Dette passer ingenplass, så da legger jeg det like gjerne ut her.

[Anonym bruker]

Jeg har slitt med psyken i noen år nå, uten å ha kommet skikkelig igang med behandling, da behandlingsteamet mitt aldri klarer å finne ut hva som feiler meg. Selv etter utallige tester, innleggelser og flere titalls behandlerbytter.

 

Noe av det jeg sliter med er depresjon. Og jeg er i perioder så deprimert at jeg ikke vil annet enn å dø. Jeg søker på "selvmord" på google, både på nettsøk og bildesøk. Hører på de tristeste sangene jeg vet, og leser dikt av mennesker som er nedstemt, eller av pårørende som har mistet mennesker i selvmord.

Jeg drar meg selv ned i dritten, I know.

 

Jeg vil dø. Ingenting annet. Døden er for meg, som mat er hos tvangsspisere. Står i hodet mitt hele tiden, og jeg vil, vil, vil!

"problemet" er bare at jeg ikke går rundt med selvmordsplaner. For jeg vil ikke ta mitt eget liv. Jeg vil ikke at mine pårørende skal sitte igjen med sinne - rettet mot meg.

 

Jeg vil heller dø av sykdom eller ulykker. Noe som gjør at jeg oppsøker farer, på en måte. Jeg er uforsiktig i trafikken, uforsiktig med kjøkkenknivene, faller i hytt og pine fordi jeg ikke bryr meg om at jeg skader meg. Jeg "leiter" også etter sykdommer. Med et lite håp om at jeg kan ha kreft eller andre alvorlige sykdommer - uten å si det til legen. For jeg vil ikke reddes.

 

Likevel ser jeg at noen kan komme ut av psykiske problemer, og finne livsgleden igjen. Ut av depresjonen og alt. Lære å nyte livet, rett og slett. Og jeg har et bittelite håp om at også jeg kan klare det.

 

Men hver gang jeg prøver å snakke om det hos psykolog, lege eller andre føler jeg ikke at jeg blir tatt seriøst. Jeg har noen mislykkede "forsøk" bak meg, som ikke var særlig gjennomførte. Jeg sitter jo tross alt her.. Og jeg føler at det ødelegger litt for en evt hjelp.

Det virker som om behandlere tenker at siden jeg lever fortsatt, kommer jeg ikke til å dø i morgen.

 

Likevel vet de at jeg sliter med impulser. Og jeg har ikke sagt dette med "triggingen". At jeg leser om selvmord, oppsøker farer osv..

 

Jeg har ingen spørsmål i innlegget her enda, og tror egentlig bare jeg måtte få luftet noe. Vær snill å ikke kom med "Herregud, du har jo barn. Skjerp deg!"-svar... Det hjelper ingenting, og dere vet så lite om situasjonen...

 

Men om noen har lignende erfaringer, råd eller bare noen kloke ord trenger jeg dem... Nå..

[Anonym bruker]

Prøvd Ect?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har ikke prøvd det, nei.

Ingen behandler vil gi meg det, uten at jeg noengang får et helt konkret svar på hvorfor. De sier sånt som at det ikke vil ha noen effekt, siden depresjonen ikke er mitt største problem. De skylder også på at jeg er for ung, selvom jeg har vært innlagt med andre som har fått det, som er har vært noen år eldre enn meg.

 

Jeg har spurt alle behandlere jeg har hatt over lengre tid, uten at noen ville snakke noe mer om det...

 

Er det noe jeg kan ha krav på, vet du?

[Anonym bruker]

Kjære deg... Du har det ikke lett, det skjønner jeg veldig godt..

Jeg syns kanskje du skal vise dette innlegget ditt til legene om du føler at du ikke blir tatt seriøst?

Ofte er det lettere å fortelle ting skriftlig enn muntlig...

Jeg har ingen gode råd til deg, men vil bare gi deg en god klem!

[Anonym bruker]

Tusen takk..

Jeg tror jeg må skrive ut innlegget, og bare vise det. Men er så redd for at de ikke bryr seg..

Jeg har vel dog ingenting å tape på det..?

 

Akkurat nå er alt så tungt at jeg ikke engang kommer meg ut døren og i behandling, så det blir kanskje høytlesning på telefonen.. Om de ringer...

 

HI

[Anonym bruker]

andre som vet ang. ect??

[Anonym bruker]

kjære deg høres vondt ut å ha det sånn.

tror at du kan få god behandling for depresjonen når du møter en behandler eller gruppeterapi som passer for deg,

høres ut som om du har vært uheldig med den behandlingen du har fått.

mange behandlere er jo utaderte eller slitne og ikke flinke heller..

har opplevd alt mulig selv og i forhold til behandlere.

men, ikke gi opp. søk hjelp.

det du kan gjøre for å hjelpe deg selv er trening.

slik kom jeg meg ut av depresjon+jeg hadde ofte sykemelding+en slapp psykolog. krabbet meg opp. kjenner meget godt igjen selvmordstanker og planer. jeg tenkte somoftest at det ville være lettere å være død enn levende. men, ønsket jo ikke å dø. ønsket å bli kvitt det vonde.

brukte psykiatrisk legevakt av og til.

viktig at du får redusert trangen til selvskading. god egenomsorg som sunn mat, trening, oppsøke hjelp, be om hjelo, støtte, hvile, sykemelding,

du er kjempeviktig!!!!! viktig at du blir bra!!!! at du får god hjelp!!!

at du får behandling for depresjonen!!!!!

 

si til deg selv

jeg er viktig!!!!! jeg betyr masse!!! jeg må være fosiktig med meg selv!!!

jeg fortjener og bli bra!!!

 

masse klemmer til deg!!!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner igjen mye av det du skriver - ønsket om å dø ligger alltid i bakhodet, ingenting gir deg noe. Jeg var som deg, oppsøkte risiko og destruktiv adferdsel, i håp om å dø ( jeg har alltid vært redd for smerte, har ikke klart å skade meg selv). Jeg hadde mye ubeskyttet sex med bl.a afrikanere, for å bli smittet med hiv (funket ikke). Ruset meg mye, prøvde å overdose flere ganger (virket ikke). Jeg har med vilje unngått å ta lappen, for jeg vet jeg hadde kjørt meg ihjel umiddelbart.

Jeg sliter fortsatt med at tankene kommer, og bruker mye energi på å holde de på avstand. jeg har også barn, og jeg kan ikke forlate barnet mitt..Aldri. All min energi bruker jeg på at vi skal ha det trygt og morsomt sammen.

Det har hjulpet meg å innse at det er kanskje ikke det at jeg ønsker å dø - men jeg vil bare ikke leve...

Jeg sliter en del med meg selv i hverdagen, men sønnen min er motivasjon til å holde meg på beina. I forhold til alt annet enn han har jeg ingen følelser - ingenting gir meg noe, jeg er likegyldig til alt.

Jeg har gått på antidepressiva i over 10 år, - og har mine opp- og nedturer.

Du er ikke alene. Jeg har slitt med dette siden puberteten, men jeg lever enda. Jeg syns nesten hver dag er et ork å komme seg igjennom, og når ikke sønnen min er her, er jeg helt tom.

 

Psykologene ser ikke på deg som særlig suicidalrisiko, siden du ikke har konkrete planer. Jeg må innrømme at jeg blir litt forbanna når du sier du er uforsiktig i trafikken - tenk om du dreper noen andre? Hvis du ønsker å dø, så gjhør det ordentlig, og ikke ta med deg noen andre i dragsuget.

En bekjent skjøt seg selv i hodet med en spikerpistol - men han døde ikke, våkna opp som hjerneskada...

Har ikke noen gode råd, vil du dø, så kan ingen stoppe deg- men barnet ditt kommer til å hate deg resten av sitt liv fordi du forlot det.

Du trenger kanskje hjelp til å endre tankemønster, dert er noe som tar lang tid, men hjalp meg veldig.

Det er bra du prøver å få hjelp, du må "banke i bordet" og forlange riktig hjelp. Ect blir svært sjelden brukt på unge mennesker i dag.

Det er ditt liv og kun du bestemmer over det.

[Anonym bruker]

Enig.

 

HI dette klarer du! Bare ikke gi opp, du vil finne rette veien etter hvert! Det finnes et liv på andre siden av mørket, og da mener jeg her, i levende livet! Og det er et godt liv, et spennende og morsomt liv! (Og kjipt, kjedelig og alt det der, men man får ta det gode med det onde ;-))

 

Hilsen en som vet :-)

[Anonym bruker]

livet kan bli kjempebra selv etter å ha vært helt på "bunn" psykisk!

hilsen en til som vet;)

[Anonym bruker]

Hei, Anonym 01:44 her igjen. Har du føretatt en SCID-test? Dette er en omfattende muntlig test på ca 300 spørsmål som brukes til å fastsette diagnoser - iallefall peke i riktig retning.

jeg var veldig opptatt av å få vite min diagnose en gang i tiden, for å vite hva som feilte meg (men en diagnose er jo ikke noe konstant, den kan jo endre seg over tid)

 

Lykke til

 

[Anonym bruker]

Det er ikke min hensikt å skade andre. Jeg har jo heller ikke lappen (nettopp fordi jeg er sikker på at det ville gått galt), men merker meg at jeg bare kan gå rett ut i veien på overgangsfelt f.eks, uten å sjekke bilene. Egentlig en sykt teit ting, for jeg vil ikke at en evt fører skal få skylden.. Men det er noe annet enn fornuften min som styrer.. Dessverre.

 

Det er nettopp fordi jeg ikke vil at barnet mitt, familien min og venner skal hate meg, at jeg vil ha en "tilfeldig" død.

Og jeg vil ha en sikker død. Vil ikke våkne opp som hjerneskadet, eller som "du hadde virkelig flaks, og kan gå helt fint ut fra sykehuset igjen".

 

Jeg har tatt SCID testen. Har tatt de fleste sånne tester. Både teoretiske og praktiske. Selvutfyllende og intervju. Om alt mulig.

For jeg har virkelig stått på mitt om at jeg VIL finne ut hva diagnose jeg har. Men jeg får alltid et nederlag, da testene ikke viser noe helt konkret. Bare "litt av den diagnosen, og litt av den. Altså ingen skikkelig dioagnose".

 

Alt kan også svinge veldig. Noenganger ler jeg, men plutselig står jeg å kjenner på hvor skarp knivene egentlig er. Eller så sjekker jeg om det eeegentlig ikke er noe på taket som ser ut til å måtte bli fikset, sånn at jeg kan klatre opp...

 

Alle sier at jeg må tenke på barnet mitt, som trenger meg. Men sannheten er jo at jeg knapt får sett henne. Hun har nye foreldre nå. Hun har det så bra, uten meg.. Jeg får ikke engang vært alene med henne.

 

For et liv. For et sinnsykt dårlig liv..

 

HI

[Anonym bruker]

Til HI - Hvorfor er barnet ditt hos andre foreldre, hvorfor får du ikke treffe barnet ditt alene? Hvor gammel er du?

sjekk ut denne siden:

http://www.stille-vann.com/

 

[Anonym bruker]

Barnet mitt er hos andre foreldre fordi barnevernet mener det er best slik. Jeg er for syk til å være alene med henne, siden jeg har en rekke psykiske plager som for dem er litt urovekkende.

Jeg er 20 år.

 

Sjekket siden, og har lagt den til på listen min. Takk:)

[Anonym bruker]

Kjære deg, behandlerne dine kan ikke hjelpe deg skikkelig så lenge du ikke forteller dem sannheten. Du må fortelle dem om ALT, alt du tenker på, alt du sliter med, og så det at du oppsøker farer, at du ønsker å dø og prøver å bli syk osv.