Strever slik med aggresjon/irritasjon over min mor. Langt.

[Anonym bruker]

Nå som jeg selv har fått barn, kommer det tydeligere fram.

 

Hun er et veldig sammensatt menneske, så det er svært vanskelig å sette fingeren på ting, og jeg får så dårlig samvittighet...

 

For hun er jo verdens snilleste og godeste, stort sett! Men hun er av og til så selvsentrert, på en merkelig måte. Hun elsker feks å høre om uheldige episoder m svigers, for da soler hun seg litt, og føler seg viktigere enn dem på et vis. Og hun MÅ alltid fortelle når noen fra min gamle klasse har pratet med henne, og alltid presisere at det var DE som tok kontakt, altså!

Opp igjennom har hun tilsneket seg fortrolige samtaler og betroelser, for siden å bruke informasjonen "mot meg".

 

Hun kan aldri være stille, hun har noen nevrotiske tendenser. Var man på bilferie var det hun som "måtte" stå for all underholdning og prat, og spørsmål I FLENG til de vi var på tur med. Og ofte overfladiske spørsmål, eller ting jeg vet hun bare spurte om for å spørre.

Hun tålte ikke at det ble stille, da blir hun.. nervøs?

Dette gjaldt også i ethvert møte med kjente.

 

Generelt ser hun (underbevisst) på seg selv som organisator og arrangør.

Kommer feks min tante til byen, hennes søster, prøver hun å få det til slik at det er hun som styrer det vi skal gjøre sammen, og heller spise ute, for da er hun liksom vertinne, spandør, i stedet for å spise hjemme hos oss. Da har hun ikke kontrollen..

Hvis jeg og min tante har laget en plan om feks en utflukt, kan hun finne på å ikke bli med. Da har hun gjerne en "grunn", men jeg syns det skinner igjennom at hun da føler seg forbigått/overkjørt/unyttig.

 

Og HER er vel mye av problemet: Hun er sterk, dominerende, liker å styre, organisere og ha kontroll, MEN er også ekstremt følsom! Blir fort såret, fornærmet, føler seg plutselig helt verdiløs.

Derfor er det så vanskelig å ta ting opp med henne!

 

Hun kan si: vi gjorde nok noe feil i din oppvekst, men mest bra. Og så kan vi diskutere dette, og så ender det opp med at Nei, vi gjorde nok alt galt, jeg er helt elendig osv.

 

Det er med andre ord umulig å ha en saklig diskusjon med henne!

 

Hun kan forvrenge virkeligheten, og her er et eksempel:

Da jeg var 15 ble jeg uplanlag gravid. Jeg og min daværdende kjæreste snakket godt ut om dette, og var enige om at vi begge var barn og ikke kunne få barn da. Vi valgte å ikke fortelle dette til noen. Dette var i overgangen til jeg skulle bli 16, så da en abort var avgjort hadde vi rett til å ikke si noe, og til at legen ikke kontaktet foresatte.

 

Så, da vi fikk timen, var dette dessverre første skoledag etter ferien, og vi fant ut at jeg måtte dra alene( ja, egentlig helt forferdelig!), slik at kjæresten kunne dra på skolen og ingen skulle merke noe. Jeg skulle så finne på en unnskyldning.

 

Da jeg kom hjem, var to av mine venninner på besøk, de lurte dessverre på hvor jeg hadde vært. Jeg måtte si jeg hadde gått tur i skogen på vei til skolen og så sovnet av, og derfor droppet den første skoledagen (elenedig forklaring).

Min mor er da helt med i utspørringen, og setter meg til veggs med min elendige forklaring.

 

Når de har gått, kommer det så frem, hardt og brutalt, at hun visste nok hvor jeg hadde vært.. Hun hadde funnet brevet med min underskrift, osv. Jeg ble helt satt ut. Og så kom masse detaljerte intime spørsmål, og jeg satt lliksom der i skammekroken og følte meg kjeftet på.

 

Jeg skjønner jo at det er grusomt å finne ut noe slikt om sitt "lille" barn, at hun var trist og opprørt, og kanskje skuffet fordi jeg ikke hadde fortalt noe til henne(nettopp i frykt for en slik reaksjon), men å vise et så kaldt ansikt i en slik siuasjon... grusomt.

Og i tillegg spørre meg slik ut foran mine venner, når hun alt VISSTE!

 

Det endte opp med at jeg følte jeg måtte trøste henne. Og hun ville ikke love meg noe ang om hun kom til å fortelle andre slektninger/hans familie om dette, selv om vi hadde vår rett til å ikke si noe.

 

Da jeg for noen år siden spurte henne om hun husket hvordan hun hadde reagert, svarte hun: "Jeg trøstet deg jo"...

Totalt motsatt av virkeligheten.

 

Ande eksempler på hennes væremåte, er når vi har møtt felles kjente/mine venner: hun er som alltid "lederen" og den som konverserer, spøker, ler og spør tusen spørsmål! Og jeg blir stående der som en liten 5-åring. Som evnt. må kjempe om ordet, noe som ikke alltid var fristende.

Og slik var det ofte i opveksten også, vennene syntes jo hun var en festlig skrue, morsom og snill og pratsom! Men det hun ikke så var at hun til tider overkjørte meg totalt. Og mye av dette tror jeg igjen handler om at hun likte å bli likt av dem.

 

Og ja, selvsagt er det fantastisk med en mor/far som er engasjert, pratsom og morsom, men ikke når de trår over en viss grense. Hun kunne også spøke på min bekostning, gjøre litt narr av meg, for å fremstå som morsom.

 

Nå som mormor er hun også altfor voldsom! Hun kommer inn og skal være full underholdning til tusen, liksom. Og har vanskelig for å sette grenser for barnet, nok en gang mistenker jeg dette for å være frykt for å bli upopulær. Helt greit om hun kom noen ganger i året, men når det er en gang i uka+, blir det for mye.

Hun oppfører seg som om dette nå er den nye meningen med livet hennes, noe jeg ikke syns er sundt for noen.

 

På en fest en gang når barnet var noen mnd, skulle hun VISE han fram til alle og enhver, da som sitt barnebarn. Forstålig nok. Men da jeg møtte noen kjente som JEG ville skulle hilse på barnet mitt for første gang, måtte jeg nesten trive barnet til meg, for SØSTEREN til en eller annen venninne av henne måtte jo få se barnet.. Nok en gang HENNE selv i sentrum.

 

Akk, dette ble nok rotete og langt, og jeg vet ikke om jeg fikk frem det essensielle, da det som sagt er vanskelig å sette fingeren på. Høres sikkert ut som om jeg er sutrete og utakknemlig, men da har altså ikke det jeg ønsket kommet tydelig fram.

 

Noen tanker? Noen med lignende mødre?

 

Takk for at dere leste. PS: Sikkert en del skrivefeil i farta!

[Anonym bruker]

Jeg strever også med irritasjon /aggresjon over moren min etter at jeg fikk barn selv.

Ser hennes måte å være mor på i et annet lys nå enn da jeg selv var barn. Diverse episoder har dukket opp i minnet mitt, der jeg tenker: "Det der kunne jeg aldri gjort mot min egen datter". Det er jo ikke noe så dramatisk som omsorgssvikt, overgrep, e.l, men enkelte ting synes jeg likevel er på viddene. Det som kanskje irriterer meg mest, er at jeg ser hvor lojal jeg hele tiden var mot henne i oppveksten. Var redd for å såre henne, og led under det selv.

Dette svaret kunne blitt langt, kjenner jeg, men det er sent...

[Anonym bruker]

Takk for svar. Ja, man ser ting i et annet lys, og er mer oppmerksom på feil som er begått.

Men det verste syns jeg, er når man i sin iritasjon kanskje gjør noen av de samme feilene selv..! Huff.

[Anonym bruker]

Du sier noe. Kan forøvrig legge til at det er veldig mye av min mor også, sånn personlighetsmessig. Av og til vil jeg bare synke gjennom et hull i gulvet, og jeg skammer meg over å ikke ha blitt mer voksen enn som så.

[Anonym bruker]

Dytter denne. Flere med lignende erfaringer?

[Anonym bruker]

Det høres ut som om din mor har veldig lav selvtillit. Alle skal like henne alltid - og hun vil gjøre alt for at dette skjer. Jeg kan tenke meg at når hun ikke har "kontroll" så tenker hun at ...."nå vil de ikke like meg, nå snakker de om meg"...og det vil jeg ikke bli med på. Da trekker hun seg tilbake.

 

Sikkert vanskelig å snakke med din mor om dette. Men oppi alt styret kan du jo si;

"Slapp av mamma. Ikke styr så mye. Vi er glad i deg uansett".

 

Som du sier er hun snill og god, og ser nok ikke selv hvordan dette ødelegger.

Det skal gå helt fint å si til sin egen mor (uansett hvordan hun er), at det blir litt vel mye besøk osv. Snakk med henne!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i situasjonen du beskriver. Din mor virker som en blanding av begge mine foreldre, hos meg er det min far som stadig prater og prater og får fnatt ved et øyeblikks stillhet. Har kommet til at det skyldes dårlig selvtillit.

Når det gjelder min mor ser jeg at veldig, veldig mye har dreid seg om HENNE i min barndom. Vi skulle alltid prate om hva JEG gjorde galt og hvordan JEG skulle endre meg. Eller hvor sliten HUN var eller hvor vanskelig HUN hadde det osv. Deg var liksom ikke rom for meg. Kjenner at jeg nå som mor til flere er irritert over hvor slett arbeid hun gjorde til tider. Men hun var ung og hadde et vanskelig sinn. Jeg tror henne når hun sier hun gjorde så godt hun kunne, selv om jeg mener det ikke var godt nok alltid.

Jeg prøver å la henne være som hun er. Egentlig er ingen skade skjedd, altså vi snakker jo ikke omsorgssvikt eller noe, bare manglende evner. Dessuten ligger det i fortiden og jeg skal gjøre det annerledes med mine barn.

Jeg tror du er inne i en prosess der du til slutt vil tilgi din mor. Hun er tross alt bare et menneske. Det nytter ikke å prate så mye om det heller, min mor blir iallefall bare lei seg og defensiv av det.

Klem fra meg.

[Anonym bruker]

[Anonym bruker]

du omgåes ikke litt for mye med din mor da ?

[Anonym bruker]

Jo, helt sikkert. Og det er også en del av saken, å prøve å begrense omgangen. Men hun ville sikkert sett oss oftere. Og til tider er jeg mye alene og sliten, så da er dilemmaet om jeg skal benytte meg av hennes hjelp, eller ikke.

 

Tror nok du over har rett, at mye grunner i en slags dårlig selvtillitt. Eller, selvbilde.. For hun fremstår jo som sosial og selvsikker.

 

Og selv om hun er selvsentrert på mange måter, har hun ikke kritisert meg mye. Og hun føler nok at jeg kritiserer henne mye, uten grunn, mens jeg tenker at mye grunner i bakenforliggende ting...

[Anonym bruker]

Er nok ikke så flink til å si at jeg er glad i henne, nei.. Har liksom en sperre der!

[Anonym bruker]

Må bare tilføye noe: da jeg traff henne sist, prøvde jeg å sette fingeren på hva det er som irriterer meg sånn på en vanlig dag... Og i forhold il barnet mitt. Og det er det at hun, min mor, ikke er stille et sekund omtrent, hun avbryter til og med seg selv!

Hun må liksom fylle HVERT et tomrom!

OG så er det det at hun er så OPPE I ANSIKTET på barnet mitt hele tiden! Hun er så voldsom, på et vis.

Når jeg skulle synge en sang for barnet mitt, så må hun stå og danse og vrikke ved siden av, så hun også er "med"?

 

Og om jeg spør barnet om noe, så må hun lene seg over hn for å se svaret.

 

Og oppi ansiktet hele tiden, susse, kose, stryke hår - det blir bare litt vel mye!

 

Og når vi også er sammen med morfar, som er mye optatt og dermed ikke ser barnebarn så ofte som henne, så skal hun liksom kommandere han litt, og korrigere, og oppfører seg som om hun er MOR, på et vis. HUN delegerer ut oppgaver, "kan du ta på lua", "pass på hn, nå går hn der", osv., som egentlig hadde vært naturlig at det isåfall var jeg som sa noe om.

 

Kanskje ting som andre ikke ville reagert på, men for meg er dette over en slags grense, hun beveger seg inne på mitt territorium som mor.

 

Er det noen som skjønner hva jeg mener..?

 

[Anonym bruker]

Kjære deg.

 

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver om ditt forhold til din mor.

 

Etter at jeg selv ble mor har også mye forandret seg i mitt forhold til min mor. Eller rettere sagt, jeg ser ting i et annet perspektiv og fra et annet ståsted.

 

Min mor hadde en tøff oppvekst med en slem mor. Så min mor er en person med lav selvtillit. For å kompensere for den lave selvtilliten er hun utrolig dominant, kontrollerende og til tider svært manipulerende på hjemmebane. Jeg husker lite fra barndommen, men hun har vært mye sint, uforutsigbar og eksploderende. Hele livet har jeg opplevd å ha dårlig samvittighet ovenfor henne fordi hun spiller på disse følelsene hos sine barn, sikkert både kontrollert og ukontrollert.

 

Min mor setter meg straks i skyggen, især blant bekjente og i diverse anledninger. Jeg kjenner meg godt igjen i det at hun kan gå av gårde med barnet for å vise seg fram og at jeg blir stående som en fjott (slik føler jo jeg meg) Hun skal arrangere og stelle i stand, og jeg har aldri arrangert et selskap for mine egne barn. Hun har allerede planlagt slike ting i det jeg kommer på bane. Jeg får ikke bidra med matlaging osv. Lager jeg en kake, spiser hun den gjerne ikke for å demonstrere.

 

Da jeg fikk førstemann kalte hun seg selv mamma ovenfor sønnen min. Det var grusomt, men jeg turte jo ikke si noe. Mine ønsker og valg ovenfor mine barn hva angår mat, rutiner o.l blir åpenlyst ikke respektert og det gjør vondt. Hun kan gjerne ikke svare meg en gang dersom jeg "instruerer" ifb med at sønnen min skal overnatte.

 

Jeg føler meg stadig som et barn. En som ikke strekker til. En mor som ikke vet eller kan bra nok.

 

Problemet mitt også er at jeg ikke kan snakke med min mor om noe. Jeg må gå på glass rundt henne. Sier man noe galt eksploderer situasjonen, hun takler ikke å føle skyld (pga sin egne følelsesmessige problemer) og det ender alltid opp med at barna sitter igjen som de sorte fåra har det først blitt en diskusjon.

 

Hun gjør ofte narr, slenger frekke bemerkninger og bruker ting vi har gjort i tenårene imot oss. Det er grusomt, fordi vi må bare ta det til oss. Ekspempelvis driver hun og skal se så tynn og ung ut, og hun kaster opp mat og gjør det åpenlyst ovenfor sine døtre. Hun kaller min søster for feita o.l.

Hun elsker også negative ting om andre i svigerfamilie, ytterligere familie. Det får henne selv til å føle seg sterkere, og det er jo trist synes jeg,

 

Min mor dominerer og liker å få det på sin måte. Hvis hun føler seg overkjørt kan hun slutte å snakke med meg/oss i flere dager. Late som hun ikke ser oss hvis vi ser hverandre ute osv.

 

Jeg skjønner svært godt den følelsen du har av å være utakknemlig. Jeg sliter stort med dette selv, især den dårlige samvittigheten som har vært grobunn i mitt usikre sinn. Det er på mange måter vanskelig å sette fingeren på følelsene jeg har iforhold til dette. Ofte er det konkrete hendelser som får begeret til å renne over hos meg (men det er jo mannen min som får reaksjonen, ikke henne) Men sannheten er at det er et ubehag, en redsel, en kamp hver dag.

 

Jeg vil ikke annet enn å ha et godt forhold til min mor. Jeg synes fryktelig synd på henne. Det er nok problemet. Jeg velger å gjøre som jeg tror hun vil, og respekterer ikke en gang mine egne ønsker og valg. I frykt for å såre henne og i frykt for å kjenne på følelsene som oppstått hos meg dersom jeg kommer i konfrontasjon med henne.

 

Jeg må minne meg selv på at jeg ikke er 15 år lenger. Men jeg sliter stort iforhold til å sette mine egne grenser og definere meg selv som en person, et voksent menneske og mor.

 

Jeg har hverken råd eller oppfordringer å komme med. Jeg sliter selv med å finne en balanse i forholdet til min mor som ikke påvirker meg i så negativ grad.