anonym bruker]

Har ikke delt omsorg, men far har ukentlig samvær og annenhver helg. Dette har vi hatt siden jenta var 1 år og nå er det gått 10 år. Dette er en vanesak og det tok ikke lang tid før det gikk helt greit.

[Anonym bruker]

Jeg tror delt omsorg /delt bosted er mer grusomt for barna enn for de voksne. Jeg hadde ikke sett på det som en OK løsning for mine i alle fall.

[Anonym bruker]

Sårt tema

Jeg har 50 / 50 - ikke ideelt, men når vi voksne ikke klarte å bo sammen ble det løsninga. Jeg vet ikke om jeg noen ganger blir vant, og sliter ofte med dårlig samvittighet fordi jeg dro ut av forholdet. Vi er begge etablert på nytt nå og har det greit i de nye forholdene våre.

 

Vanskelig - men ungene virker å tilpasse seg greit. Værste er når det feks er bursdager og ungene står å deler gavene sine, "dette skal være hos mamma, dette skal være hos pappa" etc. De har fått bestemme alt slik selv.

 

Føler meg så bedriten mot barna mine fordi jeg ikke klarte å bo ilag med barnefaren, men har det mye bedre nå i mitt nye forhold, og jeg tror ungene merker at vi voksne har det bra. Det gjør det bedre for de.

 

Men om jeg kan komme med anbefalinger, så vil jeg si til alle at dersom man kan klare å "berge ett forhold for barna sine skyld" så vil jeg anbefale det.

 

På grunn av min jobbsituasjon og jobber turnus, er vi nødt til å ha delt omsorg. Men etterhvert blir det nok dagtid på oss begge, og om ungene vil bo mer ett sted, så vil det bli akseptert - selv om det vil bli sårt for den foreldren som får "minst" kontakt.

 

Men jeg tror man bli vant til det, og noen ganger kan man "glede" seg til fri. Men savner fort ungene og gleder meg bestandig til de kommer hjem

[Anonym bruker]

Jeg har en 50/50- ordning som fungerer så godt som det går an. Ikke optimalt for et barn å forholde seg til to hjem, selvsagt - men vi gjør iallefall det vi kan for at situasjonen skal være best mulig for vår felles datter. Hun var under ett år da vi gikk fra hverandre, og husker således ikke hvordan det var å bo med både mor og far. Det er kanskje en fordel.

 

Det var ikke et alternativ for oss å fortsette forholdet, selv om vi i dag samarbeider veldig godt. Dette er hva vi har gjort/gjør for å sikre en best mulig ordning fr vår datter:

- Vi krangler aldri, og er det noe vi må snakke "alvorlig" om, blir dette når hun ikke hører

- Vi omgås av og til (med og uten våre nye kjærester), og dette føles helt naturlig

- Vi prater ofte, og har samme regler og rutiner

- Vi bor 5 min unna hverandre

- Vi har dobbelt opp av alt av klær og utstyr, slik at det aldri blir slik at "ånei, skiene er hos pappa"

- Hun får bestemme litt selv (6 år) om hun har lyst til å være en uke til hos en av oss. Det hender ikke ofte, men noen ganger har hun bedt om det.

- Vi gir henne ALDRI dårlig samvittighet for å favorisere en av oss i perioder.

- Vi sier ikke "å, så trist at du reiser fra meg nå!" men heller. KOS deg hos pappa, han gleder seg til du kommer!

 

Men tilbake til spørsmålet ditt. Jo, jeg savner henne selvsagt. Men det nytter faktisk ikke å tenke på. Det finnes intet alternativ...

[Anonym bruker]

Spørsmål til du siste an.

Har dere hatt 50/50 helt siden jenta var under ett år?

 

Har hørt at de sjelden anbefaler det. Eller var det dette dere var enige om?

Uansett; kjempeflott å høre om noen som får det til å sette barnas beste først!:-)

[Anonym bruker]

Ja, hun var 11 måneder. Og det skal sies at jeg helst ville at hun skulle være mer hos meg akkurat da - da hun var mer knyttet til meg på det tidspunktet. Men jeg godtok likevel 50/50 fra starten. Datteren min virket trygg og rolig. Jeg var der endel i begynnelsen også. Tilbakemeldingene fra barnehage og andre har kun vært gode, hun er en trygg og harmonisk jente. Igjen: Jeg sier IKKE at dette er optimalt, men til nå virker det ikke som om dette har påvirket henne negativt i noen grad. Jeg forventer dog absolutt at det kanskje kan komme sen-reaksjoner i form av at hun vil klage på at det er stressende å flytte frem og tilbake etc. Jeg vet ikke, men som sagt: Vi gjør vårt aller beste, og er veldig bevisste og oppmerksomme på alle tegn på evt. mistrivsel.

 

Jeg ser henne og alle rundt henne som vil hennes beste, og tenker at hun er heldig også. Hun har "en haug" med besteforeldre, tanter og onkler (ekte og uekte) som alle behandler henne som familie. Ingen gjør forskjell, og hun er trygg i alles hjem... Hun opplever aldri krangling eller rar stemning, alle er venner og vel forlikt...

[Anonym bruker]

Det siste der er nok kjernepunktet. Lavt konfliktnivå er det aller viktigste, uansett samværsordning.