Jeg tenker ALT eller ingenting! Snylter.. ja kanskje?

[Anonym bruker]

Jeg går hjemme. Når jeg er i jobb, en skikkelig dritjobb blir jeg deppa, rett og slett veldig deppa.

 

Tanken på å arbeide som flittige små maur for å tjene et par-tre tusen ekstra i mnd er helt uaktuelt. Vet det høres skikkelig idiotisk og "latsabbisk" ut. Jobbe dag ut og dag inn.. nei takk!

 

Jeg venter heller på noe litt større.. jeg har sådd mine frø her og der som så smått har begynt å spire. Noen prosjekter jeg håper å kan lykkes med. Som faktisk ser ut til at kan lykkes. Derfor venter jeg heller, går hjemme med barn og er lykkelig, til jeg eventuelt "slår igjennom", før jeg starter arbeide.

 

Jeg blir rett og slett superdeppa av å ha en "meningsløs" jobb.

 

Jeg studerer litt utenom, er nysgjerrig og ser verden fra et helt annet perspektiv enn andre føler jeg. Som om jeg er over jordkloden og analyserer og ser på forskjellige samfunn.. Hehe Smågal? noen andre der ute med samme livssituasjon?

[Himmel og hav]

Du høres mer ut som en drømmer. En som istedenfor å forholde seg til det livet som er her og nå, svever i framtiden et sted med en haug mer eller mindre realistiske planer men sørgelig lite konkret. Du venter på et "gjennombrudd". Alle som har drevet det til noe i denne verden kan fortelle deg at de begynte på bunnen og at suksessen har kommet ved hardt arbeide, ikke ved å så noen frø og vente.

 

Om den jobben du er i virker meningsløs, så er det fordi du velger at den skal være det. Om du vil så kan du finne mening i den, men det krever at du går inn for det og ikke har hodet ditt i noe diffust i framtida et sted. Å drømme er en fin ting, men om man vil at drømmer skal bli sanne, så må man jobbe for det.

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Helt enig:)

 

Men jeg har faktisk jobbet (litt) hardt for noen av prosjektene.

 

Men jeg er helt enig.. jeg er en drømmer. Vanskelig å slå seg i panna og bli realist merker jeg.. =/

[Anonym bruker]

Vel, jeg blir også deppa av å jobbe.Gjør det så lite jeg kan...Men gjør det av ren plikt og null glede. Ser på det å jobbe som et nødvendig onde. Før tenkte jeg litt som deg, gikk "og ventet" på bedre tider. Nå innser jeg at jeg dessverre må jobbe,ihvertfall litt, for å få en rimelig god levestandard, Men jeg gjør det KUN for pengene. Synes også det kollegiale er oppskrytt.

Skulle ønske jeg hadde et kunstnerisk talent!Hehe, nei, jeg har sluttet å drømme, livet er hardt.

 

[Anonym bruker]

Hehe ja.. tenk å kunne leve av å være forfatter foreks?

 

Sitte i sin hule og skrive og drømme

[Anonym bruker]

Hoho. Ja forfatter er drømmen! Men jeg har ikke tålmodighet til å finne ut om det finnes et lite talent der...Så lite trolig at jeg blir feit av det yrket...heller.

Vi skulle slått oss sammen vi to og startet noe genialt som vi kunne bli rike av!

[Anonym bruker]

Husk at det er lettere å få en ordentlig jobb når du er i en eller aen form for arbeid allerede, og at CV'en ikke har godt av hull hvor du egentlig ikke har gjort noen ting.

Det du kaller for å så små frø i påvente av noe skikkelig, og det å ikke ville ta på deg små kjedelige og meningsløse jobber kaller jeg for å ødelegge mange av dine fremtidige sjanser.

[Anonym bruker]

Ja, det er akkuratt det vi skulle!

Hehe.. godt å være en drømmer i de periodene man rir på den bølgen

[Anonym bruker]

Jeg for min del studerte og jobbet meg fram til noe bedre SAMTIDIG med at jeg er i jobb. Og derfor har jeg allerede kommet ganske så langt fra å ha startet på null. Om jeg hadde gjort som deg hadde jeg fortsatt sittet i suppa.

[Anonym bruker]

Jeg tenker, sikkert nokså dømmende ja, at du muligens er ei som havner opp som "ingenting" i en alder av 40-50 år ...Ingen skikkelig utdannelse, skikkelig jobb og fortsatt med drømmen om å realisere deg selv.

hehe har et par slike venninner, og jeg tenker "lediggang er roten til alt vondt" (noe sånt). Jobb mens du jobber mot målet ditt samtidig, da står du mye sterkere i arbeidslivet.

 

Utstår virkelig ikke mennesker som går og mottar stønad fra NAV, bare for at de ikke gidder å jobbe.

[Anonym bruker]

Jeg var som anonym 11.08 tidligere.

Grusomme sjefer og egentlig ingen kollegaerjeg ville treffe på fritiden(noen ytterst få unntak).

 

Men i en alder av 36 år fant jeg JOBBEN. Samme type jobb som tidligere, men med en super sjef, greie kollegaer jeg gjerne treffer på fritiden og jeg jobber redusert så har også tid til ungene og mannen )

 

 

Har tidligere ikke kunnet forstå at noen kunne like jobben så utrolig mye som de har sagt, men nå forstår jeg de.

Så JOBBEN finnes virkelig bare man våger å lete etter den og bytte en del under veis.