Det er så rart

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet på skolen fra jeg var åtte til jeg var 16 år. Slet med dårlig selvtillit i mange år etterpå, tror kanskje det sitter i litt enda. Hadde mange tunge konflikter med faren min mens jeg bodde hjemme, Jeg har opplevd to samlivsbrudd, til tross for at jeg begge gangene gjorde alt som stod i min makt for å redde forholdet. Jeg er alenemor til to, 30 år og enda ikke ferdig utdannet, men gjør det bra på studiet. Jeg har ingen nære venner, har nesten aldri hatt det. Har hatt en ordentlig god venninne, men vi har gradvis mistet kontakten.

 

Broren min er noen år yngre enn meg. Han hadde aldri slike konflikter med faren vår som jeg hadde. Han ble ikke mobbet på skolen, og hadde mange venner. Det har han fremdeles, han kan være sosial når han ønsker det. Han gjør det bra på studiet, får stor anerkjennelse på jobben han har ved siden av, og i den frivillige organisasjonen der han er aktiv. Han er høy, kjekk, atletisk.

 

Det rare er at det er han som sliter med angst og depresjon, og har gjort det i større eller mindre grad hele livet. Det er han som føler at livet er uten innhold, han som har vært innlagt på psykiatrisk, han som ikke klarer å ha et forhold fordi han er redd for nærhet. Han som føler seg som en taper, selv om han i de flestes øyne er en vinner på de fleste punkter i livet. Jeg, som virkelig har følt meg som en taper gang på gang, og antakelig har vært det, også i andres øyne, har aldri hatt noe som kan likne på en depresjon. Jeg har vært trist og fortvilet, men har alltid visst hva som skulle til for at jeg slulle føle det annerledes, har alltid sett i det minste et glimt av lys i tunnellen.

 

 

Jeg synes det er så merkelig at han er den av oss som føler seg ubrukelig. Men det beviser vel bare hvor tilfeldig det er hvem som blir rammet av angst og depresjon, og at tendensene trolig er medfødt. Og ikke minst hvor utrolig forsiktig man skal være med å dømme mennesker som har sliter psykisk. Jeg tror på ingen måte at jeg er sterkere enn broren min. Jeg vet hva det koster ham å stå opp hver morgen, men han gjør det, og han holder en knallhard selvdisiplin for å holde det gående. Men jeg er heldigere enn ham, for jeg har ikke det svarte inne i meg som han har.

[Anonym bruker]

Dette var svært interessant å lese for meg. Jeg kjente meg veldlig igjen i din historie, bare i stedet for å bli mobba ble jeg fryst ut. Ellers har jeg opplevd 2 samlivsbrudd, er alene med to barn og har ikke fullført utdanningen (men er litt yngre enn deg, så satser på å bli ferdig med den før jeg blir 30), null kontakt med faren min og få venner.

 

Men så var det altså broren din som sliter med angst og depresjon, stikk i strid med det man ville anta etter det du forteller. Men som du sier så er det jo noen ganger tilfeldig hvem dette rammer, akkurat som når ikke-røykende atleter får lungekreft i ung alder. Helt tilfeldig.

 

Synes du viser en enorm forståelse for broren din!

 

[Anonym bruker]

Glemte helt å legge til at jeg faktisk har angst og depresjon, så jeg hadde gjetta på at det var du om slet med det av dere søsknene.

 

Ang det å ikke ha venner, har du vært i kontakt med aleneforeldreforeningen?

[Anonym bruker]

Så rart at vi har så like historier! Men fryktelig trist å høre at du sliter med angst og depresjon. Det jeg opplevde på skolen var også i en stor grad utfrysing. De gjorde meg usynlig, overhørte meg når jeg snakket, latterliggjorde meg med blikk og små kommentarer. For meg var denne mobbingen verre enn om de hadde brukt vold.

 

Jeg forstår faktisk ikke hvorfor jeg er så optimistisk, men det er jeg. Jeg tenker alltid at ting skal ordne seg, at det vil bli bedre en gang. Men jeg forstår at det er en gave å klare å tenke slik.

 

Aleneforeldreforeningen har jeg aldri hørt om. Hvordan fungerer det?

 

HI