Deppedag...

[Anonym bruker]

Jeg har føler alle seiler forbi meg i livet.

Jeg er 24år, og alene med et barn på 3år. Har vært det siden han ble født, omtrentlig.

Jeg er i bunn og grunn veldig fornøyd med livet mitt, vi eier et rekkehus, bil, har et nydelig barn, utdannelse og en god jobb jeg trives i. Jeg har gode venner og familie som stiller opp.

Jeg er av den typen som er veldig utadvent, en som alltid smiler, tuller og ler. Og en person mange kommer til for å prate.

Disse tre årene jeg har vært alene, har en kjæreste vært langt utenfor min tankegang. Jeg får en del oppmerksomhet fra det motsatte kjønn, men jeg har ikke prioritert kjærlighetslivet, da jeg har hatt mer enn nok med utdannelse, jobb, barn hus, venner og det som hører meg.

Nå har de nærmeste venninnene mine fått barn nr to, gifter seg og har mer enn nok med sitt. De venninnene jeg har, som ikke har barn, er bare ute å fester. NÅ har jeg kommet dithen at jeg merker jeg savner en mann i livet, en å dele hverdagen med. En å krype inntil i sofaen utpå kvelden. Ikke minst; En å tenke på!

Men hver gang jeg finner noen, så finner jeg alltid noe galt med dem.

Det som nesten nesten gjør at jeg har panikk nå, er at jeg begynner å bli "gammel", jeg har ikke såå mange år på å møte en mann, kjenne han i noen år, legge tilrette for så å få barn. Jeg har alltid tenkt at jeg skal være ferdig med barn før jeg er 30. Patetisk, jeg vet.