Bekymret for mannen min (psykiske problemer)

[Anonym bruker]

Han sliter med sosial angst og depresjoner. Han er friskmeldt nå, etter å ha vært sykemeldt en god stund. Han gikk i terapi før, men dEt r mange år siden nå. Han vil ikke i terapi nå, og vil heller ikke prate noe særlig om problemene sine.

Dette sliter både på han og meg. Jeg synes det er vanskelig å leve med. Han har sinnsyke humørsvigninger. Kan være blid i det ene øyeblikket, og i det neste kan han klikke helt for en liten filleting. Går som regel utover meg.. Etter noen timer er han blid og gla igjen, og oppfører seg som om ingenting har hendt, han sier aldri unnskyld, og innrømmer aldri at han overreagerer. Jeg sier ingenting, redd for at han skal klikke på nytt.

 

Han er også av den oppfatning at alle mennesker er dittsekker, og at folk er "ute" etter han. Han jobber ikke nå, sitter bare hjemme hele dagen, og gjør ingenting. Han er redd for å gå ut i jobb igjen, da han er av den oppfatning at folk ikke liker han, og er redd for at folk skal være slemme mot han. Han fungerer dårlig i en del sosiale situasjoner (men ikke med de nærmeste vennene våre), han har alltid piggene ute, og ser etter tegn på at folk misliker han.

 

Han er helt tiltaksløs, orker ikke noenting, verken jobb, studier eller husarbeid. Han flink med ungene, men er ikke så flink til å sette grenser, eller rett og slett si nei.

 

Han klikka på meg ista pga en filleting. Det var noe han hadde sagt at han skulle gjøre, men ikke hadde gjort, jeg spurte hvorfor han ikke hadde gjort det enda, og da klikka han og sa bla at jeg har store problemer.

 

Han har opplevd mye vondt, og har også blitt mobba mye både i barndommen, og i arbeidslivet. Jeg vet han sliter med dette.

 

Kunne skrevet mye mer, men det skal jeg ikke. Måtte bare få det ut. Det er ingen av mine venner eller familie som vet om dette, og jeg har følt ett enormt behov for å prate med noen om det den siste tiden. Var deilig å få det ut.. Hva gjør man når han ikke vil få hjelp?

[Anonym bruker]

Høres ikke ålreit ut i det hele tatt. Mannen min har også slitt med depresjon - men jeg kom frem til at det er begrenset i hvilken grad man kan hjelpe noen som ikke vil hjelpes. Kort fortalt: jeg sluttet med å være "psykologen" hans og krevde at han gikk til terapi. Satte hardt mot hardt, selv om det var tøft. Etter 3 år til samtaler hos psykolog er det blitt mye bedre...

[Anonym bruker]

Da krever man at han får hjelp. Ettersom du er nikkedukke vet han han sikkert ikke selv hvor mye kan ødelegger i forholdet. Du hjelper han mer ved å kreve. Her ville jeg faktisk gått så langt ved å be han ta valget mellom deg/familien eller si net til hjelp.

Dette er ikke noe han klarer å løse selv. Mannen trenger hjelp. Ring fastlege om en time det går sammen til. Be også om samlivsterapi.

Mannen trenger noen som er positiv og oppmuntrer. En som krever at han blir med på trening og som får ut litt energi av en sinnakropp. Ikke vær dumsnill og synst synd på han - hjelp han!

Selv om han ikke vil så må han - slik er bare livet!

[Anonym bruker]

Jeg bor også med en med psykisk lidelse, bipolar har vært nevnt som diagnose for 10 år siden, men den henger litt i løse lufta. Han gikk i behandling og var innlagt den gangen for 10 år siden og levde et type liv med en samboer som ikke krevde "vanlig" oppførsel og hadde ikke krav til normal familieliv. Dermed seilte nok min samboer på toppen av bølgen og lærte seg å takle sykdommen ut fra det.

 

Da vi møttes, jeg med to barn fra tidligere, kjøpte hus sammen og ble gravide var alt igrunn helt topp. Jeg merket ikke stort til sykdommen og den var heller ikke veldig synlig da, selvom jeg visste at det var "noe".

 

Så - når hverdagen vår begynte, med barn, regninger, hus, bygging, mer press på hans jobb og graviditet - og ikke minst krav og forventninger fra meg og ungene om ting som er "normale" i en familie, begynte nedturene. Dette var en ny livsstil for ham og sykdommen slo ut i full blomst. Vi hadde (og ikke lenge siden siste runde heller) noen runder hvor det gikk heftig for seg med krangling på et nivå som jeg aldri har kranglet før - var skikkelig vemmelig. Heldigvis har ikke ungene mine merket NOE.

 

Jeg satte ned foten. Skikkelig. Sa i en god periode (som oftest er morgenen etter en krangel/anfall) at nok var nok. Nå måtte hjelp skaffes, medisiner inntas og ting forandre seg for jeg aksepterte ikke at mine barn skulle vokse opp slik - ei heller den i magen. Jeg spilte mye på hans samvittighet om hva han påtvang meg og mine barn, fortjente vi dette? Ville han ha det sånn? Svaret var nei på alle punkter.

 

Han oppsøkte sitt gamle psykologteam og ble tatt inn som øyeblikkelig hjelp, satt på medisiner og nå jobbes det med ham. Han har fremdeles opp- og nedturer, men det må jeg regne med om diagnosen blir satt skikkelig på ham, håpet mitt er at anfallene skal bli mindre og sjeldnere.

 

Mitt råd til deg er å sette ned foten. Prøv å prat med ham når han er i godhjørnet, sett igang samtalen uten beskyldninger, forklar ham på en forsiktig måte hvordan DU har det i livet nå, at du ikke er lykkelig, at du er redd for ham (for det var jeg) når han har anfallene og at du nå har kommet til et punkt hvor du ikke klarer å leve sånn lenger. Du må ta denne sjansen på å miste ham, men jeg vil tro han vil komme til "fornuft" etterhvert. Har dere barn sammen?

Krev at han tar kontakt med psykolog/psykiater og tar tak i problemene for å bedre alles hverdag og liv. En med psykisk sykdom kan veldig fort bli utrolig egoistisk - du må ikke gå i den fella!

 

Si til ham at du støtter ham, skal være der for ham og elsker ham, hvis han bare vil bidra med sitt tilå forandre situasjonen, for som det er nå fungerer ikke lenger og for hvert sinneanfall han har mot deg så drepre han litt av følelsene dine for ham. Og de følelsene er vanskelig å bygge opp igjen hvis det går for langt. Si at hjelpen må komme NÅ - ellers går det rett utfor.

 

Jeg ønsker deg masse lykke til, vet at veien du går er tung og vanskelig og det enkleste er å bare kaste ham ut og gå videre. Men det er ikke alltid det enkleste er det beste... Du må regne med å jobbe masse, gråte masse, tvile masse - men jeg mener at så lenge du SER at han jobber med saken er det nok til å holde deg gående.

 

Lykke til!!! KLEM

[Anonym bruker]

Viktig at du sier i fra når han får de utbruddene og ikke vik,. Du har rett, det er ikke ok.

 

Si at du kan bli med til fastlegen og så finner dere en psykolog og eller annen behandling.

 

Mannen til en venninde av meg gikk inn i en depresjon/utbrenthet hadde vært sur og sint i månedsvis. han ble sykemeldt og går nå både til coach og psykolog. det fungerer mye bedre nå.

 

mannen din må få noen form for behandling, høres ut som om han fornekter at det er som det er, så lenge han kan.

 

masse lykke til, går nok bra bare han får hjelp til å bli bra:)

[Anonym bruker]

Jeg har levd men en mann som oppførste seg slik selv, han hadde ikke sosial angst da men det viktigste for deg er faktisk at du ikke skal finne deg i slik oppførsel. Om han har problemer MÅ han velge å ta tak i de ikke ta ting utover deg.

 

Min mann hadde også problemer og jeg prøvde å få han til å oppsøke hjelp til å takle både sykdom han hadde og takle ting fra fortiden.

Men han nektet. I lang tid gikk jeg som på eggeskall hjemme for at han ikke skulle bli sint og sette igang med den type oppførsel.

Ble til at man ikke tørte å be han hjelpe til enda jeg var utslitt selv. For da ble han sur. Tørte ikke å si noe til han eller minne han på noe for da ble han sur også videre. Jeg som deg unlot å fortelle familie og venner hvordan ting var. Og han klarte alltid holde en hyggelig posetiv tone når de var rund.

Husker det etterhvert ble slik at jeg ønsket han skulle et steg lengre og slå meg for da ville jeg ha en klar grunn til å gå.

Når jeg sa jeg kom til å ta unga å gå søkte han hjelp men da brukte han det at han gikk hos lege også videre som en grunn til å oppføre seg uspiselig, så han forandret seg ikke. Men da mente han at nå hadde han en grunn til det.

 

Hos oss endte det i brudd, til slutt orket jeg ikke mer. Brøt sammen og lempa ut av meg allt hva jeg følte og hvordan jeg hadde det og ba han dra jeg ville ikke mer.

 

Du må velge å ta vare på deg selv, du må sette krav og ikke la han bruke noe som en unskyldning til å oppføre seg som en idiot ovenfor deg.Eller ikke ta sin del i livet deres med de ansvar og oppgaver dette fører med seg.

Du fortjener bedre en det.

Man kan ikke bruke opp hele seg selv for å jelpe noen og være der for noen som bare gir en dritt tilbake.

 

 

[Anonym bruker]

Det var som å lese om min tidligere samboer og kjæreste. Han var min første og største kjærlighet og jeg elsker han enda. Jeg holdt ikke ut. Orker ikke så mye negativt hele tiden, det gjorde noe med meg også. Han var og er helt herlig når han er i godt humør. Han er flott med ungene. Men å bli trykket ned og hele tiden være den sterke, den som hjelper, og aldri kunne si hva jeg mener hvis han er urimelig for ikke å gjøre han kjip, det orket jeg ikke. Jeg gjorde det slutt for 3 år siden. Vi treffes enda, har felles barn. men kan bare ikke bli sammen med han igjen. Det triste er at jeg elsker han enda, men orker ikke leve med han