Hva tenker dere om dette barnet?

[Anonym bruker]

Det gjelder en jente på 5 år.

 

Hun leker aldri med lekene sine alene. Kan noen perioder i løpet av en dag leke med lekene sammen med søsken. Ellers går det i løpe- slåsseleker. Leker litt mer i bhg, men tror det er mye aktivitet der også. På stranda feks er hun den som løpe rundt istedetfor å lage sandkaker.

 

Hun er veldig bestemt på hvilke klær hun skal ha på seg og blir helt hystersk om noe sitter feil. Man får ikke engang 20 sekunder på seg for å fikse det selvom man sier at man skal det. Hun bare hyler og skriker, og drar av seg det aktuelle klesplagget igjen. Aller helst hadde hun gått med bare en bukse og genser ute selv nå på vinteren.

 

Hvis hun har noe kroppslig som trenger ekstra pleie, feks et "sår" eller tørr hud som må smøres, blir hun helt hysterisk og det er så og si umulig å få gjort.

 

Når vi er ute og går blir hun fort sliten og lei. Hun har vanskelig for å høre etter og skal gjerne klatre på alle snøhauger. Hyler og skriker når vi sier nei (vi prøver alltid å si hvorfor vi må si nei til det, men hun bare hyler og evnt sparker eller slår).

 

Når vi er i butikker eller i byen stikker hun av bare man snur et sekund. Selvom det er veldig mange mennesker der og selv på helt nye steder, forsvinner hun bare bort fra oss hvis hun kjeder seg. Når hun kjeder seg går det ikke an å si at vi må gjøre noe likevel, da må vi bare avbryte det vi gjør og dra hjem feks. Og hun kjeder seg gjerne etter 20 min, så å ha med henne noe sted er vanskelig.

 

Hun er ekstremt rastløs. Hun vil feks heller bli levert i bhg kl 7.15 enn 8.30 om hun får valget (om hun får velge hvilken forelder som skal levere). Likevel vil hun ikke hjem når hun hentes. Hver eneste dag er hentingen et styr. Hun hyler så høyt at halve bhg må høre det.

 

Hun prater bra og har god språkforståelse. Hun er veldig kosete og "avhengig" av nærhet. Vil gjerne kose og klemme hvis vi prater om det å være glad i eller noe slikt.

 

Ellers er hun veldig blid og glad. Ekstremt bestemt og mye sint, men generelt sett en glad tøysejente. Men hun er så vanskelig, og jeg vet ikke hva vi skal gjøre med det. Et av hennes søsken har asperger syndrom, og jeg må innrømme at jeg iblant lurer litt på denne jenta også.... Men jeg vet ikke... Hun er jo samtidig så normal. Kan nevne at hun har vært en veldig bestemt og kosete peson helt siden hun var liten. Da kastet hun seg rett bakover i gulvet når hun ble sint og hylte seg rød i ansiktet.

[Anonym bruker]

Tenker at hun kanskje er litt bortskjemt og litt trassig. Hun vokser det nok av seg

[Anonym bruker]

For å være helt ærlig: min første tanke var: NORMAL 5 ÅRING! hehe.

Har en 5-åring selv og hun er ikke så "vanskelig" akkurat, men vet at det er forskjell i personlighet. Ser ikke noe unormalt i oppførselen til datteren din, men selvfølgelig hvis du ser tegn på Asperger så kan det jo ligge noe i det, siden du har erfaring med det..

[Anonym bruker]

Min første tanke var: dårlig oppdragelse. Rett og slett.

[Anonym bruker]

5 år, hørtes ut som en trassig treåring.. I alle fall etter min erfaring..

[Anonym bruker]

Akkurat det tenker de fleste om diagnosebarn, så det gjør liksom ikke så mye fra eller til med en slik kommentar. Den hjelper meg ikke å forstå om det er en normal 5-åring eller ikke.

 

Jeg selv heller også mest mot at hun er såkalt normal, men alt er så ekstremt med henne. Ekstremt glad, ekstremt sint, ekstremt bestemt, roper ekstremt høyt. Ja, osv...

 

Hi.

[Anonym bruker]

Dette minner mye om min jente som har asperger syndrom da hun var fem år, ja. Det var kanskje ikke det du ville høre... Imidlertid var ikke min jente kosete og ønsket i svært liten grad nærhet. Ellers stemte alt du beskriver på min jente - men min jente har også andre vanskeligheter, så det kan godt være trass også... Vanskelig å si...

[Anonym bruker]

Hi her. Ja, det er vanskelg å si. Kanskje vi burde ta kontakt med noen. Jeg vet ikke helt hva jeg vil høre, føler meg så rådvill ang om dette er noe å ta tak i eller bare la være...

 

Det andre barnet vårt md asperger er ikke kosete i det hele tatt. Det som er litt "merkelig" med datteren er at kosingen er så overdriven på en måte.. Nesten så det iblant kan bli litt for mye av det gode.

 

Ville du fortalt litt mer om din jente? Bare kort om de andre vanskelighetene? Det er nok mer med min tulle også, men dette jeg kommer på nå.

 

Eller forresten, hun er veldig sær i matveien. Ikke fullt så ille som det andre barnet vårt, men hun spiser feks ikke middag, vil bare ha kalde pølser, kalde kjøttboller, kalde fiskekaker etc. Iblant litt grønnsaker, men ikke poteter, ikke saus..

[Anonym bruker]

Får hun noen konsekvenser av det hun gjør?

Virker som det er hun som er sjefen og ikke dere som voksne og da blir det sånn.

Forklar hva hun gjør galt og la henne få en straff som er avtalt på forhånd.

IKKE GI ETTER, det er veldig lett og ta letteste vei ut av en sitvasjon men gjør bare ting tusen ganger værre.

[Anonym bruker]

Kan det tenkes at dette er reaksjoner p det å ha et søsken med diagnose? Som både oppfører seg noe annerledes, samt sikkert får spesiell oppfølging/hensyn? Kan det være at hun også vil bli sett og være spesiell?

Jeg mener ikke at dere ikke gir henne oppmerksomhet altså, men likevel.

Og kanskje litt trass i tillegg?

 

Er søskenet med diagnose eldre eller yngre? Det kan vel også spille inn.

[Anonym bruker]

Hun får ingen direkte straff av å sparke eller slå, annet enn at vi ikke hjelper henne mer (skjer oftest i forbindelse med påkledning). Eller, hvis vi er hjemme så tar vi henne med inn på rommet for å prøve å prate med henne. Hvis hun fortsetter da, så får hun være der inne alene en liten stund. Veldig ofte, eller alltid, så ler hun når hun sparker eller slår. Hun kan være kjempesint og hyle høyt, men akkurat når hun feks har sparket begynner hun å le hysterisk.

 

 

[Anonym bruker]

Dessverre synes jeg dette høres ut som Asperger. Når du i tillegg forteller at hennes søsken er diagnostisert med Asperger, er det en faktor som gjør at du bør utrede henne videre.

Aspergers syndrom er arvelig, og det er ikke uvanlig at flere barn i samme søskenflokk har diagnosen.

 

[Anonym bruker]

jeg tenker bare : Ta det opp med barnehagen.. Og henvisning til PPT. Det er det jeg tenker..

[Anonym bruker]

hi her

 

Dessverre ble det to separate tråder her med samme hi, så det blir å svare litt dobbelt i de begge.

 

Men ja, det kan være en reaksjon. Vi må jo naturligvis ta mye hensyn til det andre barnet, som er et par år eldre enn henne. Det er ikke lett å gi riktig eller nok oppmerksomhet til begge to, det er et punkt vi har slitt endel. Men vi prøver å være flinke til å la datteren delta der hun vil som feks bli med i butikk, lage mat og ellers så spiller vi brettspill med henne, perler etc. Men kanskje ikke like mye som vi egentlig skulle ønsket..

 

Ellers roser vi dem veldig mye, med spesifikk ros så de skal vite konkret hva som var bra med oppførselen. Vi roser ekstremt mye tror jeg sammenlignet med gjennomsnittsforelderen. Der andre tar det for gitt at barna hører etter så gjør ikke våre barn det og vi må rose og oppmuntre dem.

[Anonym bruker]

Hi her..

Man blir så blind som forelder. Kanskje fordi man ikke helt vil se, eller fordi dette er hverdagen vår og den oppleves ikke som "merkelig" før vi virkelig tenker over det. Også er det selvsagt en terskel man må over, for å be om hjelp med barnet sitt. En høy terskel. Selvom vi har vært der før er det jammen like vanskelig denne gangen. Kanskje enda vanskeligere..

[Anonym bruker]

Hi her igjen. vil legge til noe.

 

Når hun feks ikke vil ha på klær har vi prøvd forskjellige strategier. Både tvinge og la henne få erfare selv at hun fryser uten klær. Vel, det lærer hun ikke noe av! Denne vinteren har hun gått hjem i bare strømpebukse og gått til bhg med bare truser under dressen. Fryser? Neida, ikke nok hvertfall. Samboeren henter henne i bhg og han har gitt opp kampen. Hun går ut av bhg uten jakke eller dress, men oftest ombestemmer hu seg fort. Men ikke alltid. Jeg forstår godt at han har gitt opp. Jeg har hentet henne to dager nå og syns det er grusomt!

 

 

[Anonym bruker]

Du lurer på hva jeg tenker, etter å ha lest alle dine innlegg i denne tråden, sitter jeg igjen med et spørsmål.

Er datteren din en asperger som muligens er litt annerledes/mildere enn sitt søsken? Annerledes fordi jeg føler den eldste med diagnose er gutt og mildere fordi dere alt har erfaring.

[Anonym bruker]

Men dere, igjen: Hun er kanskje litt i trassalder, og har et STORESØSKEN med asberger, som det nødvendigvis følger endel hensynstagen med...

JEG tenker (jeg som spurte om det kunne være en reaksjon) at det IKKE trenger å være asberger her!

Men, at et yngre søsken ofte vil kopierer adferd til et eldre, og her også kanskje for å få ekstra oppmerksomhet. Og hun er ikke så gammel at hun ennå ikke nødvendigvis skjønner at det ikke gagner henne å kopiere den større, for henne er det kanskje uansett en hun ser litt opp til, den eldste...

 

Og så ser hun kanskje at det medfølger ekstra hensyn, og vil kanskje også ha denne "goden"-

 

hva tenker du HI, om dette? Jeg tror ikke hun har asberger.

 

[Anonym bruker]

21:43 igjen her.

JEg bare lurer på om dere har snakket med hun på 5 år, om at hennes storesøsken er litt spesiell? Og at dere skjønner at det kan være vanskelig i blandt, og at dere av og til må gjøre spesielle ting for den eldste, men at dere er like glad i yngstejenta deres! Og at hun begynner å li stor nå, osv, at hun må være flink. Men at hun kan si fra om hun syns noe er vanskelig.

 

Og klare grenser fra nå av, gi beskjed om det i en meget klar tone, at nå blir det aldri noe mer tull rundt påkledning osv, og så gjennomfører dere beinhardt fremover. Jeg føler det som om dere må over en slags kneik her, og at det da siden vil bli mye lettere. Men hun trenger nok ennå mer å føle seg sett, tror jeg. Men ikke dillet med.

 

Er så lett å synse seg fram til en diagnose utifra en beskrivelse, men jeg ville nå forsøkt dete først!

 

MAsse lykke til!!!

[Anonym bruker]

Er det en faktisk diagnose, nytter det ikke å oppdra seg "ut av" problemene. Men faste regler og grenser er det aldri galt å ha. Særlig diagnosebarn knytter trygghet til rutinene, i alle fall har jeg fått forklart at mange aspergers-barn og ADHD-barn fungerer bedre dersom en del ting er firkantet.

 

Jeg ville vel ha gjort som forrige taler, men jeg ville også ha bedt om utredning, jeg syns egentlig det hørtes ut som at dere har mange "faresignaler" i atferden hennes.

[Anonym bruker]

HI her

 

Jeg føler nok selv at datteren er veldig sosial i forhold til sønnen. Selvom han også er veldig sosial til å ha asperger. Hun er enda mer sosial. Men så opptrer jo også asperger forskjellig, noen er frempå og andre er mer stille som sønnen.

 

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal tro.. Hun har alltid vært et lettere barn enn sønnen, og er fortsatt det. Til tross for at hun er vanskeligere enn de fleste

Det kan være at datteren er en copycat. Tidligere fikk han endel goder ut av sin oppførsel. Feks at vi hentet ting vi hadde glemt fordi han ble så hysterisk eller at han fikk noe i butikken for å være grei (da fikk selvsag hun også det). Men dette er ca to år siden, jeg kan ikke helt tro at hun husker det. Derimot får vi mye hjelp med sønnen av moren min. Det kan være en gulrot... Alenetid med henne. Nå slutter den ekstrahjelpen fra henne, så da skal jeg legge merke til om datteen endrer seg.

[Anonym bruker]

Høres ut som datteren min da hun var på den alderen. Nå er hun 10 og helt normal, men fortsatt litt dramaqueen

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Nei, selvsagt går det ikke an å oppdra noen ut av en diagnose, jeg mente dette som en måte å skrelle vekk evnt tillært adferd, som hun godt kan ha begynt med pga eldre bror med diagnose!

For så å finne ut om det DA kan være noe mer, evnt diagnose, men jeg tror ikke det trenger å være det!

21.53

[Anonym bruker]

Dette hørtes ut som jenta vår for 2 år siden. Vi fikk skikkelige problemer med adferden hennes som var vanskelig å takle. Vi mistenkte egentlig ikke hverken asperger eller andre ting, men så at det mest sannsynlig kom fra for lite oppmerksomhet. All oppmerksomhet er tross alt oppmerksomhet....selv om det er negativt.

 

Vi har også et yngre barn som er under syndromutredning og som krever enormt mye hjelp og oppmerksomhet. Det gjør at vi hele tiden må være 2 voksne hvis eldstemann skal få noe oppmerksomhet eller hjelp....og det er ikke alltid mulig. Vi så det gikk helt feil vei med adferden hennes og familien holdt på å splittes pga mye frustrasjon.

 

Det vi gjorde, var å ta tak i det som var hovedproblemet: Et barn hadde behov for oss mesteparten av tiden og det gjorde det andre barnet tilsidesatt og frustrert.

 

Vi søkte kommunen om avlastning og forklarte situasjonen, jeg reduserte stillingen min fra 100% til 80% (en dag fri i uken). Nå har vi hatt avlastning en stund og jeg har arbeidet redusert i snart 1 år. Hele familiesituasjonen er blitt mye bedre. Adferden til jenta vår har forandret seg fra natt itl dag :-) Hun får være hjemme med meg 1 dag i uken der hun får hele og fulle oppmerksomheten og vi gjør ting som vi ellers ikke har mulighet til.

Det var et vanskelig valg å levere fra oss yngstemann på avlastning, men det har rett og slett reddet familien vår og han har det også mye bedre nå. Vi har fått privatavlastning 1 helg i måneden og han stortrives der.

 

Det å ha et barn som har ekstra behov kan være veldig belastende for en familie, det gjelder å finne løsninger som fungerer for familien.

 

Håper dere finner ut hva som gjør at hun har denne adferden og at dere finner en god løsning.

[Anonym bruker]

Takk for fint svar!

 

Vi har prøvd avlastning, men det eneste de tilbyr her er kommunal avlastning i bolig. Det passet ikke for vår sønn. Det blir da ca tre-fire-fem forskjellige personal på en ettermiddag-natt-morgen. Og kanskje noen andre igjen neste gang han kommer. Han trivdes der, men fikk helt angst for den overnattingen. Så vi valgte å droppe det.

 

Jeg jobber allerede 75% og har en fridag i uken. Tidligere i høst hadde jeg og datteren denne dagen sammen, men hun var så rastløs, ville bare i bhg for å leke med venner. Hun ble da ganske sur uansett hva vi fant på. Maste bare om å hente bror eller leke med venner. Kanskje prøver jeg igjen om noen uker, men da var min tiltenkte fantastiske dag sammen noe helt annet enn hun ønsket.

 

Likevel, mangel på oppmerksomhet kan det være. Uten tvil. Vi prøver å tenke på det i hverdagen, men selvom vi tenker på det strekker ikke alltid energien til. Men vi skal prøve å bli enda mer bevisste.