Jeg vurderer skilsmisse, men det er praktisk umulig.

[Anonym bruker]

Mine, dine og våre barn, en skilsmisse vil fungere dårlig. Vi er et godt team, hverdagen fungerer toppers, samme med ferier og alt som har med barna å gjøre. Men det finnes ikke kjærlighet mellom mannen og meg.

Holde ut i 15 år til så barna rekker å bli store eller gå nå. Jeg har for mange og mye barn til å tid til å tenke kjærlighet/forhold til noen som helst mann. Har knapt tid til å sove 3 timer i døgnet.

[Anonym bruker]

Ingen kjærlighet igjen? Det har jeg vanskelig for å tro når dere fungerer toppers sammen både i hverdagen og i feriene, da må det være en respekt, en omtanke en god følelse for partneren. Ellers ville stemningen blitt veldig dårlig....?

 

At hverdagens stress har dyttet følelsene ned i en sekk for en periode kan jeg godt tro, men det er jo ikke dermed sagt at de er borte for bestandig?

 

Følelsene mine for mannen min var også helt borte en periode, jeg var så sliten så lei, hadde ingen gode følelser for noe og ville bare vekk fra hele livet mitt. Da det gikk opp for meg at jeg var skikkelig overarbeidet og på vei inn i en skikkelig depresjon skjønte jeg at ting kanskje ikke var helt sånn som jeg følte.

Jeg kom meg på "beina igjen" og jammen gjenoppdaget jeg mannen min også. For en tålmodig og hærlig mann som ikke gikk fra meg i min tøffe og egoistiske fase, men sto fjellstøtt i familien hele tiden. Ble helt forelsket igjen jeg.

 

Noen mulighet for at du kan oppleve det samme?

[Anonym bruker]

Hvis dere fungeres "toppers" sammen så er det absolutt kjærlighet tilstedet...kjærlighet er så mye forskjellig det.

 

Jeg forstår at du ikke lenger er forelsket i mannen din og livet er tøft og dere har gode rutiner som fungerer.....livet går i bølgedaler. Når barna blir større, du får mer søvn og du og mannen din får tid til å bli kjent med hverandre igjen kan forelskelsen blomstre igjen.

 

Hadde dere ikke hatt noe kjærlighet så hadde dere ikke klart å leve sammen, prate sammen, diskutere sammen, lage regler sammen, osv....

[Anonym bruker]

Altfor mange forveksler kjærlighet med forelskelse....

 

Å være en småbarnsfamilie i den travleste tiden med kanskje mange barn, gjelder det lenger om forelskelse....men om å overleve. Om å gi barna en god oppvekst, om å prioritere annerledes. Det er en periode i livet hvor man nedprioriterer seg selv...da også inkludert forelskelse...dette er helt vanlig.

 

Hadde flere holdt ut noen ekstra år når det er på det verste så ville vi ikke fått like mange skilsmisser i Norge som vi har i dag. Det er ofte den hektiske tiden og økonomien som lager problemene...ikke forholdet i seg selv. De tingene vil bli bedre med tiden og da blir også forholdet bedre ;-)

[Anonym bruker]

Vi er høfflige med hverandre og prater om barnas ønsker og problemer. Vi har barn med spesielle behov, så alltid er en av oss på dette barnet og den andre av oss har ansvar for de andre barna når vi er på utsiden av døren.

Når barna er i seng sover han på soffan foran TV mens jeg planlegger morgendagen og gjør det som må gjøres i hus med 6 barn.

Vi diskuterer eller prater aldri sammen så sant det ikke gjelder hva vi skal finne på til helgen eller hvem av oss som skal følge til lege og sykehus.

Jeg vet at om vi skilles så vil ingen av oss kunne klare et helt døgn med barna aleine, det er umulig pga spesielle behov.

[Anonym bruker]

Det er der systemet kommer inn i bildet. Er du alene med barna har du rett på hjelp, så det kan ikke stoppe deg. Det ligger mye mer bak dette enn et barn med spesielle behov.

 

Vi har et barn med spesielle behov som trenger mye oppfølging, vi har fått inn avlastning for at familien skal fungere. Det funker kjempegodt, han stortrives der og vi får en roligere periode her hjemme....

[Anonym bruker]

Trenger da ikke være aleneforsørger for å ha rett på hjelp til barn med spesielle behov.

[Anonym bruker]

Er ikke det jeg skriver heller. Vi er da gift vi og har avlastning....

Poenget var at hun mener hun ikke er istand til å ta vare på barna alene, det er ikke god nok grunn til å ikke gå fra mannen. Jeg poengterer at man har et godt system her i landet med gode hjelpeordninger, det er ikke at et barn har ekstra behov som gjør at man skal leve ulykkelig i et forhold i 20 år....

Vil HI komme seg bort fra mannen, så kan hun det!

[Anonym bruker]

Beklager, leste innlegget ditt igjen og så at det stod "så det kan ikke stoppe deg". Det så jeg faktisk ikke i stad, så misforstod det hele.