Samboeren min

[Anonym bruker]

mister mest sansynlig pappan sin inatt. Han har kreft, og kraftig spredning. Vi har vært på sykehuset i hele dag. Samboeren min drar tilbake igjen nå. (skal bare hente noe hjemme) Jeg blir her, mens han drar tilbake og skal være dær inatt.. Han har broren og svigermoren sin dær, og han ville helst være med dem alene. Noe jeg skjønner godt da han syns det er veldig tøfft å ha meg dær. Jeg er jo så følsom av meg, og jeg vet heller ikke hvordan jeg takler det.. Jeg har grått non stopp i fem timer nå.. Utrolig vanskelig å holde seg sterk for samboeren min:(

 

Hvordan gå fram nå? Jeg har aldri mistet noen i nær familie. Og jeg har aldri vært med noen som har det. Hvordan skal jeg takle sorgen samboeren min kommer til å være i? Hva skal jeg si, gjøre?

 

Dette er det jævligste jeg har vært med på! :,(

[Pingo80]

Du får prøve å tenke mindre på hvor jævlig dette er for deg, og heller fokusere på hvor fælt det er for samboeren din. Vær der for ham, slutt å grin, ikke vær en ekstra belastning.

[Anonym bruker]

Hva mener du egentlig? Har han din mamma der? eller sin mamma?

 

Synes også det er litt overkill at du skal grine i 5 timer altså. Get a grip!

[Anonym bruker]

Mulig formuleringa mi var litt off.. Men jeg mente hvordan jeg skal gjøre dette best mulig for samboeren min!!!

Hvordan skal jeg oppføre meg, si, gjøre osv...

 

Han er veldig stille av seg.. Tror han holder mye inni seg.. Og det hjelper ikke hvor mye jeg spør.. Jeg syns dette er vanskelig da jeg aldri har mistet noen nære, ei heller opplevd at noen som er så nære meg- har mistet noen..

 

hi

[Anonym bruker]

Han har kona til pappan sin der.. Og broren sin.

 

Jeg har jo ikke grått sammenhengende da (overdrivelse fra min side).. Men litt her å dær... Det er utrolig tøft å se samboeren min slik.

 

hi

[Anonym bruker]

Hei, stor klem til deg!

 

Det viktigste er kanskje at du forteller han at du er der for han, og at han må fortelle hva han vil. Kanskje du kan hjelpe til under begravelsen, spør =)

 

En måte å holde borte tårer, er å ta til med litt praktisk arbeid.....

 

 

 

Ny klem =)

[Anonym bruker]

Virker som du fremdeles er mest opptatt av at det er tøft for DEG å se samboeren din slik, og hva skal DU gjøre. Prøv å flytte fokus vekk fra deg selv og spør samboeren din hva han trenger fra deg.

Det beste du kan gjøre er sannsynlig å la være å bli hysterisk og "så følsom" som du uttrykker det.

Det er en belastning med folk som definerer seg som "så følsomme" at alle andre må ta hensyn til dem.

Prøv om du greier å være rolig og trygg! Så blir det plass for ham til å vise følelser også når han har behov for det.

[Anonym bruker]

Skjønner det er hardt for deg også,men hovedfokuset må over på samboeren din. Det er han som mister faren - ikke du.

 

Tror det beste du kan gjøre,er å ikke "mase" for mye om hvordan han føler seg/hvordan han har det,hva du kan gjøre osv osv. Bare vis han at du er der for han med å holde han i hånda,gi han en klem/nuss,hold rundt han. Av og til blir ord overflødig...enkelte gang er det nok med bare å være der og vise det. Og,selv om du også er lei deg,så er det Din oppgave å trøste/støtte Han - ikke omvendt. Her gjelder det å tenke helt og holdent på han,ikke på dine behov. For ved å trøste han,så trøster han også deg...

[Anonym bruker]

JEg mistet moren min til kreft for snart 9 år siden.

Enkelt og greit satt så må noen være den som er sterk og kald i en slik situasjon. Dersom det kan være deg, at du håndterer de praktiske tingene sammen med ham og familien hans, så gjør det.

Ikke snakk om det uppfordret, la ham komme til deg.

Skal du si noe, si du er her, vær åpen for å dele gode minner i passende øyeblikk, men dette vil nok for ham oppleves sårt og vittert til å begynne med, langt mer enn den normale sorgreaksjonen man får når feks eldre mennesker er ferdide med livet og "sovner stille inn"

Sorgrekasjonene på et dødsfall på grunn av sykdom, som jo gjerne har gjort personen dårligere over tid, er mye kraftigere og arter seg annerledes.

Det kan også godt være han kommer til å trenge litt tid til å fordøye dete hele før han er klar for å snakke om det, før han i det heeltatt har behov for å snakke, om det noene gang kommer.

Et kreftdødsfall er liksom ikke allverdens å snakke om.

For min del har jeg aldri hatt behov for å snakke om min mors død. Det er som det er, det er trist, det er leit og jeg skulle ønske det var annerledes.

 

Men husk, også for din samboer går verden videre, alt trenger ikke handle om dette og det kan for mange utenforstående være vanskelig å se at nåe en forelder dør at verden likevel går sin gang, også for familien.

[Anonym bruker]

ah... Dere skjønner ikke.. Jeg driter i meg.. Ja, det er tøft å miste noen man er glad i.. Men jeg lurer på hva jeg skal gjøre for SAMBOEREN, for at det skal bli bedre for han.. Siden jeg ikke har erfaring med dødsfall tidligere, så vet jeg liksom ikke helt hvordan man ter seg.

 

Men gode råd ja. Jeg skal prøve å holde meg litt i bakgrunnen, og ikke spørre han om hvordan han har det hele tiden.. Heller bare vise for han at jeg er her..

 

 

hi

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode råd! Dette satt jeg pris på