Når man først snakker om selvskading...

[Anonym bruker]

For meg er det noe kroppen trenger, lengter etter...

Den blir avhengig av den fysiske smerten, den eneste smerten som kan gi sjela litt ro. Om ikke så mye, men nok til at man får noen min. fred fra smerten som kommer dypt, dypt innenfra.

 

Den fysiske smerten leder bort oppmerksomheten på den psykiske smerten og gir meg et lite øyeblikk med fred.

 

De fleste forstår nok ikke dette, som jeg leste på det andre innlegget.. Kuttene blir skjult og holdt hemmelig så lenge det lar seg gjøre, det er altså ikke snakk om oppmerksomhet, fjortiss-tøv og emoband. Det er noe man gjør som siste utvei for å klare oss gjennom dagen. Håper NOEN forstår hvertfall.

 

[Anonym bruker]

jeg forstår at noen gjør dette for enn grunn, men jeg klarer likevel ikke å godta at dette virkelig er den eneste utveien...

 

Får du ikke arr??

[Anonym bruker]

Ville du, HI, synes det var greit om barnet ditt skadet seg selv? Ville du klappet han eller henne på skulderen og sagt " Jeg skjønner at dette er noe du trenger og lengter etter. Har du nok plaster?" Eller ville du dratt barnet land og strand rundt etter en bedre løsning?

 

[Anonym bruker]

Jeg har selv sitti i den situasjonen, man tenker ikke på mye annet enn seg selv, man har ikke mye planer om fremtiden. For min del var det for å kjenne noe i det hele tatt, flere år med fortrenging av veldig vonde minner hadde den effekten at jeg rett og slett ikke klarte føle verken glede eller sorg!

 

Hi, skaff deg hjelp, du må få orden på tankene dine på en annen måte, kontroll på et annet plan enn den sysiske smerten du hele tiden har kontroll over!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg veldig godt, HI. Mennesker som selv ikke har erfart det vil aldri forstå... Jeg lover deg at det finnes hjelp. Jeg skar meg i mange år og nå er det seks år siden sist. Og det er virkelig en befrielse å slippe det. Jeg fikk hjelp.Du vet selv når tiden er inne. For meg var det da jeg skar for dypt og holdt på å miste alt.

[Anonym bruker]

00.02: Joda, det finnes disse typene også, men det er en stor del av de som driver med selvskading som aldri sier et ord om det til noen, deriblandt meg. Det var ingen som fikk vite det før etter jeg hadde fått hjelp og blitt ferdig med det! Det er mange steder man kan skade seg selv uten at noen ser det, på puppene, på innsiden av lårene, jeg gikk med småstein i skoene mine, og hadde piggtråd på innsiden av et bandana jeg hadde rundt håndleddet. Helt forferdelig, og nå som jeg er ferdig med det skjønner jeg det nesten ikke selv en gang!

 

Et liv hvor man har kontroll uten å skade seg selv er MYE bedre HI! Ting kan fikses!!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg, men jeg skjønner også hun over her som sier at man ikke ville akseptert at sine barn gjorde det.

Jeg var der selv, hvor det var det eneste som fikk vekk den psykiske smerten og ga meg følelsen av å leve var å kutte meg opp.

 

Etter 7 år som selvskader skjønte jeg at det bare døyvet smerten der å da, men at når den smerten var over så kjente jeg fortsatt det psykiske.

Jeg hadde gått til psykolog lenge som prøvde å få meg til å slutte med selvskading, men det var ikke før jeg innså selv at det ikke ga meg noe at jeg klarte å slutte.

 

Det var vanskelig å virkelig måtte ta tak i problemene, men det gikk! Nå er det fire år siden.

Det går, men det er tungt. Men igjen så er det utrolig deilig når man klarer å slutte med det!

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Og du, 00:12, hadde ikke noe håp om at noen skulle oppdage det selv om du skjulte det? Har en søster som drev med dette og grunnen var et rop om hjelp selv om hun alltid med vilje holdt dette skjult ønsket hun alltid at noen skulle oppdage det. Det var hennes drøm...

 

00:02

[Anonym bruker]

HI beskriver dette som en junkie beskriver dop, som en alkis beskriver alkoholen eller som en tvangsspiser beskriver mat. Alle framviser vel sykdomssymptomer på ett eller annet nivå.

 

Om man bør fortsette fordi man syns det hjelper så godt akkurat i øyeblikket, er vel en annen diskusjon.