Jeg engster meg sånn for adferden til gutten min..

[Gjest]

... men jeg er så usikker på hva som er normalt og ikke..

 

Han har alltid vært vanskelig å lese, og jeg har alltid synes det har vært en utfordring å vite hva jeg skal gjøre for å hjelpe ham. Som baby var han en "high need baby", hadde store søvnvansker, gråt mye, måtte bæres mye, vugges i søvn etc. Han kunne bruke 2,5 time på å sovne og våkne 15 ganger hver natt frem til han var over 2 år. Han kunne hylskrike i timesvis selv om jeg satt inne hos ham, sang og trøstet. Samsove ville han ikke.

 

Nå er han 3 år, og en kompleks, liten gutt som i gode perioder er høflig, veloppdragen, gir komplimenter, viser stor omsorg og som forstår veldig mye. Han er god både språklig og motorisk. På dårlige dager er han dessverre en helt annen. Han kan være veldig sur, ha store problemer med å bestemme seg (vil ha leverpostei på brødskiva, nei, majones, nei leverpostei, nei, majones), han slår, sparker, biter og klorer. Han sutrer ofte om han vil noe, han har store raserianfall og jeg føler jeg må gå på tå hev for å ikke si eller gjøre noe feil. Dette kan dessverre snu på sekundet. Vi kan sitte og kose, og plutselig slår han meg midt i ansiktet. Han er ofte også veldig hardhendt når han skal kose. Slåingen har jeg prøvd å få bukt med siden han var 1,5 år, uten hell.

 

Jeg føler jeg har prøvd det meste. I begynnelsen prøvde vi å oppmuntre til kosing ved å stryke hånden hans mot kinnet vårt istedet, og har også snakket mye om at den som blir slått får vondt, blir lei seg etc. Vi har prøvd en sags time-out med å sitte på stol, i samråd med barnehagen. Vi har prøvd konsekvenser (hvis du slår meg med bilen, må jeg ta den bort), men ingenting hjelper. Jeg prøver stort sett å snakke rolig, sette meg ned i hans høyde, men noen ganger eksploderer jo jeg også. Dessverre fortsetter han bare uansett hva jeg gjør. Han kan sitte på stolen og gråte og si at han ikke skal gjøre det mer, men i det øyeblikket han går ned av stolen slår han igjen og igjen. Jeg føler vi også er veldig flinke til å rose god oppførsel, og å forutse situasjoner og avverge før de faktisk skjer, men man blir jo litt sliten av å hele tiden måtte holde på sånn også.

 

Han har hatt mye plager helsemessig, og har trolig refluks. Han går på medisiner for det, og vi merket stor forbedring i adferden da han begynte på denne. Dessverre ser denne forbedringen ut til å gå over etter en stund. Pappaen hans og jeg har bodd fra hverandre siden han var baby, og han har hatt en bonuspappa nå i 2 år. Han virker svært knyttet til ham, men han oppfører seg likedan sammen med ham og andre, f.eks besteforeldre. Han har også hatt raserianfall i barnehagen, og har også problemer med å bestemme seg der. Han prater mye, og sier ofte ting veldig mange ganger etter hverandre, men jeg regner med det er ganske vanlig for alderen. Det har vært en del konflikter mellom barnefar og meg, men jeg har gjort mitt aller beste for at han ikke skal merke noe til dette. For 10 måneder siden ble han storebror, og det har egentlig gått overraskende bra. Det har ikke vært noe særlig sjalusi, før nå.. Den siste uka har han nemlig vært skikkelig brutal med lillebroren sin. Slår og sparker ham hver anledning han får. Dytter ham når han reiser seg opp etter bord og sofaen, og jeg kan ikke se bort i to sekunder før det har skjedd noe. Vi har prøvd å gjøre litt ting bare en av oss voksne og ham (bytur etc), og han får også lov til å leke med stor-gutt-leker som ikke lillebroren får leke med.

 

Uff, merker dette engster meg skikkelig, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det fatt. Hva er vanlig 3åringoppførsel, og hva er ikke? Hva kommer av smerter/ubehag, og hva gjør ikke? Hva gjør man når ingenting ser ut til å funke? Noen med noen konstruktive råd om hva vi kan gjøre?

[Huldretussa ' en av hver sort']

Jeg har også en 3åring. Må si jeg kjenner igjen deler av det du beskriver. Han er stort sett en snill og god gutt , men innimellom er han litt slik som du beskriver; er ubesluttsom når han har valg (og blir kjempesur når han får "feil" pålegg etter å ha ombestemt seg 100 ganger) og at han er voldsom med lillesøster (12mnd). Men dette oppfatter jeg egentlig mest som å teste egen og andres vilje (teste grenser). En sjelden gang er han også skikkelig trassig, men det er heldigvis ikke ofte.

Når det kommer til slåing og tilsynelatende umotivert plaging kommer det gjerne som et tegn på frustrasjon når han er trøtt, eller som en "test" av oss voksne når han ikke er det. Har aldri oppfattet det som noe "problem" og synes det hører alderen til å være litt slik. For meg høres det ganske normal ut, og om du synes det er ille og plagsomt er han kanskje litt ekstra angrepet av trassalder?

Synes dere er flike som sørger for mye alenetid. Vi hadde det mye i starten, men nå har det sklidd ut litt... Men prøver å være bevisst på at han skal få litt alenetid med mamma eller pappa av og til.

Når det kommer til time-out har vi hatt veldig gode erfaringer med det. Pleier å spørre ham om hva mamma gjør med gutter som slår, biter ol når jeg ser at det er nummeret før det skjer noe. Det vet han så utmerket godt, og ofte holder det å minne ham på det. Nå vet jeg ikke hvordan du/ dere praktiserer timeout. Vi pleier å la ham sitte i gangen (med åpen dør) slik at han er fysisk atskilt fra oss, men fortsatt kan høre at vi er der. Hyling og skriking hjelper ikke, kommer han før tiden er ute, må han utigjen og begynne på nytt til han har hatt sine 2/3 min i timeout. Så kommer han tilbake, vi forklarer ham ennå en gang hvorfor han måtte sitte på gangen og så fgår vi en kos og er ferdig med den saken. Slår han igjen, er det det samme prosedyre omigjen. Men det har bare skjedd en eneste gang som jeg kan huske.. Det viktige er å være konsekvent, forklare både før og etter timeout hvorfor han må "tenke seg om", og at man ikke gir opp etter de 10 første gangene. Om du føler dette absolutt ikke funker kan du jo snakke med barnehagen og høre om dere kan prøve en annen strategi som er felles påde hjemme og i bhg.

 

[Anettemor82]

Siden det ikke er så mange som har svart enda tenkte jeg å svare. Min 3 åring er overhodet ikke sånn, men jeg skal ikke si at din har unormal oppførsel for jeg aner ikke og tror nok at det er veldig individuelt og at noen har annet sinnelynne. Men min 3 åring er veldig rolig og glad gutt (var meget aktiv da han var mindre). Han er veldig god mot andre og har mye tålmodighet. Han er snill og har mye empati. Han har aldri slått, bitt eller sparket noen andre. Han kan bli sint, men da legger han seg ned på gulvet og skriker. Da sier vi han skal gå på rommet sitt og der får han hyle og skrike så mye han vil til han er ferdig. Han har alltid vært lett å legge og kan fint ligge sammen med oss dersom han våkner på natten noe han sjeldent har gjort hele livet. Derimot har jeg en annen gutt som nå er 16 mnd og han er helt annerledes. Han har vært mye våken på nettene, vil ikke samsove, har enorm viljestyrke og kan dunke storebror i hodet for å få oppmerksomhet. Dvs at jeg er spent på hvordan han blir senere (3 år f.eks). Men han er også en veldig kjærlig og blid gutt så lenge alt går som det skal. Konklusjonen min er at barn er forskjellig, at jeg ikke aner hva som er normalt og ikke normalt men jeg synes at det hørtes ,litt ekstremt ut. Jeg synes derimot at det virker som om dere gjør alt riktig så jeg har ingen andre gode råd enn at jeg håper det bare er trassalder og at det blir bedre senere.