Jeg er diagnostisert med bipolar lidelse

[Anonym bruker]

Og ingen jeg kjenner, inkludert familie trodde meg. Det hadde de aldri trodd. Så lenge jeg tar en tablettt om morgenen har jeg det flott. Uten tabletten vil jeg på sikt bli mer nedstemt og depressiv. Men ikke verre enn at jeg kan skjule det for omverdenen.

 

Så hvorfor gjør denne psykiske lidelsen meg uegnet som partner?

[Gjest]

Ikke hvis du er flink til å ta pilla di Bestefar og bestemor var stort sett lykkelige sammen til tross for at han var "manisk-depressiv" ... men det var visst slitsomt når han droppet medisinene i perioder.

[Tante Blås Squaw]

Ikke ta alt du leser her inne personlig )

 

 

[Anonym bruker]

nå har jeg type 2, så jeg er aldri manisk

[Anonym bruker]

Tror nok de fleste forbinder psykisk sykdom med "klin gærne" ustabile folk. Veldig mange av oss har psykisk sykdom som ikke hindrer oss i å være gode, velfungerende mennesker. Og i tillegg synes det ikke utad hvordan vi har det på innsiden. Til syvende og sist kommer det vel an på hva slags person man er, om man tar vare på andre og er omsorgsfull. Dette er ihvertfall egenskaper jeg ønsker fra en eventuell partner, bipolar eller ei

[Anonym bruker]

Søsteren min har også bipolar lidelse type 2.

Hun er lykkelig gift med en mann som elsker henne og de har det godt sammen. De har også 5 veltilpassede barn som nå er tenåringer +++ og det har absolutt ikke påvirket de negativt.

 

Selv om jeg aldri hadde tenkt tanken på at hun kunne ha denne sykdommen ble jeg ikke overrasket da da hun fikk diagnosen. Da var det lett og tenke tilbake og se at ja det og det og det stemmer med diagnosen.

 

 

[Anonym bruker]

Ja altså, det er jo milevis mellom bipolar 1 og 2!!