Er det ALLTID tanker som teller? (gaver)

[Anonym bruker]

Ble inspirert av tråden på skravle, om hun som alltid fikk så upersonlige (og kjipe?) gaver fra venninnen, mens hun selv var veldig opptatt av å finne noe som hun visste ble godt mottatt.

Er det da tanken om at hun faktisk gadd bruke penger/tid på venninnen som teller, eller er det selve gaven som teller?

Er det i det hele tatt lov å synes at en gave er kjip? (og da snakker jeg ikke nødvendigvis om billig).

Synes virkelig alle at "det er tanken som teller"?

 

Hvis du gir mannen din med kompis en langhelg til england for å se favorittfotballaget spille, er de da lov å bli skuffet om du får en kjøkkenmaskin/elektrisk fotmassasje/popkornmaskin/treningsdress/onepiece (du ikke trengte eller ønsket deg) til din fødselsdag?

 

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke alltid det holder med "tanken". Forskjellsbehandling, for eksempel, er ikke greit. Så når besteforeldrene gir et speilreflekskamera til 5-6000 til det ene barnebarnet og 2000 til det andre i konfirmasjonsgave det samme året, så er det ikke greit.

[Anonym bruker]

Jeg er den i venninnegjengen som alltid får en upersonlig spleisegave, type rutet duk eller en ordinær lysestake. På et eller annet vis har de fått med seg at jeg alltid bytter det jeg ikke liker, så det er kanskje derfor - evt det at jeg har bursdag på en tid av året som er travel for alle. Vi er en stor venninnegjeng og jeg merker at jeg blir sur når de andre får f.eks smykker og saker til egenpleie, men jeg håper de ikke merker det eller at jeg virker utakknemlig for duken (selv om jeg er det). Sånn sett mener jeg nok at det ikke er lov å synes at en gave er kjip ;-)

[Anonym bruker]

Jeg syns det er så deilig at jeg allerede i tenårene bestemte meg for å ikke kjøpe gaver til venner eller venners barn.

Jeg sier bare at jeg kun kjøper jule og bursdagsgave til familien.

 

 

 

Jeg vil nå si. Hvor er tanken om ene får gave til 5000 kr og andre til 2000 kr.

Ikke noen gode tanker i alle fall.

 

[Gjest Antarctica]

Jeg syns folk generelt ikke skal gi gaver fordi de "må", for da blir det som regel upersonlig. Gaver og oppmerksomheter skal man gi fordi man vil og fordi man bryr seg om vedkommende. Å handle inn i stort og gi mange venninner samme gave liksom, det beviser jo bare at man har råd, men ikke egentlig bryr seg. (Får jeg onepiece av kjæresten, forteller han meg at jeg er totalt fremmed for ham og at han ikke kjenner meg i det hele tatt!)

 

Å kjøpe seg fri fra å vise omtanke er genrelt kjipt, uansett om mottakeren er en venninne, kjæreste eller et barn. Vi kjenner alle de foreldrene som ikke gidder lese for ungene, dra sammen med dem på ski eller finne på noe som ungene liker å gjøre, men som er "populære" i nabolaget fordi barna deres bestikkes med symbolgaver som store spillekonsoller og alle de nyeste spillene, store godteposer eller pengesummer slik at kompisene trekkes dit osv... Det er jo bare tragisk, ikke sant?

 

Jeg ble også sjokkert da jeg var i en 40-årsdag og jubilanten fikk tohundrelapper og femhundrelapper av folk som ikke hadde funnet på en gave. Er vi konfirmanter, liksom, som sparer til slalåmutstyr??? Hvis jeg får pengesedler på min 40-årsdag gir jeg dem tilbake, og sier til gjesten at jeg hadde tenkt å spandere maten, de trenger ikke spleise i dag...

 

Min eldste sønn fikk penger i julegave av faren da han var 9 og 10 år, helt til jeg ringte og sa at dette måtte ta slutt. Han var da 11 og i ferd med å bli lat - gir man en 11-åring 1500 kr til jul, vil han jo aldri gidde å f eks gjøre en småobb for meg eller bestefaren, sitte barnevakt, pante flasker eller noe lignende. Dette burde faren selv vite, sa jeg, som var aktiv om bord i farfars båt da han var 13-14 og tjente egne penger!

(

Nå ringes vi og diskuterer gavene, eller jeg hinter om hva han ønsker seg, og enten kjøper faren noe i den duren, eller han sender meg penger så jeg kan kjøpe og pakke det inn. Akebrettet og speiderkniven ble mottatt med mye større glede enn pengesummene i alle fall!)

[Anonym bruker]

Min 11-åring får også penger til jul, av grandtanter- og onkler. Jeg setter dem glatt i banken, hun vet at det ikke en gang er noe å diskutere. Hvis hun vil kjøpe noe spesielt, blir vi enige om å ta ut penger. Til daglig har hun kun ukelønna, som hun får for å gjøre småjobber.

[Anonym bruker]

Pashla sa vel det jeg mener....

[Tokatter_USA]

Bare hvis det er en tanke som faktisk teller. Uttrykket er misbrukt, meningen er at man forstår at giveren brukte mye omtanke i valg av gave, men bomma litt - eller totalt.

Når giveren ikke har tenkt i det hele tatt, er det ingen tanke som teller.

[Gjest Filifjonka]

Helt enig med Tokatter_USA. Noen ganger har faktisk ikke folk giddet å tenke på mottaker og da kan man ikke si at tanken teller. Det må være et minimum av omtanke i gaven...

[Anonym bruker]

Uttrykket "det er tanken som teller" blir etter min mening veldig ofte misbrukt av dem som faktisk ikke er villige til å bruke mye hverken tankevirksomhet eller penger på gaven. For mange virker det som om dette forsvarer at bare de gir en eller annen oppmerksomhet så er de veldig snille uansett hvor lite gaven har kostet dem og hvor lite tankevirksomhet de har lakt ned i å finne noe mottageren trenger eller ønsker seg.

 

En ny kjøkkenmaskin kan være en flott gave til en som faktisk ønsker seg det. Da jeg var 18 fikk jeg for eksempel middagstalerkner i gave fra min far. Det var en gave jeg satte voldsomt pris på. Den ble gitt med tanke på at jeg snart skulle flytte hjemmefra og bekreftet et valg jeg hadde tatt. Selv om de ikke kostet så mye viste de at selv om min far ikke ønsket at jeg skulle flytte respekterte han mit valg. Da var det virkelig "tanken som talte". Om jeg derimot i dag skulle fått vanlige middagstalerkner av min mann ville jeg ikke satt pris på det. Det ville ikke egentlig vært en gave til meg, men bare noe fammilien trengte som ble pakket inn. Tanken bak en slik gave hadde ikke vært noe å skryte av.

 

Noen ganger er det også vesentlig for mottageren hvor mye man får. Hvor tingene kommerfra og hvorfor de blir gitt betyr lite hvis vi snakker om u-hjelp ol.

[Anonym bruker]

Når jeg fyller år eller har morsdag ønsker jeg meg i alle fall ikke et liksompersonlig kort med de ferdigtrykte ordene "Hva er en Søster? En du alltid kan komme til. Hun er deg kjær, hun står deg nær..." etc. Eller det samme kortet med ordet Mor eller Venninne i stedet. Da vil jeg tusen ganger heller ha en personlig, ekte hilsen skrevet med hjertet på baksiden av en serviett.