Hadde begge døtrene mine blitt tenåringsmødre hadde jeg vært flau, og skuffet over egen barneoppdragelse...

[Anonym bruker]

Muligens litt inspirert av Unge mødre her, men... Den familien der virker hakket kortere enn menigmann.

Heldigvis har jeg bare en datter enda, hehe:p

 

Jada, jeg veeeeet at jeg kanskje kaster stein i glasshus!

[Anonym bruker]

Du kaster nok stein i glasshus, ja.

 

Moren min var ikke akkurat overlykkelig da jeg fikk barn som 20-åring hun heller, men det betyr ikke nødvendigvis at det lyser white trash hverken av meg eller henne..

[Gjest]

Så, så. Det går nok fint

[Anonym bruker]

Uhell kan skje.. selv den beste, og om det hadde skjedd hadde jeg syntes du var en "så som så mor" om reaksjonen din hadde vært flauhet.

[Anonym bruker]

De unge foreldrene jeg sitter her og ser på syntes det var så flott da den 16 år gamle søsteren fikk barn at de følte det var på tide å få et barn de også. Og i tillegg bor alle under samme tak, både baby, ungdommer, kjærester, besteforeldre og andre søsken.

 

Arrester meg gjerne om jeg tar feil, for det håper jeg nesten at jeg gjør!

SELVSAGT hadde jeg støttet barna mine uansett, men er de voksne nok til å bestemme seg for å få barn er de jammen voksne nok til å flytte hjemmefra også vel?

[Anonym bruker]

Oida.

Ja, da er jeg enig med deg.

 

Hilsen hun som fikk barn som 20-åring.

Ingen storfamilie her!

[Anonym bruker]

det synes jeg egentlig blir litt feil å si.... (jeg ble gravid som 16 åring , ja...) men det har da IKKE noe med foreldre eller oppdragelse å gjøre.

 

i mitt tilfelle da, så var jeg virkelig et englebarn , men kjempegode karakterer på skolen! men jeg ble gravid, og valgte å ikke ta abort ... og man skal bli ROST for det, ikke få stygge blikk og komentarer slengt etter deg hele tiden....!

 

glad jeg valgte som jeg gjorde, har nå 2 herlige jenter....

 

og hvis de skulle blitt gravid i en ung alder hadde vi støttet dem UANSETT hva de hadde valgt. slik som våre foreldre gjorde

 

[Anonym bruker]

Nja.. Hadde datteren min blitt mor som 16 åring, hadde jeg nok tilbydt henne å bo hjemme så lenge hun følte for det. Kan være greit med litt avlastning for en 16 åring også

Hun burde tross alt tenke på skolegangen i tillegg.

[Anonym bruker]

Hvis barnet mitt hadde som følge av en tenåringsgraviditet levd på sosialen, OS og barnebidrag, så hadde jeg vært skuffet,...(da snakker jeg ikke om en kort periode)

 

Hadde hun skaffet seg en utdannelse, og komt seg opp og frem, så hadde både jeg og barnet hennes vært stolt,...

[Anonym bruker]

Min søster ble gravid som 19-åring, men rakk da å bli 20 før hun fødte.

Ett år senere ble jeg mamma, i en alder av 17.

Det er nok min søster som fikk flest begrensninger, som måtte bytte jobb, flytte og endre livet litt veldig.

Jeg lever som før, mens jeg går på skolen, jobber, er sosial og alt.

Får knallgode karakterer på skolen, og har høye ambisjoner. (Jeg er knallsta, så jeg skal virkelig klare å få til det jeg vil!)

 

Her jeg bor er vi en god del unge mødre, og jeg blir oppgitt over det hele. De fleste har gitt opp utdannelsen, bruker overgangsstønaden på fyll osv..

 

Jeg tror for min del at kritikken mot unge mødre har hjelpt meg til å kjempe mot alt jeg vil her i livet..

Jeg tror jeg klarer å vise på en fin måte at ikke alle unge mødre er av den oppfatningen de fleste andre sitter med..

[Anonym bruker]

Det har slett ikke noe med oppdragelse å gjøre. Noen ganger er det rett og slett et spørsmål om etikk som avgjør om man blir tenåringsmor eller ikke.

 

Jeg vokste opp i en akademikerfamilie, og det var aldri tvil om at jeg også skulle gå den veien. 17 år gammel fikk jeg min første kjæreste, og skaffet p-piller. Fikk en del blødninger av dem, så byttet merke flere ganger. Noe må ha gått galt i overgangen fra ett pillemerke til et annet, for 18 år gammel var jeg plutselig gravid. Og uansett hvor veloppdratt fremtidsrettet jeg var, så var tanken på abort helt umulig for meg. Jeg hadde ikke ønsket å bli gravid, jeg hadde gjort det jeg kunne for å unngå det - men da det allikevel skjedde, føltes det totalt umulig å skulle avbryte det. Jeg beholdt, og ble mamma 19 år gammel. Siden gjennomførte jeg studienesom småbarnsmor, og har i dag en mastergrad. Jeg er gift med faren til barnet, som er 10 år nå, og vi har nå fått barn nummer to.

 

Jeg kan overhodet ikke se hvordan noe av det som skjedde kunne vært unngått med oppdragelse.

[Anonym bruker]

Det samme tenker jeg... Jeg har to fettere (de er brødre) som ble fedre da de var henholdsvis 19 og 20 år. I dag tar de ikke ansvar for ungene sine, samvær skjer kun med min tante og onkel, altså ungenes besteforeldre. Fetterne mine har flyttet til en annen kant av landet og ser ungene sine maks 1 gang pr år. Noe tragisk! Hadde jeg vært min tante (og onkel), hadde jeg følt meg totalt mislykket som forelder og oppdrager. Tenker det er derfor de nå kompenserer ved å ta vare på barnebarna så godt det lar seg gjøre.

[Anonym bruker]

21.26 :

 

man trenger ikke å ha gitt opp utdannelsen... når man er så ung er det ikke noe i veien med å utsette den!!!

 

Jeg har ALLTID villet bli politi... (har en del politi i min familie) . men etter jeg har fått mine 2 barn har jeg ombestemt meg, og vil heller jobbe i helsesektoren .

 

og denne "pausen" fra skole og utdannelse har gjort meg godt

jeg ser virkelig frem til å kunne reise på skole og bli det jeg VIL.

vi lever godt på bare min forlovede sin inntekt selv med stor enebolig og bil....

[Anonym bruker]

Sånn bare for å si det, hun er ikke datteren hennes, det er sønnen som venter barn med denne jenta og hun har flyttet inn til han.

 

Så dette er svigerdatteren hennes.

 

 

[Anonym bruker]

21.33 :

 

eeeh, er du seriøs når du sier det siste der med at det er derfor de nå kompenserer ved å ta vare på barnebarna så godt det lar seg gjøre??

 

kan det ikke være at de er GLAD i dem og vil ha kontakt?

[Anonym bruker]

Klart de er glade i dem, men det er helt klart et krav fra ungenes mødre at noen i den andre familien tar sin del av alt (noe jeg ser som en selvfølge, skjønner mødrene fullstendig). Når fetterne mine har meldt seg ut, overtar foreldrene deres dette ansvaret. Dette mener jeg de ikke burde ha gjort i så stor grad! De burde heller slutte å kompensere for sønnenes elendige oppførsel og begynt å stille noen krav til dem. Tante og onkel er over 60 - det kan ikke alltid være like lett å ha småunger annenhver helg....

[Anonym bruker]

hmm, glad jeg har gutt??

 

Men fra spøk til revolver: jeg var student når jeg ble mamma, nøye planlagt med min kjære som jeg hadde vært sammen med i mange år og som bodde sammen med meg i en studentleilighet. Vi har klart oss finfint, selvom jeg i noen tilfeller havner i "ung mor" kategorien. Så det trenger ikke å være så galt.

 

 

MEN, det er STOR forskjell på ung mor, og tenåringsmor! Sistnevnte burde virkelig være noe som tilhører sjeldenheten... Er man under 18-19 år, så er det vanskelig å bli mor og i tillegg få en karriere. Barn krever masse tid, energi og ikke minst penger. Jeg er SJELEGLAD for at jeg kun hadde et år igjen av studiene når jeg fikk barn, for så veldig mye lenger hadde jeg ikke orket med et barn med klumpfot og astmatiske tendenser....

 

Det er et faktum at barn kan bli født med skader eller sykdommer, uansett hvor sunn og flink man er. Og tilogmed et så lite filleproblem som klumpfot gjorde oss helt utslitt :/ Og når astmaen kom krypende hver gang ungen ble forkjølt, så ble det lite søvn og mange tårer fra både mor og barn... Det er ikke lett å sjonglere skolegang som inneholder lekser, prøver, eksamener og felturer osv når man ikke får sove om natta! Selvom jobb er slit uten like, så er det heldigvis noe man kan legge fra seg etter endt arbeidsdag, det kan man ikke med studier eller skole....

[Anonym bruker]

Er vel bare den datteren (til mor i huset der) som har fått barn..-og nå venter dama til broren unge..!

 

(Men ja, er enig med deg..)