Gå til innhold

Etter deres erfaring...hvem er det mobbere plukker ut som offer?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Kjenner jeg gruuuuuer meg til ungene skal begynne på skolen!!!

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Etter min erfaring kan dette være tilfeldig. Det behøver ikke å være betinget av utseende eller personlighet. Ofte kan en episode være utgangspunktet. Husker selv fra barneskolen at sjalusi og gutter kunne være grunn nok. Tror det kan være forskjell for hva som er utgangspunktet hos jenter og gutter. Mitt råd både som mor til en førsteklassing og lærer er at mye kan forebygges om foreldrene kjenner hverandre slik at terskelen blir lavere for at man varsler, og det er god dialog skole - hjem.

Skrevet

"alle" blir vel terget/ertet en eller annen gang...De sier noe dumt/rart, har vært uheldig med klesvalg en dag, vært rar på håret osv osv...

 

Alle reagerer også forskjellig på slik sporadisk erting/terging, og jeg tror at de som reagere på en "Morsom" måte for de som slenger ut kommentarer/sier " de skjeve ord", de blir ertet igjen...Om reaksjonene forblir like "morsomme" for de som terger, kan det nok utvikle seg til mobbing.......

 

ALle er potensielle mobbeoffer, men tror måten man reagere på i starten bestemmer mye for om man blir et offer eller ikke. Alle blir ikke MOBBERE derimot, og jeg tror veien og gå for å redusere mobbing er og finne hvem som står bak mobbingen, hvilke typer er det,- mer enn og finne et "typisk offer":...

Skrevet

Som de andre sier: Det er nok veldig tilfeldig hvem som blir mobbet og de fleste barn blir ertet en, eller flere, gang i livet.

 

Selv ble jeg ertet (ikke mobbet) for diverse ting opp gjennom barneskolen. Jeg hadde krøller, jeg hadde lyst hår, jeg hadde ikke høyvannsbukser osv. Helt trivielle ting.

Venninna mi ble ertet fordi pappa`n hadde en knall orange Lada. Og neste dag så var det en ny som ble ertet litt.

 

Så vidt jeg vet så var det ikke noe mobbing ved vår skole. Vi ble alle ertet i tur og orden;)

Skrevet

Utfra det jeg har observert gjennom jobb, så kan hvem som helst bli ertet fra tid til annen.

 

Men gjentatt mobbing- altså at en og samme person alltid blir utsatt, tror jeg handler mer om at de finner "svake" punkt mobberne kan bruke for å utøve makt. Det kan være at foreldre skiller lag, familien har lav inntekt og dermed lite muligheter for å delta både i motepress, aktiviteter osv.. Poenget er at makta utøves med å mobbe slik at det treffer det "svake" punktet hos vedkommende..

 

På min skole var det ganske grov mobbing i perioder, og jeg vet at de som ble utsatt for det, er ganske sårbare enda den dag i dag: har vondt for å stole på folk, lav selvtillit, trives ikke i sosiale lag, tror alltid det verste osvosv..

 

Jeg kommer i alle fall til å ha ugleøyne på mine unger, både for at de ikke skal utsetts for dette, og ei heller utøve det!!

Skrevet

Hos oss gikk lillegutt fra å være den mest likte i barnehagen til å bli klassens mobbeoffer :( Var bare 3 barn som kom fra barnehagen over til skolen. Vi var redd for dette fordi min sønn har bestandig elsket å ha barn rundt seg. Liker ikke å være alene. Hadde en nabo som skullle begynne i klassen som allerede i barnehage alder herset med vår sønn. Gjør du ikke som jeg sier vil jeg ikke leke med det etc. Har ikke tall på hvor mange ganger min sønn har gråti fordi han tvang viljen til seg. Var jeg sterk eller min sønn og satte foten ned gikk naboe gutten og min gutt bare gråt og tilga selvfølgelig naboen på 1min bare de kunne leke igjen. Etter naboens vilje selvfølgelig. De gikk ikke i samme barnhage (heldigvis). Vi var redd for skolen pga dette. Men alle sa, dette ser lærerne, men nei det GJORDE DE IKKE. De bare ristet på hodet og sa min sønn måtte få selvtillitt mot gutten (han slo, banket og kastet til og med en stål barne trillebårr i hode på min), men alt så voksene ikke så. Min sønn ble til slutt fortvilet og begynte å ta igjen. Men min gutt tok igjen så voksene så det. De ville ikke høre på forklaringer og sa til han at verden er urettferdig, bare lær deg det. De andre i klassen så dette og begynte også å terge sønnen min for han ble jo så sinna, GØY!! Andre barn fra klassen har til og med sagt til sine mødre at min sønn får kjeft av lærere for ting han ikke har gjort. For de har blitt så vant med at han tar igjen. En grusom spiral. Det verste er at min sønn begynte å gjøre mot de som var svakere det samme som de andre gjorde mot han. Gjorde alt for at andre skulle like han, for han hater å være alene. Det har blitt bedre, men det er fortsatt veldig vanskelig. Han gråter om kvelden og sier ingen vil være med han, så han må være en slem gutt. Sårer en mamma som ikke vet hvordan dette skal takles. Har snakket med skole, foreldre etc. PPT får jeg ikke for det trenger han ikke, han er jo god og snill sier lærerne da.... Enden på visa er at han holder seg hjemme etter skole tid. Tør ikke gå ut uten at noen ringer på å spør etter han. Selvfølgelig de samme som gjør at han kommer gråtene hjem igjen. Men han tilgir ALTID fordi han håper de til slutt vil godta han. Møtte lederen fra barnehagen og fortalte hva som skjedde. De fikk helt sjokk, for de hadde aldrig forutsatt dette med min sønn. Han var ALDRIG aggresiv i barnehagen. Bare snill og god og alle ville være med han.

 

Men en ting skal gutten min ha, han prøver. Fordi han vil bli likt begynte han på fotball for å være med de andre. De erter han for at han ikke er flink nok, men han gir seg ikke. Vil ikke miste en eneste trening selv om de andre gikk i bue rundt han. Han turde ikke gå til de for å sparke mens de ventet på trening, kamper etc skal starte. Heller ikke trenerne tok tak i dette. Men årene har gått og det har blitt bedre. Ikke like ille nå, men det er fortsatt..... Men sønnen min gir seg ikke, han prøver!!

Skrevet

Oi, dette var sterk lesing!! Jeg har ei datter som også går i 1. trinn, og hun har heldigvis alltid vært såpass trygg på seg selv at hun alltid har sagt nei hvis det er noe hun ikke vil.

 

Da hun gikk siste året i barnehagen begynte hun å bli litt mobbet/utestengt osv av de andre jentene (av uviss grunn). Jeg forsøkte å spørre de i ansatte i barnehagen, men de sa at det bare var vanlig "jenteintrige" slik som de så det.

 

Da det hadde pågått en måneds tid (jeg kunne jo ikke vite om hennes side av saken var helt reell), og det (ifølge min datter) ikke var noen særlig bedring ringte jeg alle foreldrene til jentene det gjaldt og ba om at vi kunne møtes en kveld.

 

Det gjorde vi, og i etterkant har alle vært veldig oppmerksomme på egne barn. Nå har vi en veldig åpen dialog, slik at hvis noe skjer på skoleveien etc så gir vi beskjed med en gang. Jeg husker jeg gruet med til å ringe første gangen, for dette var så sårt for meg at jeg bare såvidt klarte å holde gråten inne da jeg ringte. Takk GUD, for at alle de andre mammaene er helt fantastiske og supre =) =)

 

Vil anbefale deg å ta kontakt direkte med foreldrene til den aktuelle gutten.. Ikke for å kjefte på de på grunn av sønnens oppførsel, men for å forklare hvordan din sønn føler det. Jeg synes det er viktig å bli enige med de andre foreldrene om hva som er akseptert oppførsel og ikke. Ikke si at "din sønn gjør sånn og sånn", men forklar at din egen sønn føler det på denne måten, og hvis alle gir alle barna klar beskjed om hva som er akseptert oppførsel og ikke blir det kanskje lettere å ordne opp.

 

Dette kan ikke bare bekjempes på skolen!! Viktig å få med alle foreldre.

Skrevet

Jeg skal være ærlig å innrømme at jeg ble mobbet, men også mobbet selv da jeg var mindre. Faktisk helt til ungdomsskolen...

Jeg var en rolig jente som ikke sa for mye.

Og jeg ble mobbet av de tøffe.

Men det jeg syns er rart er at jeg da igjen mobbet dem som var svakere enn meg, eller som jeg selv så som svakere enn meg...

Barn kan rett og slett være grusomme.

Men jeg er ganske sikker på at det er foreldrene og omgivelsene som bidrar.

Er det noe som er andreledes i foreldrenes øyne hører jo barna det.

Jeg hadde briller og var medlem i noe mange syns var rart.

Så der var min grunn til å bli mobbet.

 

For å få selvfølelse mobbet jeg da dem som var mindre enn meg eller var utsatt ved å virke redd osv...

 

Jeg husker så godt hvordan den var å bli mobbet og hvordan det var å mobbe. Og det er noe jeg gremmer meg over.

Jeg gjør alt jeg kan for å lære mine barn at alle er forskjellige og vi må akseptere alle. Kjenner jeg er helt overladet for å gjøre det rette der.

Mine foreldre hadde ingenting med at jeg mobbet føler jeg. Det var heller meg som forsvarte meg for mine mobbere. (Tenker jeg selv)

 

Nå som jeg har skolebarn kjenner jeg veldig ofte uroen. FOrdi min sønn er så stille av seg og sier ikke ifra om han føler noe. Til dem på skolen...

Vi får bare håpe og gjøre vårt beste...

Skrevet

Jeg skal være ærlig å innrømme at jeg ble mobbet, men også mobbet selv da jeg var mindre. Faktisk helt til ungdomsskolen...

Jeg var en rolig jente som ikke sa for mye.

Og jeg ble mobbet av de tøffe.

Men det jeg syns er rart er at jeg da igjen mobbet dem som var svakere enn meg, eller som jeg selv så som svakere enn meg...

Barn kan rett og slett være grusomme.

Men jeg er ganske sikker på at det er foreldrene og omgivelsene som bidrar.

Er det noe som er andreledes i foreldrenes øyne hører jo barna det.

Jeg hadde briller og var medlem i noe mange syns var rart.

Så der var min grunn til å bli mobbet.

 

For å få selvfølelse mobbet jeg da dem som var mindre enn meg eller var utsatt ved å virke redd osv...

 

Jeg husker så godt hvordan den var å bli mobbet og hvordan det var å mobbe. Og det er noe jeg gremmer meg over.

Jeg gjør alt jeg kan for å lære mine barn at alle er forskjellige og vi må akseptere alle. Kjenner jeg er helt overladet for å gjøre det rette der.

Mine foreldre hadde ingenting med at jeg mobbet føler jeg. Det var heller meg som forsvarte meg for mine mobbere. (Tenker jeg selv)

 

Nå som jeg har skolebarn kjenner jeg veldig ofte uroen. FOrdi min sønn er så stille av seg og sier ikke ifra om han føler noe. Til dem på skolen...

Vi får bare håpe og gjøre vårt beste...

Skrevet

Etter min erfaring er det de som ikke gjør motstand eller som gråter og virkelig tar seg nær av det som blir sagt. Jeg var selv et sånt barn og ble mobbet gjennom hele skolen. Helt til jeg var ferdig på videregående faktisk. Lær barna dine å være tøffe og ikke vry seg så går det nok bra. Mobberne gjør det gjerne for å føle seg bedre fordi de har det ikke noe greit selv. Men om de da ikke får noen reaksjon utav barnet slutter de fort. Og si i fra, stå på ditt! DU vet hvordan barnet ditt har det.

Skrevet

Vi har vært i kontakt med foreldrene hans. Han fant opp hendelser som gjorde han til offer. Men da vi satt oss ned alle fire (barna og mammaene) kom det frem at han hadde truet min sønn etc. Han turde ikke juge når vi satt der. Etter det vil ikke mammaen snakke med oss. Det hjelper ikke sier ho. Andre som har mobbet min sønn og som min sønn mobbet har vi snakket med. Det er derfor ting er bedre nå :) Samtidig fikk vi flyttet sønnen vår til en annen gruppe på trinnet. Den nye læreren er helt fantastisk og de siste to årene har vært noe helt annet. Ting henger igjen, men blir stadig bedre. Når det gjelder den gutten som startet alt så har min sønn endelig innsett at han ikke er noen god kamerat. De er nesten ikke sammen lenger. Vil og si at vi er ikke de eneste som har opplevd og komme til kort med hans mamma. Men pappaen er ordentlig. Hjelper lite når mor gir skyld til de andre barna alene. Selvom ho ble forevist SMS som kalte min sønn det ene og det andre. Min sønn svarte aldrig og så heldigvis aldrig de. Jeg oppdaget før han. En 8 åring som sendte SMS kl. 01 lørdags natt.... Noen går det desverre ikke ann å snakke med :( Men heldigvis kan vi med de fleste :)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...