har jeg det fælt? eller bare syter jeg?

[lille oscar + bebis]

 

Sitter dagsventende med min andre sønn og kjenner på at livet mitt ble ikke akkurat slik jeg hadde lyst at det skulle bli.

 

Jeg er sammen med en mann som er snill og god, men har mange negative sider med seg. han har måttet lære på den harde måten ganske mange ganger, og har tatt mange naive beslutninger i livet sitt. Det har vært slutt med oss tidligere pga at jeg såg nettopp dette, men ble sammen med han igjen fordi jeg trodde han hadde blitt voksen. Da ble jeg gravid med første, siden har det ballet på seg. Han har rotet seg opp i mye unødvendige inkassoer og betalingsanmerkninger fordi han har lukket øynene for virkeligheten.. Uten å være åpen med meg om det fordi han ville skjerme meg sier han. Det resulterer i at når vi ville ha lån på hus så var de veldig skeptisk i banken pga tillit og vi hadde skikkelig vanskelig med å få det gjennom.

Endelig fikk vi kjøpt drømmehuset som vi skulle pusse opp... så snart vi fikk solgt leiligheten så kunne vi pusse opp og kose oss, men når vi satt på 2 huslån så sier det seg selv at det er trange kår! Vi får ikke solgt, og min samboer presterer å si opp jobben sin. Fordi han er lei, og det gikk dårlig i bedriften da. han hadde fått et muntlig useriøst tilbud fra en annen jobb, det stolte han på. Dette jobbtilbudet trakk seg, så han sitter igjen uten jobb. Går til Nav og spør om han kan søke dagpenger, nei der kan han ikke søke før på nyåret (siste arb dag var 30.11.10), noe som ikke stemte. Han søker på nyåret og får vite at han har 8 ukers karantene på dagpenger, så han får ingenting utbetalt i des, jan, feb! Sier seg selv at med 2 huslån som vi i utgangspunktet ikke kunne betjene, så sliter vi strerkt økonomisk. Jeg må ta hånd om økonomien vår med jernhånd, og fortelle han hva han ikke får kjøpe og sånn... Han gjør det jo ikke selv, sier bare jammen vi må jo unne oss noe??? Jammen, vi har jo ikke penger til å unne oss noe for!

Mannen har ikke fullført utdannelsen sin, så han har i bunn og grunn ikke så mye å stille opp med i jobbsøkingen....Han får avslag på avslag.....

Han sitter hjemme om dagene med meg som er dagsventende og "suller" hele dagen.... orker såvidt å gå tur med hunden! Huset er bomba, og det burde det da ikke være med to voksne hjemme hele dagen??? Føler jeg stamper i ei grøft..... Hadde jeg ikke hatt alle forpliktelsene rundt han hadde jeg gjort det slutt igjen, fordi jeg orker ikke alle ulempene som han fører med seg. Men vi har 1 og snart 2 barn, 1 hund og 2 huslån sammen..... Det er ikke så enkelt!

 

Er det jeg som er stygg og tenker disse tankene? Vet jo at penger ikke er alt og sånn, han er jo lei seg for alt som har skjedd og anger.... men hvor mange ganger skal han gjøre dumme ting som går ut over oss andre i familien?? Jeg har vært kraftig deprimert i dette svangerskapet pga all ustabiliteten... han prøver så godt han kan å støtte og sånn men, det bringer ikke penger i kassa akkurat! Regningene bare siver inn, og vi har bare 1 lønning! hjelp!

[bokormamma]

Dette er da ikke holdbart!

Ok, alle kan ha vanskelige perioder, og jeg vet hvor tøft det er å ha for lite penger og føle at alt vokser en over hodet (min ektemann mistet ALT pga finanskrisen i Storbritannia, og vi kommer til å slite lenge før vi er tilbake på rett kjøl igjen) men da inntar man faktisk ikke en slik passiv holdning. Nei, man biter tennene sammen, gjør de prioriteringene man må gjøre og jobber ræva av seg til ting snur! Mannen din har et ansvar ovenfor både de økonomiske forpliktelsene sine og barna deres! Her må det skjerpings til!

 

Jeg synes ikke du syter! Dette er ikke en situasjon du skal måtte finne deg i og jeg skjønner godt at du har vært mye deprimert, det ville nok jeg vært også. Sett deg ned med ham og snakk rolig om hvor ille situasjonen er. Vær veldig forsiktig med ordvalget og hold deg så nøytral du kan. Ikke fokuser for mye på det negative, men forklar hvordan ståa er, og spør hva DERE kan gjøre med situasjonen. Ikke bruk tid på skyld og ukonstruktive innspill, gå rett fra "dette er situasjonen" til "dette er mulighetene våre". Om det ikke er drømmejobben, må det da være NOE mannen din kan gjøre for å hente inn litt grunker?! Og gjør han noe konstruktivt,. skal du de at selvfølelsen blir litt bedre også. Lykke til!

[prøverigjen:)]

syns ikke du syter og skjønner at det er en fær situasjon å havne i. hadde blitt deprimert selv. han tar jo ikke ansvar. og hvis du syr puter under armene hans tar han enda mindre ansvar. at han ikke enten tar ferdig utdannelsen sin, eller tar seg en "hva som helst" jobb er ytterst kritikkverdig. lider han av noe depresjon eller lite selvfølelse så må han søke hjelp gjennom fastlege og få noe psykologhjelp, da kan kanskje få resten av utdanningen gjennom yrkesrettet attføring hvis han trenger dette. er det ikke noe psykisk eller fysisk galt med han så får han ta seg en jobb som hva som helst. kommer ingen ting godt ut av at han bare setter seg ned å venter. er virkelig deprimerende for deg og for han selv. uff syns synd på deg, håper at du får tuppet han nok i ræva. og at han tar hintet. masse lykke til!!!! klemklem