Noen ganger går hun meg på nervene...

[Anonym bruker]

føler meg utroli "stygg" som sier det, men datteren til sambo er en håndfull noen ganger..

Jeg er blitt veldig glad i henne og hun er en rolig, snill og lydig unge:)

Hun er snart 11 og er vel som 11 åringer flest, ute med venner, flink på skolen og gjør oppgavene sine hjemme.

MEN, hun krever utrolig mye når hun er hjemme.. hun MÅ underholdes HELE tiden, klarer ikke leke for seg selv på rommet f.eks, enda hun har wii, stoooor TV, masse filmer, bøker og leker. Er det rolig rundt henne i mer enn 5 sek, så kommer den typiske "Hva skjer nå?" "Hva skal vi gjøre nå?"

Prøver jeg å si at hun kan jo finne på noe selv, så får jeg bare "Hva da?" "Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre?" å slike svar i retur.

Det er tydelig at hun ikke trives i sitt eget selskap å ikke har fantasi nok til å underholde seg selv.

Er dette normalt for en 11 åring? Jeg har ikke barn selv, så jeg aner ikke hva som er "normalt". Vet jo at alle barn er forskjellige:)

 

Men dette har faktisk blitt så gale, at jeg føler jeg er konstant sur når hun er hjemme.. jeg prøver å legge planer med mine venninder, så jeg ikke er hjemme når hun er det og slik skal det jo ikke være.

 

Synspunkt?

[Anonym bruker]

Om du husker boken om Albert åberg og sagen, så husker du sikkert at den sluttet med at det aller gøyeste er når de voksne leker. Dette gjelder til barna er temmelig store, og tydeligvis gjelder det enda for din stedatter. Men voksne kan ikke leke med barna hele tiden, av og til må voksne bare få være voksne, og voksne har også mange praktiske gjøremål vi må ta oss av.

 

Når jeg ikke hadde barn ble jeg sprø av stebarna som absolut ikke kunne leke alene, det er fryktelig slitsomt. Særlig min stesønn var sånn som du beskriver. Nå er stebarna derimot blitt unge voksne og denne problemstillingen er ikke lenger aktuell.

 

Nå når jeg har egne barn blir jeg også temmelig sprø når ungene henger i bena på meg heletiden og ikke greier å leke alene i fem minutter. Det går i perioder, og noen tider er det helt ekstremt. Men stort sett er barna mine folinke til å leke selv, så jeg kan egentlig ikke klage på det. De er også flinke til å leke sammen. Men som sagt går det i perioder.

 

Når det gjleder egne barn så kan jeg oppdra dem til å leke selvstendig, jeg kan oppmuntre dem til det. Jeg kan også si i fra at NÅ skal ikke jeg leke med dem, de må vente til jeg og faren er klar. Når det gjladt stebarna var det jo aller helst faren de ville leke med, og det var faren som skulle sette grensene. Når han ikke var flink til det, pga savn eller dårlig samvittighet, ødela det mye for familieharmonien.

 

Jeg mener selvsagt ikke at man aldri skal leke med barna og underholde dem. Men mener jo helt klart at man som voksne skal kunne sette dem i gang med en aktivitet som de gjør ferdig selv. Selvsagt skal man ta seg av barna og bruke tid sammen med dem, men man må kunne sette grenser så lenge man vet at man også har tatt seg tid til dem. Man må finne en balanse, en harmoni som alle kan leve med. Vi voksne trenger litt tid, og vi voksne skal også gjøre mange andre ting. Vi må sørge for at det er mat i huset, og mat på bordet. Vi må sørge for at det er ved i korga og fyr i ovnen. Vi må få måket snøen, vasket bilen. Vasket klær, tørket dem å lagt dem på plass i skapet.

 

Alle mulige praktiske gjøremål som må unnagjres, hver eneste dag.

[Anonym bruker]

Om du husker boken om Albert åberg og sagen, så husker du sikkert at den sluttet med at det aller gøyeste er når de voksne leker. Dette gjelder til barna er temmelig store, og tydeligvis gjelder det enda for din stedatter. Men voksne kan ikke leke med barna hele tiden, av og til må voksne bare få være voksne, og voksne har også mange praktiske gjøremål vi må ta oss av.

 

Når jeg ikke hadde barn ble jeg sprø av stebarna som absolut ikke kunne leke alene, det er fryktelig slitsomt. Særlig min stesønn var sånn som du beskriver. Nå er stebarna derimot blitt unge voksne og denne problemstillingen er ikke lenger aktuell.

 

Nå når jeg har egne barn blir jeg også temmelig sprø når ungene henger i bena på meg heletiden og ikke greier å leke alene i fem minutter. Det går i perioder, og noen tider er det helt ekstremt. Men stort sett er barna mine folinke til å leke selv, så jeg kan egentlig ikke klage på det. De er også flinke til å leke sammen. Men som sagt går det i perioder.

 

Når det gjleder egne barn så kan jeg oppdra dem til å leke selvstendig, jeg kan oppmuntre dem til det. Jeg kan også si i fra at NÅ skal ikke jeg leke med dem, de må vente til jeg og faren er klar. Når det gjladt stebarna var det jo aller helst faren de ville leke med, og det var faren som skulle sette grensene. Når han ikke var flink til det, pga savn eller dårlig samvittighet, ødela det mye for familieharmonien.

 

Jeg mener selvsagt ikke at man aldri skal leke med barna og underholde dem. Men mener jo helt klart at man som voksne skal kunne sette dem i gang med en aktivitet som de gjør ferdig selv. Selvsagt skal man ta seg av barna og bruke tid sammen med dem, men man må kunne sette grenser så lenge man vet at man også har tatt seg tid til dem. Man må finne en balanse, en harmoni som alle kan leve med. Vi voksne trenger litt tid, og vi voksne skal også gjøre mange andre ting. Vi må sørge for at det er mat i huset, og mat på bordet. Vi må sørge for at det er ved i korga og fyr i ovnen. Vi må få måket snøen, vasket bilen. Vasket klær, tørket dem å lagt dem på plass i skapet.

 

Alle mulige praktiske gjøremål som må unnagjres, hver eneste dag.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, bortsett fra at her gjelder det en 5-åring. Men jeg synes svaret du fikk fra anonym 11:34 var godt og beskrivende. Det går i perioder. Prat med samboeren om det slik at han er oppmerksom på det. Det er, etter min mening, ikke like lett til en hver tid å være steforelder. Noen ganger er alt bra og i andre perioder er man absolutt ikke bra nok, får høre at man ikke har noe man skulle ha sagt siden man ikke er forelder osv. Men man må likevel være den voksne og la barna være barn. Vær klar på grenser, men også ha forståelse for at det ikke er bare en selv situasjonen kan være vanskelig for. Og husk at det går over. Snart kommer en bedre, kanskje til og med bra, periode igjen. :-)

[Anonym bruker]

Det skal ikke være slik at barna til enhvertid skal underholdes, stebarn eller egne barn. Men barna skal få nok oppmerksomhet, men akkurat hva som er nok oppmerksomhet varierer fra barn til barn, noen krever lite og andre krever mer.

MEN det skal ikke være slik at hva et barn krever skal være til fortrengsel for de andre barna sine behov, eller de voksnes behov. Man kan lett komme inn i en mye vil ha mer spiral, altså bortskjemte barn. Det må foreldre sette en stopper for.

Det har også en egenverdi for barnet å lære å trives i eget selskap, det er viktig for utviklingen. Så det dreier seg ikke bare om at foreldre trenger litt tid uten barnemas. Men er også viktig steg i oppdragelsen, viktig for barnet.

Som stemor og ikke minst som mor har jeg tenkt mye på dette. Vi var sammen i flere år før vi fikk barn sammen, og jeg har lært mye av feilene min samboer gjorde i forhold til sine særkullsbarn, feller jeg overhode ikke ønsker å gå i som forelder selv. Har lært mer av hans "feil", enn av ting jeg ønsker å videreføre også til våre barn.

[Anonym bruker]

Takk for mange fine og gode svar.

Det er nettopp dette med at det ikke er jeg som er forelder, som gjør situasjonen vanskelig noen gangen. Jeg er den første i stedatters liv etter moren, far har hatt forhold før meg, men ikke noe som ble seriøst. Så det er jo uvant for henne at det plutselig ikke er bare dem to lenger. Tar jo hensyn til det, men alikevel så er dette mitt hjem også nå og jeg må kunne si noe og "sette henne på plass" når vi er alene.

 

Og nettopp dette som du over her sier; hun må lære seg å trives i eget selskap. Dette har jeg sagt til sambo også, at det er viktig for hvordan hun skal klare seg videre i livet. Om hun må være på rommet en liten periode av dagen og klare å underholde seg selv der, så ser ikke jeg på det som et problem, noe han delvis er enig i, men ikke gjennomfører.

 

Blir frustrert, men tenker også at det kanskje vil bli bedre med tiden...

[Anonym bruker]

Samboer har en datter på 10 som er heeeelt lik, og hun har alltid vært sånn. Hun blir helt hjelpesløs hvis hun er alene, det er absolutt ikke noe hun kan finne på alene, og uansett hva vi prøver å foreslå er det kjedelig. Hun er også sånn at hun ikke kan være på rommet sitt alene i 3 minutter.. alt må skje sammen med resten av familien. Lekser på gjøres i stuen selv om vi er en familie på 5 som flyr rundt henne og hun sliter med å konsentrere seg. Fra hun var liten har hun alltid forventet å bli underholdt av voksne. Så vet akkurat hva du mener, og humøret mitt blir likt ditt... ganske frustrerende. Hun kan ikke gå ut alene, hun har et venninne og når hun ikke er tilgjengelig blir alt veldig vanskelig. Hun har ikke noe interesse av å lese eller gjøre andre ting, da er det kun datamaskinen som gjelder. Så når hun kjeder seg, som da er veldig ofte, skal hun sitte oppå oss voksne og fortelle om hvor mye hun kjeder seg.

Med egne barn er det lettere å styre, her er det faren og moren som hun stort sett forholder seg til, så uansett hva jeg sier, så hører hun ikke på det.

[Anonym bruker]

ÅÅååå hvor jeg kjenner meg igjen! nå er vi kun oss tre da, så jeg kan tenke meg det er enda mer slitsomt når dere har to andre å ta dere av også...

Jeg har også fått høre at hun alltid har vært slik, helt fra hun var liten har hun ikke vært typen som leker "i fred" på rommet, men en gang må jo noen gjøre noe med det?

unger har vel ikke vondt av å være alene på rommet sitt en liten stund hver dag? Mener det er sunt jeg...

Skal sies at hun har en meget spesiell og bestemt mor som er ekstrem på visse ting, så hun har myyyye "fakter" som jeg absolutt ikke er enig i.. men hva skal jeg gjøre? hun er jo til syvende å sist ikke min, så jeg føler det er grenser for hvor mye jeg "har lov" å blande meg...

[Anonym bruker]

Det ER grenser for hvor mye du kan balnde deg, sannsynligvis har du gått over den grensa for lenge siden, om du har innført "rom-tid""

 

Men en ting er i alle fall sikkert, det er fryktelig slitsomt med klengete unger, egne og andre sine. Jeg kan ikke fatte og begripe meg på sånne foreldre som er helt selvutslettende i forhold til barna sine.

 

Misforstå meg rett, jeg liker å være sammen med ungene, jeg er mye sammen med ungene, jeg jobber deltid, og bruker mye tid på ungene, mer enn mange. MEN å ha unger som kelnger, noe de fleste unger gjør fra tid til annen, er slitsomt.

 

Jeg liker å kunne snakke med mannen min, uten unger som heletida krever og krever.

[Anonym bruker]

Sånn er det å være stemor- du skal stille opp til stebarnets beste, men du har ikke noe du skulle ha sagt!

[Anonym bruker]

Jeg har ikke innført "romtid", jeg snakket med sambo om det, la frem mine meninger i saken (uten at ungen var tilstede) og han var enig med meg.. om hun ikke var ute med venner, skulle hun være litt på rommet hver dag...

Problemet er at han ikke gjennomfører det... jeg har ikke sagt noe mer om det, men det irriterer meg at vi blir enige om noe, men han gjennomfører ikke.. dette gjelder flere saker..

[Anonym bruker]

Ma kan ikke bo sammen med et barn annenhver uke og ikke ha noe en skulle sagt! Det er helt umulig.. iallefall for min del..

Dette er like mye mitt hjem som hennes og som sambo sitt, så mine regler gjelder også henne...slik er det bare!

Det er tross alt jeg som vasker klær, lager mat og steller for henne og da skal mine regler rundt dette følges. Enkelt og greit.

Hadde det ikke vært slik, hadde jeg ikke kunnet være i denne type forhold.

Skal hennes "ønsker/regler" overstige mine fordi jeg er stemor? Ånei du..

 

Sambo og jeg har forresten flyttet i ny leil da vi flyttet sammen, det er ikke slik at jeg har flyttet inn hos dem...

[Anonym bruker]

Jeg har samme erfaringer som deg. Og det er døds irriterende når han ikke følger opp det som er avtalt.

 

Om det hadde vært mine barn som oppførte seg på den måten i den alderen der. For det er jo ikke normalt, å distansere seg litt fra foreldrene er normal utvikling.

Jeg ville nok som mor spurt meg selv, hva skjer, hvorfør ønsker jenta mi, eller gutten min å være med meg hele tida? Under hvilke omstendigheter øker dette problemet, og i hvilke sammenhenger avtar dette problemet. Hva er årsaken til denne oppførselen, hva ligger bak?

 

Mannen min trodde det var savn og utrygghet. Men så viste det seg at ungene hans fint kunne leke på rommet når jeg ikke var der, da var de normalt selvstendige. Det som lå bak, det som var grunnen var at de ikke ønskte at jeg og faren skulle ha 5 minutter alene. Da kan man ikke la de få styre på sånn. Hadde det derimot vært utrygghet eller savn så hadde det vært annerledes.

[Anonym bruker]

Ja er enig med deg der. Er det slike grunner MÅ man distansere seg litt. Far må jo få ha en ny dame i livet, så lenge hun er snill mot barna og respekterer at de trenger alene tid med far av og til de og

 

Her er det slik at hun alltid har vært "sånn". Helt fra hun var liten, har hun alltid holdt seg rundt mor og far og aldri lekt alene.

for meg er dette veldig merkelig, jeg føler det er noe som ikke stemmer. men det kan jo være noen barn bare er slik. Jeg er ingen ekspert, men føler det må skje noe snart om jeg skal holde ut i dette forholdet. Dessverre...

[Anonym bruker]

Hva med å ignorere henne litt?

Jeg har nå lagt meg nedpå litt, og guttungen min kom opp og skulle være med meg. Klenge på mammaen sin!

Far og søsken er nede i stua og holder på med husarbeid og leking. Jeg bare fortsatte med dib, og internet. Svarte litt kort og gav meg ikke inn på de store samltalene, eller gjemmespill under dyna. Han gav seg temmelig raskt og tuslet seg ned trappene til de engasjerte han hørte nede.

 

Bare rett og slett ikke gjøre det spesielt koselig, og si i fra om avbryting og dominering av siituasjonen. Nå snakker vi. Jeg har ikke lyst å leke nå, når vi er ferdige med vår tid skal vi leke med deg.

 

Det er faktisk helt lov, å sette litt grenser for barna. De skal ikke dominere hele situasjonen til enhver tid.

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg...det ER lov å sette grenser så de ikke dominerer hele tiden..

Forskjellen fra din situasjon og min, er at her er det bare oss tre.. vi har ikke stort hus, men bor i en leil på et plan..

Eneste plassen hun kan være så jeg ikke ser henne er på rommet.. eller badet hehe

Så om jeg overser henne, sitter hun fremdeles rett ved siden av meg.

 

Jeg har prøvd å gjøre som du sier..

Når hun setter seg ned på siden av meg og sier"Vil du snakke om noe, noe du vil snakke om? Jeg vil snakke om noe" Selv om hun alltid snakker hele tiden uansett. Med en gang det ikke skjer noe, begynner hun slik. Jeg har da prøvd å si at hun kan jo gjøre noe selv.. Men da spør hun hva hun skal gjøre..

Å når jeg kommer med forslag som lese, se en film, leke, tegne, sitte på dataen (som en nødløsning) ta en tur ut, gå en tur med hunden +++

Da er alt kjedelig.. "vil ikke det" osv...

 

Uff, føler meg så fæl når jeg skriver dette, men det er godt å få det ut og..

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen. Har en stedatter på 9 som har vært slik helt siden jeg ble kjent med henne da hun var 5. Tenkte at det sikkert var en ganske vanlig reaksjon i begynnelsen, og da var hun jo ganske liten og hadde større behov for å være nær pappaen (og meg). Men har stusset veldig på at det bare har fortsatt. Hun er hos oss 50%, og vi bor sammen i to uker av gangen. Hadde håpet at vi hadde utviklet et litt mer dynamisk familieliv i løpet av årene, men det kan kanskje virke som om 50%-barn (og andre med delt samvær) har liknende symptomer etter å ha lest inne på dette forumet? Kanskje det er en underliggende redsel for å bli forlatt som ligger bak?

 

Her er det utrolig lite egenaktivisering, og hun går bokstavelig talt i hælene på meg (ikke så mye på pappaen da han er en litt "fjern" type...kanskje dere vet hva jeg mener? Mye data, avis, TV, svarer mye "mhm.") og forventer at noe skal skje. Lekser gjøres kun i stua der hennes 1 1/2 år gamle lillebror forstyrrer. Jeg er litt redd for å sammenlikne for mye med meg selv og mine søsken, for barn er jo trossalt forskjellige. Jeg var en "einstøing" som lekte og leste veldig mye for meg selv med mindre jeg var sammen med venner. Jeg aner ikke om dette hadde med min egen iboende personlighet å gjøre, eller om det hadde med min oppdragelse å gjøre. Har veldig mange gode minner fra når foreldrene mine lekte og fant på ting med meg, men da var det ofte de som tok initiativet. Det føles veldig brutalt å "avvise" et barn som tigger etter oppmerksomhet, men jeg får rett og slett ikke gjort noe husarbeid eller egenarbeid (eller egenTID) når min stedatter er hjemme dersom jeg ikke avviser henne av og til. Jeg blir desverre veldig irritabel til tider, for jeg får følelsen av å bli "spist opp". Hun blir med meg inn på do om jeg skal tisse til og med, og jeg må be henne om å vennligst gå ut. Hun kan også bli ektremt fornærmet dersom hun blir bedt om å finne på noe selv, eller at spill/andre fellesaktiviteter må tas senere. Veldig mye tid går med på såkalt "forhandling" om når vi skal gjøre noe sammen, hvorfor vi ikke kan gjøre det med det samme, hvor lenge siden det er siden sist vi gjorde en aktivitet, hva vi skal finne på, og så videre og så videre. Ganske utmattende, spesielt når man har en 1 1/2- åring i tillegg som krever absolutt hele tiden. Har vel egentlig innsett at hver alder har sin utfordring, og at man ikke nødvendigvis får bedre tid når barna blir eldre....men kanskje det ikke er helt normalt egentlig? Jeg har jo ikke fått "øve meg" så veldig mye på å være mor før jeg fikk en 5-6- åring i fanget. Ikke vil jeg forsøke å være en morserstatning heller, men mer en god og stødig ekstraressurs. Men jeg har ikke overskudd til å være sirkusartist 14 dager i slengen! Og får veldig dårlig samvittighet fordi jeg har mest lyst til å rappelere fra verandaen og hive meg på en biss til Kina til tider.....

 

(Må føye til at jeg har snakket med pappaen om dette, og han sier han forsåvidt kan se problematikken, men han opplever ikke så mye av det selv siden mye av oppmerksomheten blir rettet mot meg. Han foreslo at vi kunne handle inn mer hobbyutstyr og liknende som hun kunne holde på med. Det har ikke utgjort noen forskjell. Og hun hadde vel alt mellom himmel og jord til å aktivisere seg fra før av skal sies....jeg tror ikke det er der problemet ligger!)

[Anonym bruker]

Herregud. Denne tråden var bare kvalmende. Innføre "rom-tid"??? Stikk og gjem deg unge, vi er lei av deg-tid? Og dere lurer på hvorfor ungen klenger? Se dere i speilet litt og si høyt: "Hvis mamma eller mormor hadde vært sånn mot meg da jeg var barn, ville jeg ha følt meg uønska. Når en stemor gjør det, er det nesten enda verre. Gi meg styrke til å bygge en god relasjon med dette barnet, som gjør henne trygg slik at hun ikke lenger behøver å jage etter vår oppmerksomhet."

[Anonym bruker]

Kvalmende faktisk... Bitter biomor??

 

Jo jeg kan fint sende mine EGNE unger inn på rommet for å leke om jeg er sliten og ønsker å slappe av uten å ha unger løpende rundt meg.

De som alle andre har rommene sine stappa med leker verdt flere tusen, tv, tv-spill o.l så nei det er ikke synd på de.

 

Når vi var små lekte vi stort sett for oss selv eller sammen med venner. Jeg hang ikke rundt foreldrene mine og forventet oppvarting... Gjorde du??

 

Problemet med skilsmisse barn er at de har foreldre med dårlig samvittighet så de tror de må underholde barna sine konstant. Dette blir barna vant med, og når det kommer nye partnere inn vil dette bli et problem.

 

Så du som synes dette er så kvalmende... Vi har gått til rådgivning hos en terapeut da vi ble sammen (nettopp for å ta opp problemstillinger rundt mine, dine barn)

Der så terapeuten klart fra at barn kan FINT sendes for å underholde seg selv. De voksne trenger ALENE tid etter en lang dag på jobben.

 

Finn heller på noe morsomt i helgene som inkluderer hele familien.

[Anonym bruker]

Kvalmende faktisk... Bitter biomor??

 

Jo jeg kan fint sende mine EGNE unger inn på rommet for å leke om jeg er sliten og ønsker å slappe av uten å ha unger løpende rundt meg.

De som alle andre har rommene sine stappa med leker verdt flere tusen, tv, tv-spill o.l så nei det er ikke synd på de.

 

Når vi var små lekte vi stort sett for oss selv eller sammen med venner. Jeg hang ikke rundt foreldrene mine og forventet oppvarting... Gjorde du??

 

Problemet med skilsmisse barn er at de har foreldre med dårlig samvittighet så de tror de må underholde barna sine konstant. Dette blir barna vant med, og når det kommer nye partnere inn vil dette bli et problem.

 

Så du som synes dette er så kvalmende... Vi har gått til rådgivning hos en terapeut da vi ble sammen (nettopp for å ta opp problemstillinger rundt mine, dine barn)

Der så terapeuten klart fra at barn kan FINT sendes for å underholde seg selv. De voksne trenger ALENE tid etter en lang dag på jobben.

 

Finn heller på noe morsomt i helgene som inkluderer hele familien.

 

Hvorfor blir alle som ikke svarer med full sympati til innleggerne her beskyldt for å være "bitre biomødre"? Må man alltid være enig med flertallet her for ikke å få merkelapper på seg?

 

Høres ut som du mener det å være "biomor" er en uting i seg selv. Er det litt sånn "stemødre mot mødre" her inne eller?

 

Reagerer også på at foreldre liksom skal trenge alenetid "etter en lang dag på jobben". Virkelig? Når skal man egentlig se unga sine? Begrenser foreldreollen seg til helgene fordi man blir å sliten på jobb?

 

Jeg er arbeidstaker, men først og fremst mamma. Min fremste oppgave i livet er å forsørge mine barn, og være sammen med dem.

Etter en lang dag på jobb er det ingenting annet jeg ønsker enn å være sammen med barna mine. Mest mulig. Å komme hjem fra jobb og forlange alenetid høres bare fullstendig fjernt ut.

 

Kanskje mannen din føler det likt, og ikke ønsker å sende barna sine på rommet eller i tv-stua fordi han er så sliten...

[Anonym bruker]

Jeg har ALDRI innført fast rom-tid for mine stebarn, ei heller for mine biologiske barn! Syns det er helt sykt!

 

Hjemme hos oss er det visse AKTIVITETER som finner sted på rommet, og som ikke drasses med i stua (herjing i sengene kan de drive med, ikke i sofaen, dessuten skal lego, småbiler og briotog holdes der), men faste TIDER der vi skal slippe å se trynet på ungene - hvor sykt er det, da!

 

HI: Ta hintet til gubben din - hvis han ikke er "konsekvent" på romtid, så er det vel for at han syns barnet sitt er en viktig person i livet hans og ikke vil forvise henne fordi hun går deg på nervene!

 

Hilsen nr 18

[Anonym bruker]

# 21 - her får ikke barna være i stua og mase HELE dagen til foreldrene legger seg, og her er ingen særkullsbarn i familien, kun mine egne. Voksne trenger også litt tid for seg selv, så jeg synes det er greit med "romtid". Hadde jeg holdt på med barn 24/7 hele året, så tror jeg ikke jeg hadde funnet meg kjæreste eller venner på ny plass. Det er ikke sunt for voksne mennesker å bare omgås barna.

 

Når det gjelder "mas" og det å kjede seg, så reagerer jeg på at du beskriver materielle ting for å sitte inne i huset som nesten de eneste alternativene stedatteren din har. Hvorfor er ikke dere ute av huset? Går på ski, aker, går en tur med hunden hvis dere har en slik, osv? Hvis du tror at det er sunt for et barn å sitte inne og se TV, tegne og spille tv-spill hele dagen, så skjønner jeg at hun kjeder seg, og derfor maser. Ta ungen med ut!

[Anonym bruker]

Her har vi heldigvis ikke faste tider å være på rommet Jeg er en del syk, migrene, kvalme osv, men jeg sier ikke til barna at de SKAL være på rommet fordi JEG vil slappe av frem til jeg skal starte med middagen? Eldste er i den alderen at henne er på rommet uansett, hører på musikk og driver med sitt, minste har mange morsomme leker på rommet, men nekter å være der. Han har heldigvis begynt å lære seg til å bruke de tingene han har fått, slik at han er på rommet opp til en time til sammen etter skolen hver dag. DET er stort til å være han (Begge disse er mine ste-barn). Om jeg føler for å være for meg selv, så går jeg på MITT rom, ikke sitte på stua å kreve at alle andre skal gå. Eneste kravet jeg har til minstemann er at han skal leke littegrann iløpet av ettermiddagen, noe han har godtatt. Han har dessverre en elendig fantasi, noe vi prøver å "gjøre noe med"

[Anonym bruker]

Han har barn og vi har barn. Hans barn har aldri blitt sent på verken rom eller hage for å gi oss fred. Hans unger, så han bestemmer.

Jeg sender mine unger på rommet eller i hagen. I dag var det nydelig sol og vår tegn i luften. Han har aldri protestert at det er ille for dem at jeg sender dem verkenopp eller ut.

Men hans barn, andre regler. Kan jo respektere at hans unger nok harvandre behov, og er mer sårbare for sånt. Må nok bare innse at de i mange familier ikke kan være samme reglene for barn og stebarn. Dette er nok bare en av områdene.

[Anonym bruker]

Det er helt greit at du setter grenser for deg selv. Hvilken relasjon du har til barnet spiller ingen rolle så lenge disse grensene gjelder deg selv. Feks:

 

-Jeg vil være i fred nå. Jeg leser avisa. Nei, jeg vil ikke leke med deg nå.

 

Og så holder du deg til det du har sagt. Du leser avisa og du behøver ikke svare på alle innspill fra ungen. Du har sagt ifra at du vil være i fred og satt en grense for deg selv.

 

Det vil sikkert ta litt tid hvis hun ikke er vant til dette, men dette er etter min mening den eneste måten som vil fungere uten at noen parter er "skadelidende". Og den eneste måten som vil gi langvarige resultater fordi hun blir vant til at du setter grenser for deg selv, noe du kan overføre til andre situasjoner som skaper problemer.