Jeg vil ha eksen tilbake. Han mener jeg må forandre meg først.

[Anonym bruker]

Det ble slutt mellom meg og eksen for ca et halvt år siden. Etter vi flyttet fra hverandre har kontakten alltid vært der, og vi har trefftes. Veldig gode venner. Jeg er svak for ham, og ønsker han tilbake.

 

Jeg sliter en del med vinterdepresjon, og mistet litt kontoll over livet mitt like før det ble slutt mellom oss. Jeg la så og si alt ansvar over på han. Etter bruddet ble ting verre og jeg ble mer deprimert. Etter bruddet har jeg fortsatt lagt masse av ansvaret over på ham, ettersom jeg ikke har maktet noe og har hadd null energi. Jeg har blitt lite selvstendig, og har på en måte gidd faen i det meste. Ønsker jo såklart ikke å ha det slik, men slik er det akkurat nå. En vond sirkel jeg vil ut av.

 

Eksen er veldig hjelpsom og snill med meg. Helt utrolig at han har holdt ut. Han sier han vil hjelpe meg, og hjelpe meg tilbake til den jeg egentlig er. Eksen har fått gjennomgått masse tårer fra min side, da det er alltid han jeg støtter meg selv til når noe er galt eller ikke. Tankegangen min har blitt veldig negativ, og jeg tenker alltid det verste - uansett hva det skulle være.

 

Han vil ikke ha meg slik jeg er nå, noe jeg egentlig forstår godt. Jeg har gravd min egen grav, og er ikke særlig godt selskap når jeg er den depresive personen jeg er nå. Han vet ikke hvordan fremtiden blir, men han håper ting kan ordne seg mellom oss og han er veldig glad i meg. (Hadde han ikke vært glad i meg, så hadde han ikke orket å hjelpe meg slik han gjør, sier han) Jeg klarer heller ikke helt å stole på han, men jeg har generelt problemer med å stole på folk. Han har et hjerte av gull, og ønsker ingen vondt. Men hva om han likevel går bak ryggen på meg?

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette. Han mener jeg må bli "frisk" og få orden på livet mitt før vi KANSKJE kan bli sammen igjen. Skal vi fortsette slik som dette? Eller bør jeg bare prøve å glemme han? Er så redd for å bli skikkelig såret. Mulig vi bare gjør ting vondt verre på denne måten. Kan jeg ta han på ordet når han sier han er glad i meg, og kansje det kan bli oss igjen når jeg blir "frisk"?

 

 

Dette ble vel en smule langt og dårlig forklart.

 

[Gjest Antarctica]

Å være i nær relasjon til en psykisk syk, enten det er kjæreste, bror eller forelder, er "smittsomt". Også den friske blir påvirket av det.

 

Han gjør rett i å ta ansvar for sin egen psykiske helse. Han kunne ha vært en støtte, men det er ingen vits i at noen ofrer seg.

 

Lev ditt liv, gled deg over det du kan og prøv å finne et godt liv. Så får du også en kjæreste som vil ha deg og den du er.

[Anonym bruker]

Jobber du for å få det bedre med deg selv, eller henger du bare over x-en og lar han ta ansvar for deg?

Får du behandling for depresjonen din?

Ta tak i livet ditt!

Du må lære deg å stå på egne ben og bli glad i deg selv og livet så du kan ha noe å gi til en mann.

Et forhold der den ene bærer den andre er dømt til å mislykkes.

[Anonym bruker]

Jeg får klar beskjed fra mannen min når depressjonen setter inn. Hver gang.

 

Vi er gift så han kan ikke "bare stikke". Og, da er det faktisk min jobb og holde meg på beina, så jeg er til og leve med.

 

Det er fryktelig tungt innimellom, og jeg faller nedi hullet mitt med jevne mellomrom, men jeg må bare ta meg sammen, for han fortjener ikke en kone som bare ligger på sofaen og vil ingenting, ikke gjør noenting, ikke sier noenting.

 

For deg, nå, så vil jeg anbefale at du jobber mot å være selvstendig. Klare og stå på egne ben, selv når det er helt forj*vlig. Ikke tenk på eks oppi alt dette her. Så klart vil han nok sikkert se på deg med litt nye øyner hvis du klarer og komme deg opp uten han som støtte, men målet må være og gjøre dette for degselv. Ikke han.

 

Det er ok og få låne en skulder innimellom, men du må tåle og høre, og han må tåle og si ifra når nok er nok. Det er vanskelig og se det selv hvor negativ en er...depressjonsboblen er virkelig hard og se ut ifra. Det er derfor det er viktig og ha noen som kan gi deg en liten puff bak, når du har lullet deg for langt inn i selvmedlidenheten...og det uten at du tar det til deg og blir enda mere inni degselv.

 

...depresjon og forhold (ekser eller ikke) er vanskelig. Man forventer at man blir støttet men man må jobbe hardt for at man skal fortjene den støtten også. Hør på eksen din. Jobb med degselv, og ta det derifra når du er stablet litt bedre på beina.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg kunne vel ha jobbet hardere selv. Føler jeg har gitt opp absolutt alt. Er veldig lett å henge over eksen og la ham ta ansvar. Burde vel komme meg på egne bein igjen!

 

Tusen takk for kloke ord, alle sammen. Jeg skal ta de med meg og jobbe hardt for å komme tilbake til meg selv igjen. Men sirkelen har blitt så vanskelig å komme ut av, og hullet er dypt.

 

HI