Utbrent...

[Trollemor75]

Jeg var hos legen i går, og fikk beskjed om at jeg var i fare for å bli utbrent. Kroppen begynner å gi etter for stresset, og psyken går sakte men sikkert nedover. Dette har pågått siden 2008, veggen måtte komme før eller siden, men det er smertefullt å innrømme at jeg ikke er Wonderwoman.

 

Legen min er av typen som skriver ut sykemeldinger og anbefaler Paracet mot det meste, der er det ikke mye hjelp å få. Jeg fikk 2 uker sykemelding og beskjed om å ta det med ro.

 

Noen som har kommet seg gjennom noe tilsvarende og som har tips å dele? Hva har hjulpet? Hva har ikke hjulpet? Finnes det behandlingsopplegg som man kan følge, privat eller gjennom det offentlige? Jeg vil tilbake i jobb, helst så fort som mulig, og vil gjøre det som trengs for å få dette til.

 

Takker på forhånd for gode råd!

[Trollemor75]

dytter den opp, er litt smådesperat.

[sykkelpumpe]

Been there, got the T-shirt!

Men fra spøk til alvor. Er du utbrent går det ikke over på to uker, og det hjelper ikke med Paracet.

Er arbeidsplassen din IA-bedrift? ta kontakt med sjefen din, om dere er det, er dere tilknyttet et HMS "senter" (i mangel på bedre ord) Der er det folk som kan hjelpe. Jeg fikk hjelp av en dyktig arbeidspsykolog og min fantastsiske fastlege.

Det tok tid og jeg måtte virkelig gå inn i meg selv for og finne ut av en del ting (har man lagret dritt i nesten 20 år, tar det tid å få det ut) Tror jeg i første omgang var sykemeldt i 6 mnd (40% sykemelding, men i tøffe perioder var det 100%) før jeg kom meg tilbake i full jobb. Hadde etter en stund en skikkelig knekk og ble sykemeldt i 3 mnd, før jeg kom meg på bena, og har vært der siden:)

 

Skift fastlege, eller finn noen du stoler på, prat prat prat... Kanskje antideppresiva er et alternativ i en periode?

[Gjest]

Har ikke opplevd det selv, men du må helt klart finne ut hva som er årsaken til problemet og det kan være fint å få hjelp til fra noen utenfra - som en psykolog. Antideppresiva synes jeg ikke høres ut som en god løsning, for problemet er vel egentlig ikke at du er deprimert?

 

Prøv å del opp problemene:

økominiske bekymringer?

stressende jobb?

faller for mye av ansvaret med hus og hjem på deg?

samlivsproblemer?

 

Kanskje det finnes mange delløsninger som kan hjelpe deg og familien til en bedre hverdag?

 

Kanskje en pskykolog kan hjelpe deg til å senke kanskje for høye krav du har satt til deg selv?

[Trollemor75]

Tusen takk Sykkelpumpe og Gerbera for svar.

 

Jeg jobber i et nystartet selskap, men vi har IA-status gjennom vår største eier. Jeg kan ikke tenke meg at jeg kan beholde jobben min hvis dette pågår over lang tid, jeg er den eneste som gjør det jeg gjør, og vi er inn i en krevende fase. Heldigvis har jeg et godt samarbeid med sjefen, og innenfor rimelighetens grenser skal det være mulig å finne en løsning. Er bare altfor utkjørt nå til å tenke rasjonelt.

 

Skal vurdere å kontakte bedriftslegen hos eierselskapet, om ikke jeg får til noe gjennom fastlegen. Hun er grei nok, bare litt "ta deg en sykemelding og alt blir bedre" etter min mening. Men det er fullt så å si overalt der jeg bor, man tager det man får.

 

Gerbera, hvordan det er blitt sånnt? Det er sikkert mange årsaker, fra personlighet til jobben via privatlivet. Det er ikke noe som kom plutselig, jeg har gått gjennom det siste året ved å fortelle meg selv "hvis du tøffer det ut 2-3 uker til, så blir det sikkert bedre", og før jeg fikk barn jobbet jeg noe helt ekstremt i perioder (men da kunne jeg hente meg inn igjen om helgene eller på ferie). Hvis jeg spoler tilbake til første gang jeg tenkte at jeg aldri kom til å holde ut til jeg ble 40 (er 35), så var det høsten 2008.

 

Føler meg som en skikkelig taper som ikke holder ut...

[Schnella]

Kanskje en privatpraktiserende psykolog som holder på med kognitivterapi kan være en hjelp i den perioden du er sykemeldt? Uten at jeg vet det, så tipper jeg at en grunn til at du er utbrent er at du ikke klarer å koble ut jobben når du er hjemme, slik at du aldri helt har fri... og kanskje at du er perfeksjonist, og at du trenger å slå deg til ro med at godt nok ikke nødvendigvis ikke er det samme som at du er 110% fornøyd... Min erfaring er at dette ofte henger sammen med utbrenthet... Men vet jo ikke om det stemmer for deg, Lykke til!

PS. NAV har også ganske mange tilbud om det ser ut som om sykmeldingen kan bli ganske langvarig...

[Vilja<3]

Står midt oppi det selv og jobber meg fremover med musesteg, dette tar tid. Send en pm om du vil "snakke".

[*smula*]

Jeg var der i fjor vår.

Fastlegen min henviste meg til et prosjekt Nav har som heter "raskere tilbake". For min del gikk det ut på samtaleterapi og stressmestringskurs hos en psykolog. "Ingen" ventetid og 30 ukers behandlingsopplegg.

[Trollemor75]

Jeg skal visst komme inn på det prosjektet, fastlegen så ikke ut til å ha noe stor tro på det, men sa at ventetiden var forholdsvis kort.

 

Hjalp det deg?

 

 

[fjell og fjord]

Hei! Hvis en føler deg konstant utmattet kan det være ikke nok inntak av viktige næringstoffer. Hvis det kombineres med lange arbeidsdager og ikke hjemmelaget måltid hver dag.. med alderen tåler kroppen litt mindre enn nå vi var i 20 årene slik er det med meg i hvert fall

(er 38, snart 39 ..)

før tålte jeg lange arbeidsdager og hadde ikke barn vet du

¨nå er det familie og hus og matlaging tar masse tid + mindre energi

har funnet for meg en kosttilskud og begynte å sove bedre:-)

den er helt naturlig og i flytende form basert på vill blåbær fra Alaska

og omega-3 fra vill laks fra Alaska + noni og mange andre frukt ingeredienser bla granateple osv

den selges fra person til person

har prøvd den i 3 mnd nå og har tenkt å bli distributer selv

hvis du er intressert kan kontakte meg i pm

Rydde opp i problemene dine

Har du lest D.Karnegi om How to stop to worry og begynne å live?

God bedring :-)

ikke nok sol?

reise til syden..

[Trollemor75]

Hei Mamma til Christina!

 

Ernæringsmessig burde jeg ligge godt ann, jeg lager all maten selv fra grunnen av, masse grønnsaker, fisk 2-3 ganger i uken, kjøtt en gang, vegetarisk resten av tiden.

 

Jeg tror personligheten min er en medvirkende årsak til problemene. Jeg søker spenning og utfordringer, og klarer sjeldent å koble helt av. Hjernen er alltid opptatt med et eller annet, enten det er jobb eller noe som må fikses på hjemmebanen. Jeg er den som våkner kl 07.00 i ferien for å ikke gå glipp av noe...

 

Nå bruker jeg alle våkne timene på å gruble over hvordan jeg skal komme meg av uføret, er omtrent like stresset som om jeg var på jobb. Regner med at det er noen som kjenner seg igjen i dette?

 

Må nesten ha tro på at "Raskere Tilbake" vil funke, evt. i tillegg til medisiner (legen har ikke nevnt noe om antidepressiva) og fysioterapeut (skuldrene er vonde!), og kanskje meditasjon og trening?

[&#4326Bellღ&gullet&#4326]

Stressmestring og samtaleterapi. Senk kravene, jente for krasjer du nå i 250 km/t, så tar det laaaang tid.

 

Oppe kl 7 i ferier, for ikke å gå glipp av noe.....da slapper du ikke av, kroppen og hjernen din er jo på høygir hele tiden.

 

Samtidig som du forteller om at du har barn og lager all mat fra grunnen selv.

 

Det er ikke rart du tenker du ikke blir 40.....

 

Hvis jobben er så viktig for deg, så må du slakke på kravene hjemme.... anskaffe vaskehjelp f.eks få matvarer og oppskrifter på døra om det går.

 

Men ikke minst stressmestring og pusteteknikker.

[Surfinia]

Jeg har også vært der du er nå og har hatt kjempegod nytte av "Raskere tilbake". Gikk på en skikkelig smell i høst. Fullt sykmeldt i november og desember. Begynte i "Raskere tilbake"-prosjektet 1.desember. Har kombinert dette med aktiv sykmelding (jobb 2 dg pr uke) siden nyttår og det ser nå ut til at jeg friskmeldes 100% fra 9.mars.

Jeg har lært veldig mye nyttig om å senke skuldrene, leve mer her og nå, tenke positivt og at ingenting fungerer om jeg ikke tar vare på meg selv først gjennom "Raskere tilbake".

 

Send en pm om du lurer på noe og masse lykke til!! Dette går helt sikkert bra så lenge du innser alvoret og tar konsekvensen av det nå før det går aaaaalt for langt!

[Trollemor75]

Takk for gode råd alle sammen, og det er godt å føle at man ikke er alene som sliter.

 

Det er nok ikke bare jobben sin skyld, det ligger nok i meg. Det har vært veldig krevende på jobb, men vel så krevende hjemme de siste måneder (mye sykdom etter barnehagestart, lite hjelp i hverdagen, kreft i nærfamilien, ingen sosialt liv pga flytting til annen by, oppussing...), og jeg har ignorert varsellampene. Skulle jo ikke være en sånn svak dame som knekker sammen under press...

 

Jeg er veldig bekymret for hvordan det skal gå med jobben fordi jeg jobber i et lite selskap, jeg er økonomisjefen og den eneste økonomen. Klart ikke uerstattelig, men om jeg er sykemeldt for lenge kommer de ikke til å klare seg uten en annen, og hva da, skal jeg bli arbeidsledig OG utbrent på toppen?! Samtidig vet jeg at jobben må gjøres, og føler mye skyldsfølelse ift sjefen min, og det stikker å innrømme at jeg ikke klarer dette.