dårlig stemor

[Anonym bruker]

Jeg er en dårlig stemor. Jeg er rett og slett ikke glad i stedatteren min. Ikke misforstå jeg behandler hun fint når hun er hos oss men jeg klarer ikke å bli glad i hun. Hjelper ikke at jeg hater mamman hennes heller,. Føler mora har ødelagt så mye for meg uten at jeg vil gå innpå det. Jeg føler intens hat for mora hennes. Ja jeg vet dette høres forferdelig ut men sånn er det bare.. Ikke er det bare for meg å forlate mannen min heller for han har jeg ett barn med også.. Alt gikk så fort med forholdet vårt og jeg skjønte ikke hva jeg var inn i før det hadde gått for langt. (Ingen unnskyldning det i know) Nå har jeg bestemt at jeg skal oppsøke psykolog for å få hjelp.. Jeg orker ikke å ha det sånn lenger.. Dette er siste utveg før jeg forlater mannen min for godt.. Klarer ikke å føle den sjalusien og bitterheten jeg føler lenger.. Noen andre som har erfaring med å få hjelp hos psykolog?

[Anonym bruker]

Jeg har erfaring. Jeg gikk alene til psykolog, og joda det hjalp jo forsåvidt. Men vi gikk også sammen til en psykolog som var spesialist på parforhold og det hjalp egentlig mest.

At han på en måte fikk litt forståelse for at jeg følte som jeg følte fordi han hadde svikta meg, han hadde ikke beskytta meg mot sin bittre eks, han hadde svikta meg da han listet seg rundt for å holde freden med eksen som også hata meg og som bare ville ødelegge for oss.

Hver eneste romantiske stund vi kunne tenkes å få tid til i en travel hverdag med vakt og jobber og reising og samvær, så sendte hun ungene, elle ringt selv. Alltid ble våre ting avlyst.

Det pågikk i åresvis. Særlig etter graviditet var det temmelig ille.

[Anonym bruker]

Uff, jeg har det likt som dere. Vanskelig å være stemor, spesielt når barnefar ikke skjønner at han må sette sin nåværende kjæreste foran sin eks. Jeg vet at det er meg han vil ha og elsker, men det føles allikevel bittert at han heller velger en krangel med meg enn å sette eksen på plass/ikke la hun kontrollere så mye som jeg syntes hun har gjort i disse årene. Nå er ungene større noe som gjør at mor kan/bør ta mer og mer direkte med ungene i stedet for å ringe min mann i tide og utide for små bagateller + at vi har gått til samtaleterapi, så endelig går det noe bedre.

 

Hvis du vil dele navnet på psykologene du/dere har gått til så tar jeg gjerne i mot, for dette kommer alltid til å være et "issue"i mange år fortsatt, så like greit å være "proaktiv".

 

Gleder meg til ungene hans blir 20 så jeg slipper å forholde meg til eksen noe mer enn en gang eller to i året!

[Anonym bruker]

Jeg er også en dårlig stemor. I alle fall om en skal måle det ut fra følelser for stebarnet. Jeg har ingen. Jenta og jeg har det greit sammen. Vi prater godt ilag og jeg lærer henne viktige ting i livet, skjønt det veier jo ikke så tungt siden ingen andre har de samme verdiene som jeg synes det er viktig å ha. Hun er som en fjern fjern slektning som kommer her annenhver uke. Jeg er liksom utenfor livet mitt, ikke selv delaktig. Jeg har bare en rolle som jeg skal fylle. Det er ingen som ser hva jeg gjør, men det er helt avgjørende at jeg utfører oppgavene mine likevel. Ellers vil det se ut som at jeg saboterer noe. Jeg lar være å gå pga vårt fellesbarn. Jeg ønsker å være der for barnet mitt hele tiden. Så er disse andre tingene noe jeg bare må ta med.

 

Mannen min prioriterer sitt særkulls mest. Det er dette barnet han har dårlig samvittighet for, ikke vårt, selv om han knapt ser det i løpet av uken. Jeg blir kvalm. Klarer nesten ikk spise, og venter bare på at noe nytt ubehagelig skal dukke opp. For der gjør det jo hele tiden. Jeg bruker mye energi på å finne ut tankemønstre som skal hjelpe meg gjennom hverdagene, men ser at det ikke er nok. Jeg må få hjelp av psykolog også. Biomor har gjort så mye vondt at jeg klarer ikke finne ut av dette her selv.

 

Noen som har navn på parterapeuter/psykologer i bergensområdet som kan anbefales?

[Anonym bruker]

Tror nok jeg er det værste stemora her inne...

Jeg har null -absolutt null følelser for min stedatter. Egentlig bare irriterer hun meg mer og mer og jeg har store problemer med å takle hverdagen når hun er her (annenhver uke). Og jeg kan ikke engang skylde på moren hennes. Biomor er helt ok og virker ikke som at hun har noe imot meg. Mannen min har jeg heller ingenting å utsette på. Han har tatt til seg mitt barn og sier han er blir veldig glad i det. Og det meker jeg. Noe som gjør min samvittighet helt svart. Jeg klarer ikke å bli gla i hans barn. Og det gjør at jeg nærmest blir dårlig av meg selv. Vi får se om det forandrer noe at vi får et barn sammen, men jeg tviler egentlig.

Jeg også oppfører meg greit mot hans datter, behandler henne på samme måte som mitt eget. Men jeg er nok litt strengere enn hun er vant til. Jeg gir henne alltid nattaklem og sier ofte at jeg er glad i henne -men aldri noe tilbake fra henne. Ikke engang da mitt barn så på henne og sa jeg er glad i deg, svarte hun. Hun bare stirret på henne. Da rant det over for meg, og jeg sa (på en grei måte) at det hadde vært hyggelig om du svarte. Ikke at jeg skal tvinge på henne føleleser (mangler dem jo selv) men synes det er ganske frekt å bare stirre på folk som sier sånne ting til en.

Vurderer også å kontakte en psykolog, men er så vanskelig å snakke om. Føler meg så dum.

[Anonym bruker]

Jeg er stemor og jeg tror ikke det er hvor dype følelser man har for stebarna som er avgjørende for om man gjør en god eller dårlig jobb.

Derimot spiller det nok en rolle hvordan man oppfører seg mot dem.

Jeg tror heller ikke det dreier seg om millimeter rettferdighet, men om de store linjene, om man ivaretar alle barna, eller om det er et barn som alltid blir tilsidesatt, eller om det er et barn som alltid blir femhevet.

 

Synest ikke du skal gå fra mannen din fordi at du ikke elsker din stedatter. Synest du skal fortsette å oppføre deg fint ovenfor henne, å synest mannen din skal begynne å se deg og din rolle i hjemmet, samt å behandle begge barna sine på lik linje.

 

I en vanlig familie er det ikke vanlig å dele opp omsorgen for barna linjært, eller hva jeg skal si. Det er ikke vanlig å si at denne uka er det fellesbarnet og neste uke er det samværsbarnet. Det er vanlig å gi omsorg til begge/alle barna samtidig.

[Anonym bruker]

Jeg vil gjerne komme med et tydelig eksempel på hva som gjør at jeg vurderer om jeg i det hele tatt ønsker dette mer.

 

Mannen min hadde samværsuke sist uke. Sist helg var de to. far og barn, på tur sammen. Jeg var hjemme med felles. Vi ønsket å dele oss litt i og med at det skulle komme en venninne langveisfra på besøk til meg. Mandag ringer han og sier at han kommer senere hjem pga at han "måtte" ta særkulls med for å se på en katt vi kanskje skal ha. Vårt felles hadde han ikke sett på mange dager, da hun går tidlig i barnehagen sammen med meg, og han kommer ofte hjem etter at hun har lagt seg/ skal til å legge seg. I stedet for å endelig ha et ønske om å se minstedatteren sin, så velger han å prioritere sitt særkulls ytterligere, til og med når det mors samværsuke.

 

Ikke spør han om det er greit at jeg er alene med felles for ente kveld på rad heller. Det er ene og alene hensynet til særkulls han tar. Alt og alle andre får bare vike om det er noe hun eller han har behov for. Han sa til og med, søndag kveld etter helgeturen, at han hadde så dårlig samvittighet for særkulls.

 

Det stikker så jævla dypt når en hører sånt.

 

Det ble ikke noe kattetur på far og barn på mandag. Men det var ikke på grunn av at han ville tidligere hjem til felles. Nei, det var for "å slippe bråk". Jeg går rundt og er så uendelig kvalm hele tiden. Ikke klarer jeg å spise noe særlig og vekten raser bare nedover. Jeg vet at jeg må ta grep, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

 

Han forstår meg ikke når jeg tar opp ting som angår særkulls, uansett om jeg gjør det på en så skånsom måte som mulig. Han blir bare rasende sint. Jeg er redd for hva han kan finne på om jeg flytter ut for en periode.

 

Skulle bare ønske at han ville vise litt mer følelser og bruke mer tid på felles (hun er snart to år). Jeg vet at menn ofte ikke finner kontakt med så små barn, men det er ingen unnskyldning.

 

Kjære alle sammen, hva skal jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Slutt å ta alt ansvaret for felles barnet.

La far ha begge barna samtidig og du reiser ut av huset.

Barna trenger å få oppleve å være søsken sammen med far.

 

Du skulle latt han reise for å¨se på katt, men da måtte han ta med seg fellesbarnet også. Det måtte no ha vore kjempe kjekt for en 2 åring å se på kattunger.

 

[Anonym bruker]

Joda, jeg er helt enig i det du sier. Det er bare det at katteturen var på et tidspunkt det var sengetid for minien. Men jeg må nok bli mer bevisst på at far må ta mer ansvar, og tar han seg ikke av felles uten at jeg må be han om det, så får jeg heller bli flinkere til å bare stikke av litt oftere.

[Anonym bruker]

Hallo, du juger til ungen og sier du er glad i henne, og så forventer du at hun skal juge tilbake??? Trur du unger er døve og blinde? De vet da vel hvem som er glad i dem, vel, selv om alle påstår de "oppfører seg fint" mot stebarna osv.

 

Jeg har også vært stemor for barn som mest ergret meg, og jeg løste det ved å jobbe med meg selv. Jeg måtte begynne å nærme medg dem positivt. Jeg måtte velge å bli glad i dem. Dessverre, det er sånn det må gjøres. De var vokst opp med verdier og atferd som er helt fjern for meg, og de var (faren innrømte deg også) direkte bortskjemte på ting, mat og oppmerksomhet. Men et menneske er mer enn sine irriterende sider. Man må prøve å se de fine tingene også.

[Anonym bruker]

Så får du si til far at den katteturen skal han spare til begge kan være med!! For en dust!

[Schmetterlingling]

Tror nok jeg er det værste stemora her inne... Jeg har null -absolutt null følelser for min stedatter. Egentlig bare irriterer hun meg mer og mer og jeg har store problemer med å takle hverdagen når hun er her (annenhver uke). Og jeg kan ikke engang skylde på moren hennes. Biomor er helt ok og virker ikke som at hun har noe imot meg. Mannen min har jeg heller ingenting å utsette på. Han har tatt til seg mitt barn og sier han er blir veldig glad i det. Og det meker jeg. Noe som gjør min samvittighet helt svart. Jeg klarer ikke å bli gla i hans barn. Og det gjør at jeg nærmest blir dårlig av meg selv. Vi får se om det forandrer noe at vi får et barn sammen, men jeg tviler egentlig. Jeg også oppfører meg greit mot hans datter, behandler henne på samme måte som mitt eget. Men jeg er nok litt strengere enn hun er vant til. Jeg gir henne alltid nattaklem og sier ofte at jeg er glad i henne -men aldri noe tilbake fra henne. Ikke engang da mitt barn så på henne og sa jeg er glad i deg, svarte hun. Hun bare stirret på henne. Da rant det over for meg, og jeg sa (på en grei måte) at det hadde vært hyggelig om du svarte. Ikke at jeg skal tvinge på henne føleleser (mangler dem jo selv) men synes det er ganske frekt å bare stirre på folk som sier sånne ting til en. Vurderer også å kontakte en psykolog, men er så vanskelig å snakke om. Føler meg så dum.

 

 

 

 

Min situasjon er (nesten) lik din - Ditt innlegg er nå over 1 år gammelt, men kan du fortelle meg om situasjonen har bedret seg?

[Anonym bruker]

Tror nok jeg er det værste stemora her inne... Jeg har null -absolutt null følelser for min stedatter. Egentlig bare irriterer hun meg mer og mer og jeg har store problemer med å takle hverdagen når hun er her (annenhver uke). Og jeg kan ikke engang skylde på moren hennes. Biomor er helt ok og virker ikke som at hun har noe imot meg. Mannen min har jeg heller ingenting å utsette på. Han har tatt til seg mitt barn og sier han er blir veldig glad i det. Og det meker jeg. Noe som gjør min samvittighet helt svart. Jeg klarer ikke å bli gla i hans barn. Og det gjør at jeg nærmest blir dårlig av meg selv. Vi får se om det forandrer noe at vi får et barn sammen, men jeg tviler egentlig. Jeg også oppfører meg greit mot hans datter, behandler henne på samme måte som mitt eget. Men jeg er nok litt strengere enn hun er vant til. Jeg gir henne alltid nattaklem og sier ofte at jeg er glad i henne -men aldri noe tilbake fra henne. Ikke engang da mitt barn så på henne og sa jeg er glad i deg, svarte hun. Hun bare stirret på henne. Da rant det over for meg, og jeg sa (på en grei måte) at det hadde vært hyggelig om du svarte. Ikke at jeg skal tvinge på henne føleleser (mangler dem jo selv) men synes det er ganske frekt å bare stirre på folk som sier sånne ting til en. Vurderer også å kontakte en psykolog, men er så vanskelig å snakke om. Føler meg så dum.

Min situasjon er (nesten) lik din - Ditt innlegg er nå over 1 år gammelt, men kan du fortelle meg om situasjonen har bedret seg?

 

Jeg henger meg på, da jeg faktisk nettopp har vært og bladd tilbake til dette gamle innlegget.

Det finnes en slags trøst i at det finnes andre der ute som føler som meg, og at det ikke er onde mennesker med høygafler..

 

Man får jo som oftes høre her inne at man må tenke på at det er barn det gjelder, at mannen er like glad i dem som du er i egne, at man må ta seg sammen, tilbringe tid med stebarnet for å bonde etc etc.

 

Vel, det er supert for dere som er oppriktig glade i stebarna, føler at de beriker deres liv etc. Men tror det er mange som ikke føler sånn, man tørr bare ikke si det høgt.

Bortsett fra på et anonymforum. Ihvertfall når det finnes noen andre modige sjeler der ute som våger å sette ord på at man har de følelsene.

 

Jeg har også vurdert parterapi og psykolog for egen del, for å få hjelp med den store belastningen det er å ha masse negative følelser for et barn.

Tro det eller ikke, dere som fordømmer oss, det er hardt for oss å godta og å gå og føle på disse følelsene hos oss selv.

 

For min del tror jeg det har en sammenheng med at stebarnet er her så mye (50/50). Er rimelig sikker på at det hadde gått greit hvis barnet var her annenhver helg og en kveld i uka.

For jeg vil gjerne ha barnet til stede i bursdager/dåper/andre festlige annledninger, bare ikke i min hverdag.

 

Blir samme følelsene som jeg har for min mor/bror/venninne etc. Det er hyggelig å ha dem På BESøK, men hvis de blir for lenge så blir man sliten og man begynner å irritere seg og trenge å slappe av og senke skuldrene sammen med sine nærmeste. Og for meg kommer nok stebarnet aldri til å bli min nærmeste.

Det føles rett og slett innpåslitent, som en gjest som blir for lenge.

Eneste grunnen til at jeg våger å si dette er at jeg er anonym...

 

Vurderer daglig å bryte, men som HI her skriver så finnes det et fellesbarn som kom for fort, og så var man fanget etc.

 

Hadde vært veldig bra å høre fra HI et år etterpå ja, finnes det håp om at ting kan ordne seg?

[Anonym bruker]

Ja det finnes håp... Men for min del fantes det i at jeg og sambo kom frem til en felles forståelse for hus og regler og min opplevelse av det hele. Også kom største håpet i at stebarna ble større. Nå er de mer selvstendige og krever ikke like mye som før, selv om jeg fortsatt synes de i mange mange ting er mer uselvstendige enn jeg tenker er riktig for alderen.

 

Jeg her ennå helt enig i at stebarna aldri vil bli mine nærmeste... De føles ofte til oftest som et besøk som blir for lenge og jeg blir sliten og irritert. Godt ekesmpel du kom med der:) Men det er lettere å utholde det.

 

For å repetere: du og din mann må bli samkjørte om det meste, og ha en felles forståelse for den andres opplevelse. Da først går det lettere å være stemor... Hvis ikke er det er sant helvete.

 

Ps. Jeg er ikke hu som skrev for et år siden;)

[Anonym bruker]

Ja det finnes håp... Men for min del fantes det i at jeg og sambo kom frem til en felles forståelse for hus og regler og min opplevelse av det hele. Også kom største håpet i at stebarna ble større. Nå er de mer selvstendige og krever ikke like mye som før, selv om jeg fortsatt synes de i mange mange ting er mer uselvstendige enn jeg tenker er riktig for alderen. Jeg her ennå helt enig i at stebarna aldri vil bli mine nærmeste... De føles ofte til oftest som et besøk som blir for lenge og jeg blir sliten og irritert. Godt ekesmpel du kom med der:) Men det er lettere å utholde det. For å repetere: du og din mann må bli samkjørte om det meste, og ha en felles forståelse for den andres opplevelse. Da først går det lettere å være stemor... Hvis ikke er det er sant helvete. Ps. Jeg er ikke hu som skrev for et år siden;)

 

Ser jeg skrev meg selv i mot litte grann her. Tror egentlig jeg mener at begge deler var like viktig. Både felles samkjøring og at barna ble større og mer selvstendig. Det første er viktig for kjærligheten og samholdet dere voksne i mellom. Det andre er viktig for å øyne forbedringer (håp), og at hverdagen faktisk blir lettere. Ofte ikke så veldig mye som skal til før det merkes..

[Schmetterlingling]

Jeg synes du hadde en veldig god skildring med at det kan føles som et besøk som er det litt for lenge....mitt problem er at dette besøket, som blir tungt å takle, er i hus samtidig som mine egne barn, som jeg har lyst å ha kvalitetstid sammen med.

 

Dessuten er faren til stebarnet mitt sur og lei seg fordi jeg ikke klarer å bli glad i hans barn. Han forstår ikke at jeg ikke har 'morsfølelser' for dette barnet, som forresten er voksen, og var nærmest voksen når hun kom i mitt liv.

 

Vi har søkt profesionell hjelp - og jeg håper det kommer til å føre til en løsning.

 

Men jeg må si at alt du skriver kunne jeg ha skrevet - jeg har akkurat de samme følelsene som du har.

Jeg har ikke blitt møtt med negativitet annet enn på slike steder som dette, nettopp fordi de som dømmer kan være anonyme, tror jeg. Min familie og mine venner forstår meg, og synes synd på meg/oss. De ser at det ikke ligger noe ondskap i dette, men kjærlighet kommer ikke på kommando heller.

 

Jeg har også en viss forståelse for dem som går til angrep, jeg tror de selv har eller er i en slik situasjon, der en stemor/stefar ikke har evnet å se på dem som sitt eget barn.

 

Men hvorfor forventes det av stemor/stefar at vi skal bli så glad i disse barna som ikke er våre? Jeg elsker mine barn, og har en svakhet for lillegutten til bestevenninna mi, men ellers er barn barn. De er grei, for det meste, fine, flotte, skjønne, sjarmerende - men that's it. Det samme gjelder mitt stebarn.

[holahopp]

jeg har vært stebarn og det har vært ett sant helvete pga stemoren min. Det er ikke lett når man bor hos far og inn kommer en dame med datter og dikterer hvordan ting skal være. Vi går fra å være hjemme til å plutselig være på besøk, vi skjønner at stemor ikke liker oss men forventer vi skal være glad i henne og være takknemlig for alt hun gjør. Vi skal helst bare komme oss vekk for det passer ikke at vår far har barn fra før. Hun trengte ikke å ha morsfølelse for oss men respekt og at hun var glad i oss som hun er glad i venner osv.

dere er voksne mennesker og misliker barnet til mannen deres. Det som dere sier at dere vil ha tid med deres familien men stebarnet er en del av familien.

Skjønner det ikke er så lett for stemødre heller men må si jeg føler veldig med stebarnet får skikkelig vondt av det.

selv om dere ikke viser misnøyen så skjønner man det. Det er forferdelig å ikke være ønsket hos pappa når man er barn....

vil bare si tenk hvordan det er å være barn når man ikke er ønsket....

[Anonym bruker]

Skjønner det ikke er så lett for stemødre heller men må si jeg føler veldig med stebarnet får skikkelig vondt av det. selv om dere ikke viser misnøyen så skjønner man det. Det er forferdelig å ikke være ønsket hos pappa når man er barn.... vil bare si tenk hvordan det er å være barn når man ikke er ønsket....

 

Det tenker hvertfall jeg på som stemor... De skal ikke føle at de ikke er velkomne. Jeg jobber for at de skal være det.

 

Samtidig så blir de plutselig bare på besøk når steforelder kommer inn i bildet. Det er ikke til å unngå. Og det er faktisk gjensidig, selv om du tror det bare var enveis... Hverken barn eller voksne klarer å slappe like godt av sammen med andre en sin nærmeste familie. Da må i så fall stebarna bo der opp mot 100%, sånn at ingen av partene får den pausen der man slapper av og er seg selv. Dermed vil barna fort føle seg på besøk selv om de er ønsket.

 

Dessuten er det mange fedre som bare bruker stemødrene til alt husarbeidet mens stebarna er der, sånn at han får all kvalitetstid sammen med barna sine, mens hun må ta alt ekstraarbeidet. Det trigger ikke akkurat stor gleder over stebarna Synd det er sånn noen ganger. Da er det ikke direkte stemors skyld selv om hun blir den stebarna mener skal ha skylden.

 

Her er det aldri svart-hvitt, men utallige gråsoner.

[HeltAnonym]

Jeg tror mye av problemet ligger i den annenhver helg opplegget hos mange. Her var barna med oss annenhver helg i begynnelsen når jeg kom inn i bildet, og da var det ikke like enkelt å få kontakt med dem, men etterhvert har de vært her mer og mer, og nå har vi bare fått bedre og bedre kontakt. Jeg og far er enige i hvordan både husregler og oppdragelse skal være, og barna respekterer meg og jeg respekterer dem, og vi har lært hverandre og kjenne, så nå tror jeg at alle har det bra i vårt hjem

 

Men jeg føler med HI, som har en bitter ex i bakgrunnen. det kan ødelegge mye, MEN bare om man tillater det! Hev dere over det..

[Schmetterlingling]

Det er nok ikke svart-hvitt, nei.

Det største problemet er vel forventninger som kommer fra alle parter og som ikke blir innfridd. Noen ønsker mer kontakt, noen mindre. Noen syes 50/50 er ikke bra, noen mener annenhverhelg er ikke bra. Det finnes så mange varianter og historier, enda flere løsninger. Dessverre finnes ikke noe fasit som virker for alle.

 

Jeg på min side sliter med å innfri forventninger fra stebarn og samboer og blir dermed den 'slemme'. Men når jeg hverken har lyst eller behov for noe tettere kontakt med stebarnet blir dette veldig vanskelig.

Jeg har foreslått mange løsninger, men de står på sitt, jeg skal kose og klemme, stille opp og gjøre alt som om dette er helt normalt - men når det ikke føles sånt, hva skal jeg da gjøre?

Jeg kan ikke gjøres på å være glad i noen når jeg ikke mener det? Er det galt at jeg ikke har lyst å dille med et barn som kom inn i livet mitt når det var 17 år??? Jeg får det bare ikke til med koser og klemmer og godnattkyss....Dette blir helt feil - og håpløst når det forholdet er den eneste grunnen til alle krangler og diskusjoner i husholdningen...

[Anonym bruker]

Det er nok ikke svart-hvitt, nei. Det største problemet er vel forventninger som kommer fra alle parter og som ikke blir innfridd. Noen ønsker mer kontakt, noen mindre. Noen syes 50/50 er ikke bra, noen mener annenhverhelg er ikke bra. Det finnes så mange varianter og historier, enda flere løsninger. Dessverre finnes ikke noe fasit som virker for alle. Jeg på min side sliter med å innfri forventninger fra stebarn og samboer og blir dermed den 'slemme'. Men når jeg hverken har lyst eller behov for noe tettere kontakt med stebarnet blir dette veldig vanskelig. Jeg har foreslått mange løsninger, men de står på sitt, jeg skal kose og klemme, stille opp og gjøre alt som om dette er helt normalt - men når det ikke føles sånt, hva skal jeg da gjøre? Jeg kan ikke gjøres på å være glad i noen når jeg ikke mener det? Er det galt at jeg ikke har lyst å dille med et barn som kom inn i livet mitt når det var 17 år??? Jeg får det bare ikke til med koser og klemmer og godnattkyss....Dette blir helt feil - og håpløst når det forholdet er den eneste grunnen til alle krangler og diskusjoner i husholdningen...

 

Må si at jeg synes det er svært merkelig at du skal gi godnattakyss til en 17år (!) gammel jente?! For ikke å snakke om at du skal måtte stille opp i tide og utide?! Merkelige krav!

 

å si hei, hadet, og gi noen klemmer i ny og ne - og ellers forholde seg til jenta med høflig small talk i hjemmet og på turer hun er med på, skulle da være mer enn nok!

 

Kanskje du kan gjøre byttehandel? Din gubbe gjør X av husarbeid eller Y antall minutter massasje for hver gang du stiller opp for hans datter? Det må selvfølgelig svi litt mere for han, enn det gjør for deg å stille opp... Da tenker jeg han helst vil sille opp selv?

[Lillemor1978]

Føler med dere som synes det er tøft å være stemor. Jeg har vært stemor, og alle de vanskelige følelsene kom faktisk som et sjokk, og ble sterkere og sterkere for hver gang stebarna kom til oss(annenhver uke). Selv om jeg var glad i dem, var det annerledes med mine barn. Far var følelsesmessig ikke tilstede, det var meg ungene kom til hvis det var noe. Jeg gjorde så og si alt av husarbeid, pluss at jeg har alt ansvar og omsorg for mine.. Jeg ble deprimert, og så ingen annen utvei enn å flytte.

 

Vi er fortsatt kjærester, men det er vanskelig. Han vil at vi skal bo sammen, men for meg ble det for tøft. Jeg ønsker heller å være sammen med dem i helger, da har vi det fint, og jeg har et godt forhold til hans barn. Men han er bitter på meg fordi jeg ikke taklet stemorsrollen, så er redd jeg mister ham helt.. vanskelig. Det er mye mer jeg kunne skrevet om dette, men ville bare fortelle litt om min situasjon, og at jeg har stor forståelse for alle vonde og vanskelige følelser som kommer snikende i en hverdag som stemor. Det er en trøst å vite at man ikke er alene med sånne tanker.

[Vimmel]

Føler med dere som synes det er tøft å være stemor. Jeg har vært stemor, og alle de vanskelige følelsene kom faktisk som et sjokk, og ble sterkere og sterkere for hver gang stebarna kom til oss(annenhver uke). Selv om jeg var glad i dem, var det annerledes med mine barn. Far var følelsesmessig ikke tilstede, det var meg ungene kom til hvis det var noe. Jeg gjorde så og si alt av husarbeid, pluss at jeg har alt ansvar og omsorg for mine.. Jeg ble deprimert, og så ingen annen utvei enn å flytte.

 

Vi er fortsatt kjærester, men det er vanskelig. Han vil at vi skal bo sammen, men for meg ble det for tøft. Jeg ønsker heller å være sammen med dem i helger, da har vi det fint, og jeg har et godt forhold til hans barn. Men han er bitter på meg fordi jeg ikke taklet stemorsrollen, så er redd jeg mister ham helt.. vanskelig. Det er mye mer jeg kunne skrevet om dette, men ville bare fortelle litt om min situasjon, og at jeg har stor forståelse for alle vonde og vanskelige følelser som kommer snikende i en hverdag som stemor. Det er en trøst å vite at man ikke er alene med sånne tanker.

 

Om han ikke gjorde noe av husarbeid i hjemmet en gang, så vil jeg påstå at han er mer bitter fordi du ikke vil være gratis hushjelp for hans og hans familie, enn at du ikke vil bo sammen med han. Han har selv skylden for at det gikk som det gikk, og om han ikke kan innse det, så hadde det uansett vært vanskelig å få forholdet til å fungere. Men det er trist at det har gått sånn for deg!

 

For å fortelle litt om husarbeid for samboer og hans barn:

 

Jeg kjenner selv på at det er helt ok å ta det meste av klesvask for typen den uka vi er alene (forutsatt at han gjør andre ting). Men jeg synes ikke det er ok å ta klesvasken for hans barn... Særlig alle de vrengte klærne som jeg må vrenge tilbake, spesielt strømpebukser er hat hat hat. Men min søster derimot, sier at klesvask og vrengte klær for egne barn ikke gjør henne noenting.... Tror det er en god del av forklaringa på hvorfor mødre i kjernefamilier synes det er greit med klesvask, mens stemødre misliker klesvask mm. for stebarna. Det er tilknytningen man har til hvem.

[Anonym bruker]

Angående husarbeid og praktiske gjøremål.

 

Jeg drukner i arbeid!

Jeg har nok med mine unger, meg selv, og min jobb. Jeg drukner i jobb både hjemme og på jobben. Jeg har ikke kapasitet til å hjelpe han med hans unger. Han har jo nesten ikke kapasitet til å avlaste meg med sine egne unger.

 

Jeg er i tidsklemma og har bare lyst å reise på hotell, bare meg!

[ms.preggy]

Angående husarbeid og praktiske gjøremål.

 

Jeg drukner i arbeid!

Jeg har nok med mine unger, meg selv, og min jobb. Jeg drukner i jobb både hjemme og på jobben. Jeg har ikke kapasitet til å hjelpe han med hans unger. Han har jo nesten ikke kapasitet til å avlaste meg med sine egne unger.

 

Jeg er i tidsklemma og har bare lyst å reise på hotell, bare meg!

 

 

Jeg har det likedan, men nå har vi fått hushjelp selv om vi egentlig ikke har råd til det. I tillegg, så må mannen vaske sine egne og stebarnet sine klær.

Han må selv stå og dra ut strømpebuksen ifra resten. For klær blir jo bare vrengt av uansett hva en har bedt om før. Jeg føler at den eneste grunnen til at han er sammen med meg er min energi og organisatoriske evner. Men nå får vi se da hva som skjer når kjerringa har reist seg. Regner med jordskjelv, men det er jeg klar for. Begynn å sette krav.