Ønsker mange svar

[Anonym bruker]

Skal prøve å gjøre innlegget så kort og forståelig som mulig... Min mann har to fra før på 15 og 16 år, og vi har to under 5 år sammen. Det er ca 8-9 år siden det ble slutt mellom han og biomor, og det har vært veldig turbulent det meste av tiden. Nå som barna er så store går info mellom far og barn og derfor har det i det siste gått veldig bra med mye mer samvær enn tidligere. Etter deres samlivsbrudd (de bor nå i to forskjellige land) og 4-5 år etter var det minimalt med samvær. Far forsøkte, og tidvis også jeg, da han ikke orket alle forsøk på psykologisk terror fra mor. Mine mail og spørsmål er blitt ignorert eller vagt svart på. Og vi kom ingen vei. De tok ikke telefonen, svarte ikke på mail etc. Når det i ettertid blir konfrontert med dette, har hun aldri mottatt disse mailene, og de hadde byttet telefonnummere (og de har "selvsagt" informert oss om nye numre...) Dvs alle våre forsøk på kontakt igjennom disse årene blir bortforklart og rettferdiggjort og skylden sendes tilbake til far raskere enn dere kan forestille dere.

De siste årer har det blitt noe bedre , siden barna faktisk VIL besøke oss og ha kontakt. Fortsatt ingen daglig kontakt (mener vi heller ikke), men regelmessig enten via tlf, sms, facebook eller mail, i tillegg til samvær ca. 3 ganger i året. Vi har i løpet av 8 år ALDRI fått informasjon fra mor om hvordan det går med barna. Hun har aldri skrevet om de har det bra, hvordan det går på skolen, hva de gjør på fritiden, vennemessig etc. Nå er det selvfølgelig mindre viktig, siden vi kan skaffe denne informasjonen selv, men det var selvfølgelig vanskelig når det ikke var direkte kontakt mellom oss og barna. For aller første gang siden samlivsbruddet, har hun i dag sendt en mail hvor hun ber om hjelp(!). Den eldste av de to barna beveger seg nemlig i en uønsket retning. Hun kler seg bare i svart eller hvitt, hun ønsker å skifte skole og er generelt mer annerledses enn før. Mor har bekymret seg for dette og kontaktet diverse lærere på skolen, og de er av samme oppfatning om at noe "skjer" med henne. Lærerne og mor har snakket om at manglene farsforbilde kan være en forklaring, og mor sender derfor en mail i dag, hvor hun ber om: At far skal ta mer kontakt med datteren sin siden hun trekker seg mer og mer unna, hun spør også om datteren kan komme hit alene på besøk uten lillesøster, og regelrett spør hun om hjelp til løse problemet.

Jeg blir litt forundret over denne helomvendingen fra mor som aldri har villet involvere far i noe som helst. Ingen informasjon overhodet er gitt, og vi har aldri visst noe om hvordan barna har hatt det, hvordan de har bodd, hva mor arbeider med osv...

Vi er selvfølgelig her for å hjelpe hans første. Vi er villige til å gjøre alt som skulle være nødvendig for at hun skal komme seg på riktig vei (nøyaktig hva mor legger i hennes problemer er foreløpig uklart, men videre informasjon kommer sier hun). Problemet våres er at vi oppfatter dette som at skylden til dette problemet blir tillagt far. "En fraværende far" er uttrykket som blir brukt, og vi føler dette som veldig provoserende, fordi det var slik hun, gjennom gjerninger, ønsket det. Vi har gjennom alle disse årene forsøkt å få til en avtale som alle kunne være fornøyd med, vi ønsket mer samvær etc, men har aldri blitt hørt. Og for å være ærlig er vi litt usikre på hvordan vi skal svare mor i dette tilfellet. SKal vi "hoppe" når hun sier "hopp", og motta direktiver på hvordan dette skal løses, eller kan vi rett og slett legge ved en liten "påminnelse" over at dette ikke kan dreie seg om far som ikke har ønsket kontakt, og at grunnproblemet kan adresseres noen andre enn far. Selvfølgelig er spørsmålet om skyld uvesentlig for barnet (kanskje?), og det er uvesntlig når det gjelder å finne en løsning nå i øyeblikket. Jeg føler bare at mannen min IGJEN blir usedvanlig dårlig behandlet, og ekstremt urettferdig... Det har nå aldri vært annerledes...

Hva hadde dere gjort?

[Anonym bruker]

Tror nok at det ikke er så mye dere/far kan gjøre for sin datter en å være der når hun ønsker kontakt.

 

Hun er 16 år og oppdragelsen er i grunnen ferdig.

Nå er hun på vei til å bli voksen og tøye sine/mors grenser.

 

Det er mange ungdommer som går igjennom en fase der dem kler seg i sort , det som andre ungdommer kaller EMO.

 

Min mann har to barn som bor hos moren og er hos oss 13-14 døgn i måneden.

Begge barna er inne hos PPT for lese og skrivevansker og det er helt greit. I tillegg har det eldste barnet vært meldt opp 2 ganger hos BUP og er der fremdeles. 1 gang for ADHD/psykisk, dette ble avsluttet ingen diagnoser. Går der nå mer for mors del, behandler vil ikke avslutte før mor er konfortabel med det. Det yngste barnet har laget en del lyder, dette barnet fikk mor meldt opp med mistanke om Touretts hos BUP. Avsluttet med ingen diagnose hos dette barnet.Eldste barnet har vært undersøkt fra topp til tå ,med MR og Ultralyd for hode,mage og resten av kroppen. Siste nytt er søvnproblemer og alle syptomene som hun går til helsesøster/lege med, eksisterer ikke når barnet er hos oss. Da er mors forklaring at barnet er så trygg på henne at det tørr å si i fra.

 

Så far har mer enn nok med å springe på kontorer for å få all informasjon, for ingenting får han vite av barnas mor.

 

Har ingen gode råd å komme med, tror ikke at datteren er mottagelig for oppdragelse og rettledning av faren nå.

 

Det jeg har sagt til min mann er at det ikke blir enkelt å skrape opp restene av hans barn spes. det eldste senere om mor får fortsette som hun gjør.

[Anonym bruker]

Til deg rett over meg nå. Mulig dere burde signalisere til lege at denne moren kan ha Munchausen syndrom. Der hun lager barna sine "syke" for selv å få sympati.

[Anonym bruker]

Har lest litt i går om M Syndrom i går.

Fy så skummelt, tror far må ta en grundig samtale med legen når han skal dit.

Er det virkelig mulig at det kan være så galt.

[Anonym bruker]

Slik jeg leser innlegget - mor og far har ikke hatt tett kommunikasjon og samarbeid om barna, noe som ikke er vanlig etter samlivsbrudd, særlig ikke lenge etter bruddet, og så bor mor og far her til og med i forskellige land ! Når det gjelder at mor ikke har vært frempå å gitt far oppdateringer fra barnas dagligliv, så pleier gjerne mors side av historien å være at far ikke har bedt om oppdateringer, kommunikasjonen har vært liten, og dreid seg om andre ting enn barnas dagligliv, men heller om samær, når og hvor lenge etc. Nå har ene barnet, som har blitt ungdom, fått problemer som det er vanskelig å håndtere alene for mor. Mor har tenkt problemene kan skyldes liten kontakt med far, fordi en lærer har foreslått dettte. Da synes jeg at du som stemor bør berømme din manns eks for at hun tar kontakt og nå involverer far i problemene med å takle problemene alene. Far kan hjelpe å løse tenåringsproblemene til barnet sitt, du stemor må droppe å snakke om at far får skylda.

 

Til deg som snakket om Munchenhausen by proxy, dette er en omdiskutert diagnose, ikke alle psykiatere vil godkjenne at fenomenet finne, og forekomsten er i alle fall sært lav. Det allmennleger ser mange ganger i løpet av en vanlig arbeidsdag, er at pasienten er bekymret for symptomer hos seg selv, men det er ingen forklaring å finne, og symptomene går over av seg selv. Barn som ikke har det bra med noe, har ofte vondt i magen etc. Det gjelder de fleste barn tror jeg i løpet av en oppvekst at barnet sliter med noe. Mange foreldre tar barnet med til lege for å sjekke at det ikke er noe fysisk. Munchenhausen betyr at man med vilje forgiftet barnet, ikke at man får barnet undersøkt for vondter.