Min mann velger foreldrene sine foran meg

[Anonym bruker]

Jeg kjenner at jeg har fått nok nå, under hele vårt 15 års lange forhold har min mann støttet sine foreldre istedet for meg. Så jeg føler meg egentlig dum, for jeg har jo visst det hele tiden, men trodd han skulle endre seg.

 

Det som fikk det til å renne over for meg nå er at jeg er gravid 28 uker på vei. Og jeg har lagt mye på meg, og har en stor mage. Begge mine svigerforeldre har kommentert hver eneste gang vi har møttes hvor stor jeg er, om jeg er sikker på at det ikke er to, om jeg vet hvor lite min svigerinne har lagt på seg etc. Min svigerfar har også kalt meg tjukka. Jeg har ikke svart dem, men sagt til min mann at jeg ikke er så glad i disse kommentarene, og at de sårer meg. Greit nok en eller to ganger, men sårende når de må si noe hver eneste gang. I går kom min svigerfar innom oss, og igjen spurte han om jeg var sikker på at det ikke var to der inne. Denne gangen svarte jeg ikke, men min mann sa: DU må ikke si sånn, for da får jeg gjennomgå etterpå....det var hans måte å støtte meg på. Jeg spurte han hvorfor han sa det, for han får ikke gjennomgå, og da sier han det var for å få stoppet faren sin fra å si noe mer.

 

Min mann har en yngre bror, som er favoritt til moren, og hun forskjellsbehandler han og hans barn til fordel for mine. Det har hun gjort siden de ble født, men min mann vil ikke innrømme det. Hun har kjøpt bursdagsgaver til mine på salg, og hun sier selv, jeg fikk det på 70 % salg! Og da kjøpt klær som passer akkurat eller er litt små. Når jeg sier at de kan vi bytte en størrelse opp sier hun at det går ikke hun har kjøpt de for 7 mnd siden på salg, og hvis de ikke passe kan barna til min manns bror få de. Og så har hun kjøpt utedresser og bilstoler på samme bursdag til barna til min bror.

 

Vår familie, og brorens familie bytter på å feire jul og nyttår sammen med foreldrene deres. I år var vi sammen med de i julen, mens broren skulle feire nyttår med de. 3 juledag var begge familiene bedt til foreldrene. På kjøkkenet hvor bare jeg og svigemor var sier hun at hun egentlig ville bare be broren og familien, for hun ville ha en middag bare med de slik som vi hadde på julaften. Jeg ante ikke hva jeg skulle si, for vi begge visste jo at det skulle de nyttår også. Jeg sa det til min mann, men igjen sier han at jeg tolker feil, og at det er ikke ment slik det er sagt.

Min mann sier han ikke støtter meg fordi jeg tolker alt feil, og så jeg lurer på om noen nøytrale kan si litt hva de mener?

Skjønner at det blir vanskelig når det bare bir beskrevet fra en side, men jeg blir glad hvis noen kan prøve.

[Gjest Antarctica]

Huff, huff huff.

Jeg kjenner et par vennlige og skikkelige mennesker som er skilt av de grunnene som du nevner. At mannen ALDRI kan vise seg som mann og sette sin rasistiske, ondskapsfulle og intrigerende far på plass en gang for alle og vise at det er han og kona som er allierte. Alltid endte det med at hun satt aleine oppe på rommet og gråt (når de var på besøk hos svigersene) og etter hvert satt hun der opp med ungene, mens mannen hennes satt i kjøkkenet og jattet med faren og brødrene.

 

Noen ganger gråt hun fordi de sa ting som var stygge og sårende mot henne selv, men veldig ofte var det også hele livssynet og verdensbildet til sv.faren hun ikke klarte å bivåne, f eks at han tyranniserte kona, underkua og latterliggjorde sønnen (hennes egen mann) og kom med uholdbare utsagn som hun ikke ville ungene skulle sitte og høre på ("niggerjævler, jødefaen" osv).

 

Jeg kan ikke hjelpe deg på noe annet vis, enn å råde deg til å få en god lang samtale med mannen din nå. Ikke en evig "krangel" om at din familie er slemmere enn min familie, eller en evig gjentakelse av at "du tolker feil, de mener ikke slik", men at du klarer å formidle på en ny og seriøs måte for mannen din at HAN må trekke opp noen grenser. DERE TO må være en enhet som ingen kan bryte inn i, og når han svarer faren, skal han ikke svare som han gjorde .

 

Hvis han sier " Du må ikke si sånt, da får jeg gjennomgå etterpå" antyder han tvert i mot at "du og jeg er kompiser, så nå må du være grei og ikke skaffe meg trøbbel meg kona". Han gjør DEG til fienden, og dem to til allierte mot deg. Det er illojalt. I stedet blir han nødt til å begynne å ta ditt parti. Han må si "Pass deg sjøl og din egen feite vom" eller "Man fornærmer ikke en dame i mitt hus!"

 

Når moren hans kjøper for små klær (i GAVE??? utrolig!) og siden sier at da kan brorens barn få dem i stedet, er det ikke du, men han som må ta det opp. Han må gå hjem til dem med gaven, og si at dette var for smått, og kan ikke byttes, og at for ungenes del er det sørgelig at de får gaver som de are må gi videre til noen andre unger med en gang, og han må også si at både du og han sjøl er skuffa over at bestemora ikke aner hvor store klær barnebarna faktisk trenger. Hvis det var hensikten å gi brorens barn disse klærne, hadde hun ikke behøvd å gi dem til dere først, det blir bare salt i såret. For som det er nå, har jo dine barn ikke fått noen gave overhodet!

 

Men alt dette må komme fra ham, og han må mene det selv. Kan han ikke det, får dere et konfliktfylt liv, der eneste alternativ for deg er å skjære ned kontakten med dine sv.foreldre til et minimum.