svigerfar går meg på nervene!

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet et innlegg tidligere om denne saken, men finner det ikke igjen... Vi holder på å legge gulv i stua, og han vil hjelpe. Vi har ikke bedt han om hjelp, og jeg kunne godt tenkt meg å gjøre det selv.

 

Men nå har det toppa seg. Han måtte ha snekker for å hjelpe seg med hvordan han skulle begynne. Greit nok, litt hjelp til beregning er greit å ha, men snekkeren la en god fjerdedel av gulvet. Dette er et laminatgulv, dvs et puslespill med bare rette brikke, og ingen mønster som skal passe sammen. Når så snekkeren var ferdig var ikke svigerfar fornøyd, og ville ta det opp igjen for å få det bedre. Jeg sa nei, svigermor sa nei, og mannen min mumla noe om nei.

 

Jeg har tidligere prøvd å snakke med mannen om at svigerfar styrer for mye. Han sier hopp, og mannen spør hvor høyt.

I dag fikk jeg nok. Jeg gikk derfra, og var gørrskuffa, såret og sint over mannen min. Etter å ha prøvd å glemme det noen timer tok jeg en dusj, da kunne jeg gråte alene...

Dette er ikke første gang svigerfar har vært en kilde til krangel mellom meg og mannen min, men denne gangen tenker jeg ordentlig på om jeg orker mer...

 

Etter en stund kom svigermor på besøk, og det var jo litt flaut i seg selv, siden man lett kune se at jeg hadde grått. Enda værre var det at jeg brøt sammen på nytt for henne, og hun trøstet så godt hun kunne.

Hun er klar over at han selv tror han er perfekt, og at dette var vanskelig. Hun beklaget også at mannen min ikke kan stå opp mot han, han er for lik henne. Og de har alltid føyd seg etter han, for å beholde husfreden...

 

Og jeg vet jo dette. Men samtidig har jeg nå kommet til et punkt hvor jeg ikke vet om det går lenger. Jeg kan jo ikke forlange at han skal forandre seg? Jeg vet ærlig talt ikke om jeg vet hva alternativet er....

 

Nå er jeg på jobb, og tårene presser seg på så fort jeg tenker på det, og det er ikke lett å unngå...

[Anonym bruker]

uff, skjønner godt det er vanskelig!

Godt du får støtte i svigermor.

Jeg tror nok jeg hadde snakket med mannen min og sagt at om du ikke begynner å si fra så gjør jeg det. Man skal prøve å holde litt husfred for familiens skyld men synes ikke man skal la seg overkjøre. Om mannen fortsatt ikke vil si noe så hadde jeg begynt, selvfølgelig på en saklig men tydelig måte.

[Anonym bruker]

Skjønner ikke helt dette.

Hvis dere kunne tenke dere å gjøre det selv, hvorfor startet dere bare ikke arbeidet??

[Anonym bruker]

18:18 det står vell utrolig klart i teksten hvorfor ..

[Anonym bruker]

Jeg synes HI virker en smule hårsår. Greit å bli irritert, men å grine i timesvis?

[Anonym bruker]

Ærlig talt, er du 14 år eller?? Du må rett og slett ta deg sammen!

 

Gå og gaule på det viset, løser jo ingenting. Enten må du forklare mannen din i klartekst hva han har å gjøre, ellers får du gro deg baller nok til å si ifra selv til din svigerfar!

 

Djizez....

[Anonym bruker]

Hvorfor i alle dager være et mehe? Når sønn og svigermor ikke kan si nei til han, så kan ikke du heller?

 

Nei, vet du hva, ta deg sammen og si til han at det er fint at han vil hjelpe til, men du har ikke troen på han som gulvlegger og at han ikke får fortsette, det er ikke noe å diskutere og vil han ha en kopp kaffe før han går hjem?

[Anonym bruker]

nei, det gjør ikke det. Det står at HI kunne tenke seg å gjøre det selv og at de ikke har spurt om hjelp.

Så hvorfor da vente til svigerfar kommer med en snekker?? Hvorfor ikke bare sette igang selv liksom?

[Anonym bruker]

jeg skjønner at dere misforstår, men jeg kan ikke legge ut hele livshistorien min heller.

 

Jeg har sagt i fra til han mange ganger. Problemet er ikke at ikke jeg kan si ifra, men at jeg står alene om det hver gang. Om jeg og mannen har bestemt oss for en ting, så snur mannen tvert når svigerfar mener noe annet.

 

Grunnen til at jeg gråt i timesvis var selvfølgelig ikke pga gulvet, men fordi det har toppet seg for meg at jeg må stå alene om å si ifra, og fremstå som sur og vrang. Jeg har alltid tenkt at vi to alltid skulle holde sammen, men denne gangen er jeg ikke sikker lenger, og det skremmer meg veldig.

 

Jeg har snakket med mannen om dette mange ganger, det var det jeg mente med at svigerfar har vært kilde til uenigheter mellom oss før. Han skjønner hva jeg mener (sier han) men han gjør ikke noe med det, han tør ikke.

 

Han truet med at om han ikke fikk gjøre som han ville, så fikk vi legge gulvet selv. Fint, svarte jeg, det gjør jeg gjerne.

 

For en ukes tid siden hadde han en mening om hvor jeg skulle pante tomflaskene, som han mente stod i veien, og da sa jeg hadet, mens jeg skudde han ut døra. Men det hjelper jo ikke!

 

Dette er bare toppen av isfjellet, vi har hatt mange feider, og jeg har prøvd å være saklig, men direkte hver gang jeg må lette på trykket.

[Anonym bruker]

bryt sammen foran både mann og svigerfar, selv om de prøver å flykte eller å få deg inn på et annet rom, så blir du sammen med de.

 

skift lås på døren, slik at svigerfar ikke kan låse seg inn selv hvis han nå har nøkkel.

 

send mannen på dør til han har grodd seg noen baller eller vet hvem han vil bo sammen med: deg, alene eller med foreldrene.

 

familieterapi for deg og mann.

 

så fort svigerfar har en mening om noe, må han avvises og sendes på dør av deg mens svigermor og mannen din ser det, etterhvert må det jo synke inn hos gubbskrället. Er han syk forresten?

 

noen få råd med på veien, bruk ett, alle eller ingen.

[Anonym bruker]

Takk:-) jeg brøt sammen for mannen i går, og han forstår endelig alvoret, virker det som iallefall. Han ble iallefall veldig lei seg, og jeg følte meg forferdelig råtten:-( Men det hjalp for meg at han endelig innså det, jeg vet jo at ikke jeg heller er perfekt. Så vi står det nok over;-)

 

Vi har svært lite tid sammen som kjærester og foreldre egentlig, han jobber skift og jeg turnus. Så enten er jeg på jobb, eller så er han. Dette ser jeg er økte gunstig, men akkurat det er det lite å gjøre ned for øyeblikket... Men jeg har fått litt mere troen på at vi klarer dette også:-)