Ta vare på besteforeldrene deres

[Anonym bruker]

Dere som er så heldige å ha besteforeldre som lever ennå. Sett av tid sammen med de, selv i en hektisk hverdag. Ta vare på de og hvis at de fortsatt betyr noe.

 

Min bestemor døde før jeg ble født så hun har jeg aldri kjent, men min bestefar døde for 4 år siden, mormor døde for 1,5 år siden og min morfar døde for 5 uker siden.

 

Jeg flyttet fra hjembyen min for 4 år siden for å studere og fikk desverre ikke til å besøke mine besteforeldre så ofte som jeg ønsket(de bodde 2-3 timer unna). Jeg sliter idag med dårlig samvittighet for at jeg ikke besøkte de oftere. Midt oppi den hektiske hverdagen tenkte jeg ikke på at døden pluselig kunne inntreffe(min bestefar og min mormor døde pluselig, begge i en alder av 78 år) men jeg fikk vært hos min morfar de siste dagene han levde(han ble også plutselig veldig syk.

 

Jeg synes det er så hardt å tenke på at jeg ikke har noen besteforeldre igjen. Eneste jeg har er minnene jeg har fått sammen med disse flotte menneskene. De elsket meg fra den dagen jeg ble født, og til den dagen de døde. De stilte alltid opp for meg, og jeg kunne ikke se for meg et liv uten de. Uten de hadde ikke barndommen, ungdomstiden og starten på voksenlivet vært det samme. De lekte dumme barnslige leker med meg da jeg var liten, de holdt ut med meg da jeg var tenåring og rebelsk. De støttet meg da jeg ble gravid som 19-åring og barnefar forlot meg. Enda de tok stor avstand fra sex før ekteskapet, fikk jeg fortsatt bo under vingene deres. De elsket meg like mye, uansett hvor dum og uansvarlig jeg var. De tok imot oldebarnet sitt som om det var det mest dyrebareste i hele verden.

 

Jeg skulle så ønske jeg gjorde mer. At jeg prioriterte annerledes. De ga meg så mange år av livet sitt, jeg skulle så ønske jeg gjorde det samme. Men nå er det for sent, de er alle borte. Jeg håper virkelig jeg får se de igjen og fortalt hvor mye de har betydd for meg.

[Anonym bruker]

Enig med deg!

 

Jeg har aldri kjent noen av besteforeldrene mine, da alle fire døde med korte mellomrom når jeg var 1-2 år gammel. Men tilbrakte endel tid sammen med mormoren til mannen min før hun døde 97 år gammel.

[Anonym bruker]

Jeg og mannen min har heller ingen besteforeldre i live. Det er lenge siden de døde.

Bestemoren min har jeg aldri møtt siden hun døde da moren min var 19 år.

 

 

 

Tenker alltid at de er heldige de som har besteforeldre.

[Anonym bruker]

Ja, det tenker jeg også. Min samboer har alle sine besteforeldre i live. Vi har virkelig begynt å prioritere annerledes nå etter alle dødsfallene i min familie. Han har virkelig fått en støkk i seg etter alt som har skjedd.

De bor også et like stykke unna(2,5 time) men vi er blitt flinkere til å besøke oftere.

 

H.I

[Gjest Antarctica]

For et fint innlegg. Jeg har møtt og kjent alle min besteforeldre, dvs farfar døde da jeg var 7, men jeg husker ham jo. De 3 andre hadde jeg faktisk til jeg ble voksen, mormor ble den siste av dem og levde til 2006. Jeg er som HI glad for å ha kjent dem, og veldig glad for at mamma og pappa la opp til et godt forhold mellom besteforeldre og barnebarn. I neste tur betydde jo det et godt forhold til oldebarna, for da broren min som den første av oss skulle stifte familie, ringte han og fortalte det til morfar lenge før han sa det til mamma og pappa!

[Anonym bruker]

Fint og klokt innlegg. Besteforeldrene visste sikkert at du elsket de. Husk at de var gamle og kloke av livserfaring, så de skjønte hvordan det var å være ungdom. Da er det ikke besteforeldrene som er hovedfokus.

 

Vi som ikke har besteforeldre lenger får ta med oss dette og tenke på de vi faktisk HAR enda. Tanter, onkler og foreldre ikke minst. Ellers alle vi er glade i også, for en vet jo aldri hva morgendagen bringer.

 

klem til deg