Sutrete, unødvendig innlegg.

[Anonym bruker]

 

Jeg er ikke typen til å skrive sutreinnlegg her inne, og har når jeg tenker etter nesten ikke laget noen nye tråder her inne i det hele tatt...

Ble bare så frustrert nå over noe som antagligvis virker som en filleting, men føler for å lufte det ut og bli ferdig med det...

 

I dag har jeg en relativt stor skoleoppgave å skrive og samboeren min har flere planer, så mamma og pappa sa seg villige til å passe guttungen på 20 måneder til i morgen. De var ikke så gira på å hente, men sa ok siden sambo ikke hadde så mye tid til å kjøre (jeg har ikke lappen). Sambo dro i formiddag for å ta seg en tur på treningssenteret før han skulle møte kompisene sine og dra på dagsutflukt med dem. Og så glemte han mobilen sin i laderen. Moren min kom rett etterpå for å hente gutten, og han sov lur da. Når han våknet satt vi allikevel og skravlet en stund. Så ringte plutselig et ukjent nummer, og når jeg tok den var det sambo som hadde lånt telefon av en eller annen ukjent person på treningssenteret.

Han var superstressa og sa at baggen hans med klærne og nøklene og alt var blitt stjålet og spurte om moren min kunne kjøre meg til han og om jeg kunne ta med jakke og ekstra bukse og ekstranøkkelen til bilen og om vi kunne skyndte oss for han skulle jo møte kompisene snart.

 

Så jeg og moren min heiv oss rundt og fikk på oss og guttungen ytterklær og kjørte avgårde etter gps'en til treningssenteret. Og i bilen bare gråt gutten og jeg ble stressa og irritert på mamma og hun liker ikke så godt å kjøre rundt i byen, men forholdt seg relativt rolig. Vi fant til slutt treningssenteret og hun gikk bak i bilen til gutten som bare gråt og jeg løp inn. Og der var han jo ikke.... Så sjekket jeg mobilen. Masse tapte anrop av et ukjent nummer og en melding fra det samme nummeret. "Avbryt. Baggen funnet. Hilsen XXX". Faen ta altså. Den hadde jeg jo fått før vi begynte å kjøre, men har mobilen på vibrering i veska, og ikke fått det med meg. Så da satte vi oss i bilen igjen og moren min kjørte meg nesten hjem (men ikke opp den lange bakken opp til der vi bor). Ungen begynte igjen å gråte på veien, og jeg måtte si hadet til en lei seg liten guttebass i full fart

 

På vei opp bakken hjem ser jeg på klokka. Nesten to. Ungen har ikke spist siden før luren og da bare en yoghurt med musli. Så da skjønner jeg jo at i kaoset har jeg ikke tenkt over at han må jo være sulten og sitter nå i bilen med en stressa mormor. Det er omtrent 40 minutter kjøretur herfra og hjem til dem.

 

Så nå sitter jeg med elendig samvittighet og irritasjon over at jeg ikke så på mobilen min, for da hadde dette vært helt unødvendig. Da hadde jeg ikke blitt irritert på snille mamma som måtte kjøre rundt mer enn hva hun egentlig skulle, og jeg ville ikke blitt så stressa at jeg glemte å gi lille gutten mat, så han må sitte og gråte med gnagende sult i bilen og mamma må kjøre hjem med det... Uff.

 

Helt unødvendig innlegg dette, følte bare for å få ut litt frustrasjon, og her er det andre som forhåpentligvis skjønner sånne følelser. Nå må jeg komme igang med stor oppgave med dette på samvittigheten og mye dårligere tid enn hva jeg hadde regnet med. Som var ganske lite i første omgang.

 

Dessuten ga jeg mamma vond kaffe. Smakte på den nå og den smaker jo bæsj, så skjønner hvorfor hun ikke drakk opp koppen.

 

Ha en god helg, da, dere ;P