Mannen min... hva kan jeg gjøre??

[Mamma til 2 søte jenter]

Har en herlig og skjønn mann, men vi har store problemer i perioder, hvor vi har veldig ulike meninger om ting. Det verste er at han nekter å ta i mot hjelp. Jeg mener vi kunne fått hjelp med kommunikasjon fra familiekontor, ev kunne vi ha gått til lege og fått råd derfra. Saken er så ille synes jeg, når det skjer (skjer kanskje en gang annenhver uke), at jeg vurderer hver gang om jeg skal flytte. Merker at det går utover helsa, som allerede er redusert. Og de 2 jentene våre skjønner godt at ting ikke er som det skal. Han er slik at alt skal snakkes om og bli ferdig med en gang, selv om barna er tilstede!! Jeg mener at dette er noe barna våre ikke har noe med og at dette kan vi snakke om når de er lagt.

 

For noen dager siden kom mannen min hjem fra jobb. Jeg hadde vært hjemme med datteren vår som har influensa. Hun spiser lite. Sier hun ikke orker eller har lyst på. Hun fikk inn en liten skål med grøt. Fra mannen min kommer inn i stua, så kommanderer han henne med høy røst til å spise og maser på henne ca hvert minutt. Jeg merker jeg blir veldig oppgitt. Jeg nevner for mannen min at redusert matlyst er en av symptomene på influensa og at det viktigste er at hun drikker. Nei, sier han, til vanlig har hun også problemer med å spise, så vi er bare nødt til å mase på henne til hun spiser. Jeg tar med meg datteren vår på 1 år opp på badet- mens mannen min er nede å fortsatt maser på datteren vår (på 6 år). Jeg merker jeg er veldig frustrert og gråter. Tenker at slik kan vi ikke ha det. Det er ikke første gang jeg tenker slik. Har mange ganger tenkt å flytte ut, men som oftest, som også skjedde her, så blir alt helt fint for mannen min når hun går ut på kjøkkenet og setter seg til å spise en skive brød. Mannen min sier han har gitt henne opp. Jeg får gi henne mat. Han orker ikke bry seg om det. Men som vanlig er alt helt i orden neste dag.

 

For noen uker siden, mens mine svigerforeldre var på besøk hos oss, ble han sur. Han fortalte om noen av mine negative sider og pratet litt om det. Fikk noen kommentarer/spørsmål fra svigerfar, som han klikket fullstendig på. Ble skikkelig sur og smelte med dører og løp opp på soverommet og hulkegråt! Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Min svigermor sa at de synes han ydmyket meg, og at jeg burde gå til fastlege og fortelle om hvordan han oppfører seg (min fastlege er samme som hans). De sa at de ser at dette går inn på meg, noe som vel ikke var rart....

 

Han har oppført seg slik mange ganger før. Er han sliten, utslitt fra jobb så blir det fort slik. Jeg må være svært forsiktig når jeg prater til han i slike situasjoner. Sier jeg det på en feil måte altså bruker feil ord - så kan han fort eksplodere. Slik har det vært en del episoder av siden jeg ble kjent med ham, men synes det har blitt verre i det siste.

 

Han kan også eksplodere av en filleting - slik som at jeg har aluminiumsformer til grønnsaker o.l. til grillen i et kjøkkenskap. Han mener at dette kan settes ut ved grillen i garasjen, noe jeg nektet!!!

 

Jeg merker at jeg vil ha hjelp, men synes det er viktig at han også er med - noe han som sagt nekter. Han mener jeg kan gå selv.

 

Håper noen har noen kommentarer til dette. Hva kan jeg ev gjøre videre?

[Jeg har nå 2 sjefer i huset.]

mitt forlag til deg er i utgangspunktet finn noen å snakke med. Helsestasjonen kan være med å hjelpe til med sånt. Har selv brukt de mye i forhold til samlivsbrudd. Og sorg hos barna. Ønker deg lykke til, håper du finner ut av hva du vil for datteren og deg. Ikke noe god situasjon.