hvordan takle sorgen av å ha mistet et barn?

[Anonym bruker]

jeg har mistet mitt lille barn. hvordan takle dette? skulle vært ulovelig å overleve barnet sitt..

[Anonym bruker]

Kanskje å melde seg inn i en støttegruppe der man kan møte andre mennesker som har mistst barna sine?

 

 

[Gjest]

Hei

 

Jeg kan ikke si annet enn at jeg har virkelig vondt av deg og det som har skjedd. Ingen kan nok virkelig forstå den sorgen og den kampen du nå må gjennom. Jeg har hørt andre si at livet en dag går videre, om enn ikke helt som før.

Og det gjør det, men ikke nå. Nå må du sørge og stå i det.

 

Håper du har noen som kan hjelpe deg gjennom sorgen.

 

Varm klem

[May-juli07+mai09]

Jeg har ei god venninne som mistet jenta si noen uker etter fødsel. Hun sier at jeg er hennes styrke for jeg er der for henne, hører på alt hun trenger å si og gir god støtte!!

 

Kjempe trist å høre om barnet ditt hvor gammelt ble h*n?

 

Send meg en p.m hvis du trenger enn å skrive til!!

 

Klemmer

[Anonym bruker]

takk for svar. det er veldig vondt å miste barnet sitt.

 

barnet mitt døde rett før fødsel. han var 100% frisk og ingenting galt med han men var noe galt med meg som gjorde at kroppen min ikke klarte å holde på barnet mitt. jeg gråt da pressriene kom og ville ikke presse for ville heller ha pressrier enn å føde et barn som fødes så altfor tidlig. jeg var litt over halvveis i svangerskapet. prøvde å holde igjen pressriene men det klarte jeg ikke, kroppen klarte dessverre bare å presse.. storgråt da jeg kjente at riene var over og han var ute av kroppen. værste jeg har opplevd. rier er ingen smerte i forhold til å miste et barn. hadde heller levd i 80 år med press rier enn å miste barnet mitt.

 

men en ting har jeg fått ut av det, jeg er ikke lengre redd døden for har et håp om å møte barnet mitt igjen. hadde jeg ikke hatt et til barn så hadde jeg tatt livet mitt i håpet om å kanskje få treffe barnet mitt på andre siden.

 

savner han så grusomt. er så trist at han ikke lengre lever. vil jeg treffe han igjen? vet han at han er elsket og savnet? vil jeg noen sinne få holde rundt han og klemme han og få han til å føle seg trygg? blir han tatt godt vare på eller hvordan har han det nå? finnes han eller ikke? huff er så mye i hodet som er så vondt. all denne uvitenheten. og det med at jeg kanskje aldri får møtt barnet mitt er uutholdelig.

 

men jeg har ett barn fra før. barnet mitt som jeg har fra før holder meg levende og jeg har så mye kjærlighet å gi han så skal aldri i verden finne på å dra fra han.

 

har meldt meg inn i en organisasjon for folk med et barn for lite. Men får han jo ikke tilbake. er så fært.. takk for svar. er faktisk veldig deilig å bli hørt og få respons.

[duracellmamma]

Hei.

 

Send meg gjerne en pm hvis du vil snakke .

 

Jeg mistet mine tvillinger i uke 24 for 3 år siden. Ja det har gått lang tid og det er fortsatt vondt.

 

Har ett ordtak som jeg har brukt hele veien.

 

"Man må lære seg å leve med det". Vet ikke om det hjelper så mye men det hjalp meg. Som sagt

 

Send meg gjerne en pm

 

Mange klemmer sendes til deg

[Anonym bruker]

Jeg har også mistet barnet mitt, hun var så altfor syk.Vi mistet henne midtveis i svk. Det var, og er fortsatt forferdelig vondt. Vondt å se at våres drømmer for den lille jenta er knust, at brødrene ikke fikk se søsteren sin. Gråter fortsatt nesten hver dag og klarer ikke alltid å se fremover. Det er ikke mer enn 2 år siden. Det er en gutt på vei nå, og sorgen over å ha mistet vår lille jente er kommet så sterkt tilbake. jeg hadde begynt å få litt av hverdagen tilbake, da vi oppdaget at vi var gravide på nytt. Det var som å bli slått med en sten midt i ansiktet. Må igjen bearbeide sorgen på nytt og samtidlig skulle glede seg over et nytt barn, det er ikke lett.

Jeg kan ikke komme med så mange råd om hva du bør gjøre, men for alt det er verdt, ikke hold sorgen i deg selv, snakk om sorgen din, la de rundt deg få vite hvordan du har det. Du har lov til å gråte. Du kan være med i støttegrupper i regi av sykehuset, noe jeg tror du har fått tilbud om. Jeg ble henvist til psyk. sykepleier etter en stund, fikk gode samtaler med henne. Ellers tar det tid, mye tid dessverre. En dag vil du se fremover igjen, men den kan kjennes så veldig langt borte akkurat nå.

 

en varm klem til deg <3

[Anonym bruker]

Tøfft å lese det som du skriver. Jeg mistet ikke mitt barn, men holdt på å gjøre det. Ufattelig trist at du mistet barnet ditt. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, for disse tankene var i hodet mitt da babyen min var syk.

 

Det som jeg tror på er at barnet lever videre gjennom deg og familien din. Kjærligheten til barnet blir aldri borte. Han vet at han er elsket, og det vil alltid være et bånd. Det er det jeg tror på.

 

Hvis det er noen trøst i dette...du har opplevd noe som har gitt deg en sjanse til å se hva som er viktig i livet ditt. Det er ikke alle foreldre som, så intenset og virkelig, vet hvor sjørt livet er. At man må ta vare på alle dagene og øyeblikkene med barna sine. Du har fått et "nytt redskap" til å fortsette et meningsfylt og lykkelig liv sammen med det andre barnet ditt. Med redskap mener jeg den visdommen du har fått. Føler så med deg nå, sitter her med klump i halsen...håper du får det bedre med sorgen din en dag.

 

Klem fra meg

[Anonym bruker]

tusen tusen takk for svar. for de som ikke skjønte det:

Jeg er anonym 21:43 og HI.

 

Er veldig trist at dere har mistet barna deres men veldig fint å dele tanker med dere, hjelper veldig. Og kjempebra at du ikke mistet barnet dutt 2248, det er jeg glad for!

 

Kunne aldri forestilt meg hvordan det er å miste et barn før jeg gjorde det. Dessverre har vi hatt samme skjebne her, men når det først har skjedd er fint å kunne snakke litt med andre som har opplevd det samme.

 

Tenker på han konstant og klarer ikke være helt glad for jeg har alltid sorgen og savnet og kjærligheten til han i bakhodet, så klarer aldri å få meg til å ha det moro eller være helt glad.

 

dette har nettopp skjedd så er helt råvill etter hva som kan hjelpe men kjenner at det hjelper å få skrevet om det, få høre andres erfaring og å selv bli hørt. en liten terapi for meg her inne

 

takk som tar dere tid til å lese og svare.

 

HI

 

 

[Anonym bruker]

Hei alle sammen!

 

Jeg føler med dere som har mistet et (eller flere) barn, slikt skal jo ikke skje..

 

Sorgen takler man nok på forskjellig vis, men det å ha noen å snakke med, og støttegrupper tror jeg er viktig i bearbeidingen av slike vonde opplevelser..

 

Ville bare nevne noe Lisa Williams sa på et program her for noen uker siden, at barnet ikke får sjel før det fødes..

 

Kan tanken på at barnet før fødsel ikke hadde fått sjel gjøre bearbeidingen av sorgen enklere å leve med?

Det er jo vanskelig å vite hva man skal tro på, men Lisa er jo et anerkjent medium, og kanskje det kan være en mager trøst i det hun sier?

 

Go klem til dere alle fra meg..

[Cat.68]

Hei jeg vet veldig godt hva du går igjennom da jeg opplevd det selv. Vi mistet vår skjønne skatt i uke 24, og det er et sant helvete å gå igjennom sorgens alle faser. Men en ting kan jeg love deg...... Selv om det ikke føles slik ut nå så vil det etterhvert bli lettere, litt om litt, skritt for skritt. For er det noenting som er sikkert så er det det at så lenge jorden går rundt og du puster så går liver fremover, og plutselig en dag står du på andre siden av sorgen og sorgearbeidet. Ikke stress det og la det ta akkurat så lang tid som du trenger.

 

Om du ikke allerede har gjort det så anbefaler jeg deg å melde deg inn på www.englesiden.com Der fikk jeg fantastisk god hjelp og bearbeide dette og snakke med andre som kunne skjønne akkurat hvordan jeg hadde det. Om du vil kan du også sende meg en PM.

 

Masse varme klemmer fra meg.