Sliter med forholdet etter vi fikk barn,,

[Anonym bruker]

vi sliter veldigt med forholdet etter vi fikk barn.

han mener eg ikke er den samme lenger, som han var sammen med før

og at eg ikke inntreserer meg for noe ant en barne eller barne ting..

 

han føler seg glemt mener han, eg føler liksom ikke at eg klarer og

gi noe mer en det eg gjør heller er jo ikke akkurat 8-4 jobb og være mor heller.

 

men er det rett av meg og bli sur eller krangle om dette???

er det eg som er problemet eller er det han??

[Anonym bruker]

Det er jo absolutt ikke godt for oss å svare på, vi som ikke kjenner dere Men kanskje det er noe i det? Kanskje du bør gå litt i deg selv og se etter om du kanskje har blitt mamma-gal? For selvom man får barn trenger ikke hele verden dreie seg rundt det barnet, vet du. man må ikke glemme forholdet oppi alt.

[Anonym bruker]

Er barnet ca 7 mnd?

[Anonym bruker]

Vi hadde aldri kranglet før vi fikk barn. Etter at jenta kom har det nesten ikke gått en dag uten diskusjon. Der vi før passet på å skape rom for den andre til å slappe av og gjøre sine egne ting, klorer vi oss nå til egne lommer av stillhet. Det er en evindelig kamp om hvem som er mest sliten, og romantikken er borte.

 

Jenta er nå to år, og vi begynner å finne tilbake til det vi hadde. Det jeg ser er at forholdet, selv om det på mange måter har blitt dårligere, også har blitt mye sterkere. Det er oss tre nå og for alltid (hvis vi ikke blir flere) Hadde vi ikke hatt barn når denne situasjonen oppsto, ville vi nok ikke vært sammen. Nå som jenta vår er her kjemper vi med nebb og klør for kjernefamilien.

[Anonym bruker]

Å få barn er en stor prøvelse for forholdet. Ingen av mine venninner som er mødre sier noe annet.

 

At mannen din sier at du har glemt han litt, synes jeg blir feil. Barnet kommer foran både deg og mannen din! Det burde han forstå!

 

Her i huset har vi aldri hatt problem med akkurat dette, men vi har og har hatt mange problemer etter at vi fikk barn. Jeg føler at jeg står på hele dagen for å få alt til å gå opp, mens han er i overkant opptatt av hobbyene sine.

 

Jeg synes det er forferdelig vanskelig å måtte stå opp kl 6-6.30 hver dag. Jeg kan bli skikkelig muggen og lar det gå utover mannen min:(

 

Som oftest har vi det veldig godt sammen, men jeg tror det er viktig å prate sammen (også krangle). Når man har barn har man ikke så god tid til seg selv, og det virker som om mannen føler han har mistet kjæresten sin. Pass på at dere får noen kvelder sammen når ungene er lagt. Sett på en film og vær kjærester. Dere trenger ikke være foreldre hver dag, året rundt. Men..mannen din må forstå at han ikke står i fokus hele tida heller!

 

[Anonym bruker]

Det er veldig vanlig for spebarn foreldre spes førstegangs og ha endel problemer/startsvansker. Det er vanskelig å starte ett nytt liv med barn!!

 

Jeg ville sagt til han:

Ola jeg vet at du føler deg oversett og at du føler at jeg ikke har tid til deg og jeg er helt enig i dette. Akkurat nå så er jeg veldig sliten, det har kommet ett nytt familiemedlem i familien som krever ekstrem mye i disse spebarnstiden. Jeg har hørt og jeg håper at når hun nærmer seg året, begynner å sove hele natten og blir mer selvstendig at vi kommer tilbake til der vi var før. For eksempel!!!!

[Anonym bruker]

En del helsestasjoner har kurs for nybakte foreldre som skal være veldig gode Kanskje det hadde vært noe. Mange sliter med kommunikasjon når man får barn, er sliten, lever litt forskjellige liv etc.

[Anonym bruker]

nei hun er ikke 7mnd .. hun er snart 14mnd

 

vi håpet på og komme tilbake men eg har liksom ikke ork eller tid til og gjøre så mye for forholdet og han sier hele tiden at det er eg som er problemet og ikke vil finne på noe eller bare vere oss to..

 

vi har alltid hatt ett sterkt og godt forhold men virker ikke som

om det hjelper lenger..

 

han er veldig flink med barnet og alt det og hjelper litt til men han jobber jo mye så er ofte vedig sliten han også.. så blir til at vi krangler om alt og ingenting egentlig.. og det blir så utroligt mye tyngre i hverdagen og ha det slik.

 

Er dette noe mangen andre sliter med og??

 

Håper at tinge løsner for oss til slutt for har ikke lyst og gå fra han..

 

HI

 

 

[Anonym bruker]

Dette er en klassiker!

 

I permisjonen opplever man at mannen jobber mye, og at man selv blir gående og tråkke alene. Mannen ser heller ikke ut til å skjønne hvor slitsomt det kan være å være hjemmeværende, og ser på sin egen arbeidsinnsats som større enn konen som går hjemme. Heltidsmammaen får liksom aldri lov til å være sliten - og når mannen endelig kommer hjem fra jobb, skal han jo ikke ta over arbeidet med barnet, for da må han slappe av etter jobb. Ergo blir mammaen gående med kveldsstell og legging også, og mannen skjønner ikke hva hun klager for, hn som ikke har vært på jobb.

 

Så begynner mammaen å jobbe igjen. Merkelig nok har ikke mannen fått inn rutinene med barnet, så det er helt nødvendig at mammaen er tilstede når barnet skal klargjøres til barnehage om morgenen. Mannen må ofte jobbe overtid, så det blir mammaen som henter i barnehagen. Mannen må ofte jobbe i helgene også, fordi han har så mye å gjøre. Mammaen får aldri anledning til dette.

 

Den evindelige krangelen er om hvem som har mest slitsom hverdag. Høres det kjent?

[Anonym bruker]

Velkommen etter... Jeg tror vel mange opplever å få det litt vanskelig i forholdet når man får barn.

 

Men man setter jo barna først å det får typen din faktisk finne seg i. Kanskje han kan gjøre noe for deg da, hvis han ser at du er sliten å har lite overskudd.

[Anonym bruker]

Hehe akkurat dette har jeg vert igjennom selv. Han mente jeg ikke var den samme osv osv, og endte med at han aldri var hjemme, og jeg maste og maste om at han skulle være mer hjemme. Tror problemet var at jeg tok meg av ungen så si alene. Inkluderte han ikke nok, slik at han følte seg utenfor, og jeg maste om jeg gjorde alt. Så egentlig var det nok min feil.

 

Etter man får barn er man selvfølgelig ikke den samme, og samboeren min har sakt i ettertid at han ikke syns det var så kjekt med barn i begynnelsen. Etter ungen ble 1 år ble alt mye bedre. Han syns det var kjekekre fordi ungen var avhening av oss begge to.

 

Det holdt på å gå rett til H og vi hadde egentlig funnet ut at vi gikk hver vår vei, men jeg var bestemt for å kjempe for forholdet å få det til å funke. Det er faktisk ikke bare bare å få barn sammen.

Det som hjalp oss var "Godt samliv" kurs som vi fikk gratis gjennom helsestasjonen og familierådgivning som vi fikk gjennom familievernkontoret. Følte liksom ikke det hjalp så mye der og da, men det ble gradvis bedre og bedre. Nå er ungen vår 2 år og vi har aldri hatt det bedre. Vi venter nå nr 2.

 

Hold ut å jobb med forhodlet for det blir bedre etterhvert. Syns det er bra av samboeren din at han klarer å sette ord på det han føler. At han føler seg ekskludert osv. Ta en skikkelig prat sammen og prøv å finn ut av ting. Fordel arbeidet litt med ungen slik at han også får delta og få en ansvarsfølelse. F eks ved å ta badingen faste dager osv

[Gjest]

Vil du ikke være alene med ham, da? Gjør dere ingenting bare dere to?

For i såfall så har han jo et poeng. Barnet er jo tross alt 14 mnd og det er ikke urimelig av ham å kunne ønske en kveld som kjærester.

 

Kan dere får barnevakt et døgn, tror du? Sjekk ut hjemmenifra. La hjem være hjem de neste 24 timene, ta med tannbørste, pene klær med upraktisk høye hæler, pent undertøy og sjekk inn på nærmeste hotel.

Ta deg dagen alene. Pynt deg, gå til massasje/frisør eller annet som steller og gir velvære. Nyt det med god samvittighet. På kvelden spiser dere en koselig middag sammen. Ta et glass eller flaske sammen.

Gå på rommet, ha sex eller legg dere tidlig. Våkn opp uthvilte til hotellfrokost.

Hva tror du?

[Anonym bruker]

Det å få barn er ofte vanskelig for forholdet. Man må finne sine nye roller i familien og den lille tar opp mesteparten av den kontakten,kommunikasjonen og tiden man brukte på den andre.

Jeg synes det er bra at din mann ihvertfall klarer sette ord på hva det er som sliter på han og jeg forstår han veldig godt selvom jeg er mor selv. Han har mistet "sin plass" og strever kanskje med å finne sine nye plass i familien som både mann og far. Det er mye barn-mamma kontakt den første tiden og de føler seg ofte utelatt, unyttig.

Men som mamma med masse hormoner er man jo "programmert" til å ville tilfredstille barnets behov og når det er gjort har man ofte ikke krefter til noe mer, er totalt utslitt når kvelden kommer.

Her er kommunikasjon veldig viktig. Spør han hva det er han ønsker. Ofte er det ikke mye ekstra som skal til, et par ekstra kyss, en klem, noen blikk, kjærtegn,lage yndlingsmiddagen osv.

Når du er sliten, be om hjelp. La han ta over endel av jobben slik at han får muligheten til å føle at han betyr noe og at det er dere to som står sammen om barnet og at han selv får føle på hva det vil si å bli sliten av å være foreldre

Istedefor å ta frem pekefingeren så snakk enkelt om hva dere føler og hva dere ønsker.

Jeg synes ingen av dere er problemet! Dere har begge to reelle problemstillinger som bør tas alvorlig

 

[Anonym bruker]

Vet du når skilsmissestatestikken er høyest? Første året etter at man har fått barn!

 

Det er en omstillingsprosess som krever mye at begge foreldrene.

 

Mannen din har helt sikkert rett vet du, man er ikke lenger samme personen etter at man har fått barn, det forandrer oss enten vi vil eller ikke. Derfor kan det bli et problem å finne samme bølgelengde igjen som foreldre, det lille barnet gjør noe med følelsene våre, men verdensoppfatingen vår, med prioriteringene våre osv osv. Mannen din kjente deg som kvinne, nå må han også bli kjent med deg som mor til barnet hans.

 

Du kan ikke si det så enkelt som at det er hans problem, for problemet er deres, som par.

 

Du er faktisk også nødt til å gi av deg selv til mannen din og til forholdet, ikke bare til barnet. Barnet vokser til og blir mer og mer selvstendig for hvert år som går, plutselig kommer dagen hvor du angrer på at du ikke la ned litt jobb i å bevare forholdet også.

 

Det er ikke alle som har muligheter til å ha barnevakt i "hytt og pine" men det går ann å være kjærester likevel. Sku av tv en kveld i uka og spill kort, snakk sammen, spis en sen middag eller noe annet dere pleide gjøre før. Bruk litt tid på hverandre, det kan gjøres etter barnets sengetid.

 

Ha en fast kveld i uka hvor alt husarbeid osv bare får ligge, da kan dere kose dere sammen, legge dere tidlig, gi en massasje e.l. Du må bruke tid på kjærligheten om du vil beholde den, kjærlighet som ikke får næring dør!

[Anonym bruker]

Jeg syns du får urimelig mange råd her som går på at DU må gi og yte mer ovenfor din mann. Det er vel begrensa hvor mye du klarer også. Hvis han vil ha av din tid og energi, så må han frigjøre litt for deg. Så kanskje dere kan møtes på halvveien en plass.

Det er jo litt naivt å tro at partneren og samlivet skal forbli det samme etter at man har fått barn.

Kanskje dere skal prøve samlivsterapi/møte hos familierådgiver? Det å få en tredje persons syn på saken kan ofte bidra til at man forstår den andre bedre.

[Anonym bruker]

Takker for gode råd her.. Godt og høre at flere har hatt det slik og at det har ordnet seg..

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

............

[Anonym bruker]

Hei HI

 

Jeg syntes at det er fint at samboeren din sier fra hvordan han føler. Håper at dere finner ut av ting til å finne tilbake til hverandre, husk at barna har mye å tjene på at dere har et godt forhold. Det går jo an å lage noen regler for hvordan dere skal gjøre ting, han kan kanskje bidra mer hjemme?

 

Håper at det ordner seg for dere

[Anonym bruker]

heizann, vi er to unge foreldre og førstegangs.

 

Vi slett veldig allerede fra dag 1, og der var det litt begge veier at vi hadde helt glemt hvernadre.

Han skyldte hele tiden på at han var sliten og aldri hadde vært borti en baby, ville aldri gjøre noe med bare meg for når baby var lagt ville han bare sove g motsatt..

 

Det endte med at jeg ba han ta med seg klær og dra!

Men kort tid etter så kjønte vi begge hvor mye vi betydde for hvernadre, og hvor godt det var å bli en familie. gikk i terapi og lærte å sette mer pris på hverandre og det at vi sammen fikk ett sunt og friskt barn ilag.

Nå elsker jeg han mer enn noe annet,

 

Så er veldig enig i rådene her. Ta det til deg det han føler, og om det ikke stemmer for deg,

kan det faktisk være veldig reel for han: og det finns enkle løsninger som du kan gjøre for han.

 

ta med deg baby og han i senga og kos dere alle tre, lag en god dessert som dere tre kan kose med og la han mate babyn.

 

[Anonym bruker]

Men dere, vi vet jo ikke hvor mye denne samboeren bidrar med i hus og hjem og med barnet...

 

OM det er slik at han bare forventer at du skal ta alt husarbeid, alt med barnet osv og allikevel ikke forstår at du er sliten, så må han bidra mer selv.

 

OM dere deler ganske likt, så syns jeg du kan tenke på hvordan du skal proritere tid med ham. Men dette er ikke bare ditt ansvar. Han må jo også gjøre det samme.

 

Blir litt provosert over alle som mener det bare er kvinnens jobb å legge til rette for at man skal være mer kjærster, det er jo et felles ansvar. Det blir for ensidig å si at det bare er fordi kvinnen fokuserer for mye på baby.