hufff.... hva skal man føle da?

[Anonym bruker]

Hvor skal jeg begynne.... Vi bor på et sted 50 mil borte fra min familie. Vi har et barn på 4 år, og et på 8 uker.

I løpet av året er vi stort sett på besøk hos familien 4-5 ganger.

Men vi får så og si aldri besøk av dem. I fjor kom brodern med familien sin i 4 åringen sin bursdag, det er første gang noen fra familien min har kommet. Vi feirer kombinert barn og pappa bursdag, siden de er født på samme dag.

Når babyen nå ble født har ingen enda vært her og hilst på, eller ytret ønske om det. Vi har ikke fått noe kort/gsve fra min søster, min mor (det er for glatt, banken var stengt, posten tom for fimerker etc, heller ingen julegave til oss eller barna derfra), og jeg har ikke så mye som hørt fra min mormor som er enesste oldeforelde i live på min side. 4 åringen er eneste som ikke mottar busdagsgave av alle oldebarna, hun har 15.

Vi reisersom sagt ofte over, da besøker vi alle, vi følger opp busdager og merkedager, og hører hvordan det går med barna om de harvært syke, skjer noe spes.

I navnefesten til 4 åringen for 4 år siden kunne ikke eldste broren min og fam komme, for bilen måtte på verksted, og de hadde ikke råd. De tjener en million til sammen, og en uke etter markeringen hadde de refinansiert huset og kjøpt seg landsted...

 

Svigers bor 1 time herfra, har vært barnevakt 1 gang, de sover til kl 11 i helgene, også når vi er på besøk. 4 åringen spør om å få komme på bedøk til dem elene, men nei. Svigermor er hjemmeværende, frisk, yngste barnet er 19 år. den ene gangen de var barnevakt hadde svigerefar satt opp fridag på mandagen, for da kom de jo til å være så slitne...

 

pfffffff, nå skal vi invitere til navneefest igjen, kjenner jeg har mrst lyst til å droppe hele greia.

og ikke missforstå, vi har god kjemi, og god tone, ikke noe vondt blod i noen av familiene, men helt ærlig føler jeg alle gir beng...

greit at det er vi som bor "borte", er jo også derfor vi reiser hjem såpass ofte, men føler dette begnner å bli ensidig, og her jeg går hjemme i permisjon og har hjemlengsel er det jo bare til å bli deppa av....

Sånn der fikk jeg klagd litt....

[Anonym bruker]

Kanskje du bør si noe til familien din - iallefall til din mor.

Men selvfølgelig, de burde tenkt tanken selv.

 

Barnslig som jeg er så hadde jeg trukket meg tilbake - og sett hvor lang tid det hadde tatt før du hørte noe fra dem alle. Tenk at det er deres tap.

Vi har noe lignende her:(

 

 

[Anonym bruker]

Det er jo det som frister på en måte, he he, men barnslig som du sier. Min mor er syk da (kronisk muskelsykdom), så jeg skjønner jo at det ikke alltid er lett å få fikset ting, men hun har nå vært ute av døra de siste 7 ukene for å si det sånn. og litt lystløgner også, og husker ikke helt hva hun har lovet/sagt. før jul, :Nå har jeg sendt gavekort i gave til dere. På julaften: "brevet med pengene har vel ikke kommet enda tenker jeg, posten er jo så forsinket", etter jul "jeg fikk ikke sendt gavekortene, for posten var tom for frimerker..... og sånn forsetter det. Jeg bryr meg ikke om pengene, hun har dårligere råd enn oss, men et kort hadde jo vært hyggelig. og litt kjipt å sitte hos svigers på julaften uten gaver til oss fra mamma... kjedelig for 4 åringen...