Om noen gidder lese dette er det beundringsverdig!

[Anonym bruker]

Jeg er så oppgitt over livet mitt…..

 

Jeg klarer egentlig ikke å sette ord på det, i frykt for å virke som en sær sutreunge som vil ha alt.

 

Etter jeg traff samboeren min for ca 5 år siden har jeg mer eller mindre følt at livet mitt har gått ”nedover”, jeg er ikke helt meg selv lenger, og er absolutt ikke fornøyd med tilværelsen. Jeg føler at livet mitt ikke har blitt slik jeg forventet.

 

Samboeren min har 2 barn fra før, og vi flyttet vel sammen etter bare 4 mnd da jeg etter et års tid fungerte mer eller mindre som stemor for to barn jeg absolutt ikke følte noen tiknytning til. Og dette var i en alder av 26 år den gangen. Ett år tidligere hadde jeg vært party-jente som elsket å feste med venner, eller treffe andre gutter, ergo ingen A4-liv som reservemamma, samboer og husmor.

 

OK, jeg var litt blendet av forelskelsens rus i starten, men fant etter hvert ut at jeg ikke følte meg vel i situasjonen . Det endte med at vi stadig hadde opp og nedturer, mye rundt omkring samboerens anstrengte forhold til x-dama / mor til barna. Hun klarte fortsatt å styre veldig mye av livet til min samboer , og det gjør hun fortsatt.

 

På en oppadgående periode ville vi begge ha felles barn, men allerede fra noen uker ut i svangerskapet følte jeg det egentlig var ”feil” av meg å få barn med han. Han interesserte seg nada om barnet i magen, og viste ikke fnugg av glede over situasjonen, selv om det var han som ”pushet” på om at jeg skulle bli gravid. X-dama plantet så mye dårlig samvittighet hos ham (på grunn av at han hadde to barn fra før) at han klarte sannsynligvis ikke å glede seg over vår sønn i magen.

Dette følte utrolig sårt for meg.

 

Jeg er sterkt knyttet til min egen familie og hadde et ønske om å skape en egen familie uten ”mine, dine og våre barn”. Den drømmen som knuste da alle problemene med den storfamilien vi hadde blitt, dukket opp, sliter i meg enda. Jeg klarer ikke å la den drømmen ligge og jeg ergrer meg over situasjonen min den dag i dag.

Etter vår sønn ble født hadde jeg et sterkt ønske om at jeg, min samboer og nyfødte sønn skulle ta en tur til syden for å få litt tid sammen, og blir kjent som en liten familie. Det gikk ikke, for x-dama til samboeren klarte å prakke på han så mye samvittighet at om han ikke tok med de andre barna (de var 6 og 9 år den gang) så var han dårlig far. Den sydenturen hadde aldri blitt som den skulle dersom hans barn måtte bli med. Derfor ble det ingen tur, og den sitter igjen i dag. Ja, jeg høres bitter ut, og kanskje jeg er det også.

 

Dette var starten på vårt forhold som sakte men sikkert gikk til h…….

Ting ble aldri bedre mellom oss, i alle fall ikke for lengre perioder enn 14 dager til 1 mnd. Vi slet med kommunikasjon, og han slet med dårlig samvittighet for de to andre, selv om de var på besøk hos oss ofte den perioden der. Jeg følte han ikke brydde seg om vår felles sønn mer enn han ”måtte” for syns skyld.

 

OK, jeg kom meg gjennom denne perioden også, fordi at jeg nå var blendet av forelskelsens rus for min nyfødte. Så da prøvde vi heller å flytte til et større hus med flere soverom for å få litt mer ”space” enn vi hadde med 2 voksne og 3 barn på 70 kvm (til tider).

Å flytte til et større hus gjorde at vi måtte ut av byen for å få råd til et hus som rommet alle.

 

Det gjorde også at jeg følte meg veldig avsides fra mine venner, da jeg hadde vært vant å bo i nærheten av bykjernen tidligere og hadde alt rundt meg i kort avstand. Nå måtte vi ha bil for å komme oss dit. Og vi hadde kun en bil, som oftest var opptatt av samboeren som kjørte hit og dit med sine barn for å rekke kamper og treninger annenhver dag.

Vi hadde ikke spesielt gode inntekter, og samboeren hadde bidrag pluss et lån han hadde med seg inn i forholdet, så 7000 kr gikk til utgifter jeg aldri så….Dvs han kunne overhodet ikke bidra like mye til fellesskapet som jeg gjorde, med min beskjedne lønn. Huset var max belånt, og det var ingen leieinntekter, Vi måtte pusse opp kjøkken og det måtte vi spare til selv, ergo enda mindre penger igjen til husholdningen.

 

Den dårlige råden vi hadde, tæret også veldig på oss, selv om livet mitt på den tiden var OK bortsett fra at jeg var lei av å være isolert i dette avsides huset flere dager i uken (samboeren som måtte kjøre rundt til trening og kamper osv.) Også helgene gikk med til dette, vi hadde sjeldent muligheter for å reise bort, bare vi tre, eller to for den saks skyld, da ingen av oss hadde familie i nærheten som kunne stille opp som barnevakt.

Da jeg etter knapt ett år fant ut at slik ville jeg ikke leve lenger, søkte jeg på en lederstilling i min hjemby, og hadde meget god tro på at jeg skulle få den jobben. Da kunne jeg tjene langt bedre, bo rimeligere og samtidig ha familien min rundt meg. Bare gull og glitter….

Samboeren måtte da evt. flytte fra sin ”hjemby” og barna, for å flytte 3 timer unna med meg og sønnen vår, eller bli igjen alene. Det hadde aldri kunne vært aktuelt at han beholdt omsorgsretten pga sosial støtte og økonomi. Jeg var fast bestemt på å reise uansett….

 

Han valgte å bli med på grunn av at x-dama overtalte han til at det var det eneste riktige (virket veldig snodig og mistenksomt at hun skulle ville det, hun som hele tiden klaget over at han var for lite med barna sine, selv om han traff dem flere ganger i uka.) Hun ønsket til syvende og sist at han måtte bidra med mer penger, så intensjonen hennes kom frem tydelig (uten at det kan bevises) at hun ønsker mest mulig penger, og minst mulig å ha med x-mann å gjøre. Hun vil bare styre han med dårlig samvittighet, selv om hun egentlig ikke ønsker at han skal være en del av livet deres lenger. Penger er det hun ønsker.

 

OK, han ble med, men forholdet ble faktisk bare verre og verre. Det har knapt vært bra en dag siden vi flyttet hit for 7 mnd siden. Jeg tåler knapt trynet hans lenger, og tiden var vel egentlig moden for at vi skulle ha skilt lag allerede for 2 år siden. Men siden vi har et barn sammen blir det verre og verre for hver dag som går, for sønnen vår blir jo mer knyttet til pappa’n også.

 

Jobben ja…..i min jobb fikk jeg raskt inntrykk av at stillingen min er påkrevd og ”viktig utad” men lite prioritert fra øverste ledelse, dvs daglig leder. Jeg ble helt overlatt til meg selv, med lite opplæring fra en forvirret ansatt som skulle inn i ny stilling på huset. Jeg måtte lete meg gjennom hauger med eldgamle papirer, og et innviklet system, før det gikk opp for meg en dag hva som er mitt ansvarsområde; alt for stort i henhold til min kapasitet, både psykisk og sosial(privat).

Jeg føler jeg ikke blir tatt alvorlig, og spesielt ikke av min leder. Han har aldri spurt hvordan det går med meg i løpet av denne tiden og virker å bry seg svært lite om den daglige driften. Den har han satt bort til en driftsjef som har fått alt ansvaret.

Å kunne involvere toppledelsen på tiltak som vil bedre bedriften er veldig vanskelig siden det ”aldri er tid til det”, og det ikke er prioritert av DL.

 

Kjønnsrollemønsteret er også forskjellig her, kvinner betales mindre enn menn, selv om ansvarsområdet er noenlunde likt. Enkelte utvalgte i bedriften er sjefens ”yndlinger” og har fått mye spesialavtaler mtp lønn og gratis mobiltelefoner rett i fanget. Det er rett og slett ikke en struktur på noe, i alle fall ikke nedskrevne avtaler. Dette oppfattes for meg veldig urettferdig.

 

Så nå sitter jeg her da og lurer på hvorfor pokker jeg egentlig jobber her, da jeg ”gruer” meg for å gå på jobb om dagene, føler ikke jeg takler denne jobben lenger, og hvorfor pokker jeg er sammen med samboeren når jeg overhodet ikke er lykkelig. Vi er nok bare sammen for vårt felles barns skyld.

 

Hva skal jeg gjøre?? Det er ingen jobber å få med min utdannelse verken i min gamle by eller hjembyen, og tar jeg en annen jobb er den nok mye mindre betalt. Det kan jeg ikke taklemtp de utgiftene vi har i dag. Skiller vi lag må vi selge huset, nok en gang (har flyttet 4 ganger på 5 år), og det blir bare ustabilt for sønnen vår, og for oss også. Allikevel angrer jeg på at jeg flyttet hit siden jeg savner gamlebyen noe voldsomt.

 

Jeg føler egentlig at hele nettet rundt meg snører seg sammen og jeg klarer ikke å komme ut av det selv. Jeg trenger desperat gode råd til hva jeg skal gjøre, og hjelp på veien.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Det er kanskje lett å si - men har du tenkt på: Hva viss jeg går?

HVOR kan du og sønnen din bo?

HVA skal du leve av? (bidrag, OS osv)

HVORDAN kan fremtiden bli alene?

 

Tror du ikke det blir bedre for din sønn med en lykkelig mor og en avstandsfar, enn en ulykkelig mor og ulykkelig far?

 

Jeg og min mann gikk igjenom en kjempetøff periode i fjor vinter. Da var jeg sikker på at det kom til å ryke. Jeg tenkte grundig igjennom de 3 tingene og kom frem til at jeg kunne klare meg. Kjedelig å gi opp- JA. Det er et nederlag å inngå skillsmisse/gå fra hverandre. Men er det det rette, så er det nødvendig.

 

I vårt tilfelle gikk vi til samtaler hos familievernkontoret. Og det åpnet øynene til mannen min. Vi ble enige om å gi hverandre 6 mnd til. Og der og da trodde jeg igrunn det bare var en utsettelse.

I vårt tilfelle funket det - i mange tilfeller fungerer det ikke.

 

Om sønnen din er det eneste som holder deg i forholdet - tenk på:

er det bedre for din sønn med en ulykkelig mor og ulykkelig far enn en lykkelig mor og en avstandsfar ?

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

En ting er sikkert og visst: Du har gjort en hel haug med feile valg i livet ditt. Du har valgt ting du egentlig ikke ønsket, og spørsmålet mitt er hvorfor??

 

Det virker heller ikke som om du har gjort noen særlig innsats for at ting skal bli bedre, du har heller lagd en ny situasjon(barn, nytt hus osv) hver gang noe har virket ille.

 

Hva med å prøve noe nytt denne gangen? Tropp opp på kontoret til sjefen din og si at du ønsker en lønnsøkning dersom han forventer at du skal gjøre alt dette arbeidet.

 

Og med samboeren din, hva med å ta kontakt med en familieveileder så dere kan få hjelp og kansje tilogmed finne kjærligheten igjen?

 

Det hjelper ikke å rømme fra problemene slik du har gjort tidligere, du må ta tyren ved hornene! Kjemp for familielivet du ønsker, kjemp for jobben du sårt ville ha, kjemp for å gjøre det beste for sønnen din og stebarna dine!

[Anonym bruker]

Det eneste du kan gjøre er å bestemme deg for hva som er rett for deg, og rette opp i de feilene som er gjort. Hva du anser som feil som må rettes er noe du må finne ut. Men du må rette opp i det du absolutt ikke kan leve med.

Ett lite tips: Et forhold som var mye mer dårlig enn bra hadde jeg ikke orket å leve i. Sønnen deres har det bedre med en lykkelig og harmonisk mor som noen over her sa...