Mannen min er deprimert

[Anonym bruker]

Skrev om dette for en stund siden, mannen min er deprimert og går til psykolog.. Vi har vært slitne en stund, særlig han, vært mye nattevåk og vi har vært igjennom en stri periode hvor jeg flyttet ut en stund etc.

 

Uansett så dro han til sin psykolog for to uker siden og fortalte hvor sliten han er, hvor lite hjelp vi har (?), og at han ikke orket mer. Dette var etter våkenatt nr 4, han var relativt utslitt. Pluss at han overdramatiserer endel pga depresjonen sin.

 

Hun spurte da om de skulle ringe barnevernet for å høre om de kunne bidra med noe? Han svarte ja.

 

Aldri følt meg så besviken før. Jeg forklarte han at jeg har overhodet ikke noe behov for dette.

 

De skulle ringe han tilbake. om en uke, dette var for to uker siden..

 

I mellomtiden fikk vi litt avlastning av ei venninne, og moren hans. Dette hjalp mye og ting er bedre med søvn og alt. Lysere tider gjør sitt og vi er ikke syke lenger vi heller. Så det hjalp jo.

 

Så ringte barnevernet igår og spurte om vi ville komme på møte der neste uke. Da svarte han at nei det var ikke noe poeng egentlig, ting gikk bedre. Da ble hun helt "Det er jo bare gått to uker..... greit å få hjelp.." så han ba henne ringe meg. Jeg ringte henne. Da hadde hun overtolket situasjonen han beskrev for henne på telefonen som noe helt vilt noe.

 

Han hadde sagt at han var sliten og utmattet - og hun hadde tolket det som at "Det gikk utover barna, kranglet mye, var sykt slitne, orket ikke utøve omsorg, orket ikke gå ut" - dette syns jeg er HELT vanvittig!! At hun kunne tolke noe sånt ut av så lite. Jeg ble helt sjokkert og sa at dette er ikke tilfellet, jeg er heller ikke så sliten som han. Jeg ble helt paff. Hun ville gjerne at vi skulle komme på en samtale "men det er ingen tvang...." jeg sa at jeg kunne ringe om en måned og fortelle hvordan ting var, og om ting var blitt verre kunne vi kanskje ta det da? Da fnyste hun av meg og sa "hehehehehe ok gjør det du............"

 

Så var min mann hos psykologen sin idag og fortalte at ting gikk bedre, og at jeg hadde blitt irritert for at de hadde ringt barnevenret uten å spørre meg først, i det hele tatt høre på meg. Da hadde hun blitt VELDIG irritert og spurt hvorfor jeg var så redd? Han hadde da svart at jeg var ikke redd ,men at jeg syns det var unødvendig. Osv osv. Hun mente at det ville jo vært fint om vi fikk avlastning en gang iblant. Jeg vet at mannen min er en kløne med ord men dette syns jeg er ubehagelig. Ringte helsestasjonen som mente at det var helt uhørt at vi skulle ta kontakt med barnevrnet, og at dette var dumt. Men jeg føler meg nå presset til å ta et møte med de. Og av psykologen hans.

 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget men jeg syns det er ekkelt. Særlig at hun fra barnevernet hadde OVERTOLKET en hel del.